Min første baby

Saga har byrja å skrelle klementinene sine sjølv. Jostein og eg såg på kvarandre i sjokk for nokre dagar sidan då ho sat ved eit bord, utan noko fanfare, og skrella ei klementin som om det var ingenting.

Når skjedde det? Og når vart håret hennar så langt i nakken, forresten? Og når vart den pysjen for liten? Og kvifor kan ho å sei ordet youtube? Og kvifor kan ho å synga den Baby Shark-sangen som eg berre har oppfatta i periferien at den finst? Og kven har lært ho å perla perler på ei snor med sylskarp presisjon?

Det var jo nettopp. At ho leita etter brystet mellom oss i senga, i mørket, gjennom natta. Den vesle munnen som kastar seg imot skeia med babygraut, eg har vispa ut absolutt alle klumpar. Tommelfinger og peikefinger som øver seg på å plukka opp brødbitar og bananbitar, bananbitane er glatte og sklir på golvet, eg bryr meg ikkje med å plukka dei opp, eg orkar ikkje, eg er for trøytt, men eg veit at eg skal komma til å trampa i dei seinare.

Det var jo berre for ein augneblink sidan at eg sat på eit hotellrom i Bergen og gret fordi eg trudde me var ferdige med å amma, ho var ni månader gamal og nekta å eta. Det var jo berre nettopp at eg gav ho ein grautpose kvar einaste morgon for å få sova ein halvtime ekstra medan ho kosa seg gjennom den.

Og no. Ho er så stor. Held glaset og drikk med begge hendene. Et ei grillpølse i store jafs. Dekkar på bordet med rett bestikk til alle tre før middag. Legg fata i oppvaskmaskina etterpå. Matar veslesøster si med den same grauten ho sjølv pleidde å eta. Heng opp dressen sin på knaggen og legg støvlane sine i korga. Minnar oss på ting me har gløymt.

Og skrellar klementinene sjølv. Det er nesten ikkje til å tru. Eg blir panisk, prøver å hugsa sist gong eg filma ho, ansvaret av å foredla barndommen ligg så tungt på meg av og til.

Heldigvis at ho spør meg, klokka halv seks om morgonen, «er det plass i senga di, mamma?» og kryp opp på armen min. Også seier ho «du må sei at eg er den første babyen din» og då smeltar eg av kor mykje ho framleis skal trenga oss, sjølv om ho lærer så mykje kvar dag.

Så da seier eg det. «Du er den første babyen min». Og snusar ho i hovudbotnen, og minnar meg sjølv på at dette. Dette er faktisk barndommen hennar.

Edda Margrete, eit halvt år i livet

Edda Margrete. Mi fine store vesle. Ho er eit halvt år i dag. Og eg tykkjer ho ser så mykje eldre ut, tykkjer ho er så klok og lur, med eit glimt i auga som er heilt spesielt. No rullar ho snart over dørstokkar her heime. Eg er så forelska i ho. Eg tek meg god tid. Det hastar ikkje like mykje som med Saga, å få ho ut av senga vår, å få ho til å smaka på all slags mat, å læra ho å sitta. No veit eg kor fort tiden går, det er det viktigaste eg har lært meg. Så eg gjer det eg kan for å motarbeida det. Ammar til den store gullmedaljen, lar ho vera liten så lenge me kan.

Av og til kan eg få så vondt i magen av dårlig samvit, det stikk meg i solar plexus at ho skulle bli født til sånne foreldre som jobbar så mykje, som flyr fram og tilbake, som aldri kan ta heilt fri. Men så prøver eg å minna meg sjølv på at me er óg saman heile tiden, alle saman. At me tross alt er glade og fornøgde med ting som dei er. At me flytta heim så me har fire besteforeldre rundt oss som kan ta i eit tak eller ti. Og at me er bra folk som gjer vårt beste. Det er mitt og Jostein sitt mantra, det seier me til kvarandre når me føler at me feilar på forskjellige vis. Så gode ord å høyra, og så gode ord å gi kvarandre.

Då ho vart født var livet eit totalt kaos. Ho fekk eit dobbeltsidig oppslag i lokalavisa den veka, fordi Jostein, som var produsent av teaterstykket Gjesmearkivet, var på fødestova nøyaktig då premiera var. Det var ein så rolig fødsel, det grensa mot det absurde. Fødselen berre skjedde av seg sjølv, eg hadde fått epidural og sat berre og fulgte med riene på ein skjerm og følte ingenting. Jostein og eg sat og prata med kvarandre som me ikkje hadde gjort på månadsvis. Det tok seks minutt å få ut ein fem kilo tung baby, eit par dagar etterpå fekk eg akutt latterkrampe då eg hugsa at eg skreik “no skal du ut” då det stod på. Og etter månader av einsemd i huset vårt, i graviditeten, vart me óg nyfødte akkurat då ho kom. Ho tegna ei linje i sanden, det er eit så klart før og etter.

I det siste har eg tenkt så mykje på kva som er viktig for meg som mamma. Noko av det er at eg vil læra ungane våre at det er ok å feila. Eg frydar meg over å vera ei uperfekt mor. Som seier unnskyld når ting blir feil og snakkar om dei tinga eg ikkje får til. Som ikkje fullførte fotoskulen og ikkje har førerkortet og av og til ikkje har mjølk i huset. Det går bra. Me er bra folk som gjer vårt beste.

Saga Ingebjørg, 2

Saga vart to år den 20 juli, på éin måte føles det heilt overveldande og på ei annan føles det heilt naturlig. Me har jo tenkt på ho som ein toåring så lenge, vår store vesle fine jente. Kvelden før, då eg la ho og ho sova, kom det over meg som ei bølge av kjensler. Det vakre fjeset innramma av krøller. Eg føler meg som verdens heldigaste mamma, som har fått formast av ein sånn fin og lur unge.

Eg tok desse bildene på halvøya som høyrer til eigedommen vår, me såg på små fiskar i ein dam og prisa det magiske lyset der nede. Ho fekta med pinnar og eg kasta blåbær på ho for å få ho til å le.

Ho søv i stor seng no, den eldgamle voksesenga me såvidt fekk opp trappa, og kjem inn til oss sjølv kvar morgon. Eg høyrer ho trippa over golvet der inne også to dørhåndtak som går ned. Det første ho vil gjera er å kosa med Edda, “veslesyster mi”, me kallar ho for Eddie når me skal vera morsomme. Om to veker startar ho i barnehage for fyrste gong.

Ho seier ting som “mamma, eg lurer på om me kan gå ut?” og “eg har litt lyst på ei brødskive med ost” og “mamma, kan du fortella ei historie?”. Plutseleg vart ho ein person som snakka i lange setningar, som skjønnar så mykje og definitivt har lange øyre. Ho kan tella til ti på engelsk óg, takka vere Peppa Pig på netflix. Ein dag sat me og åt middag også sa ho “mmm, DELICIOUSSSSS” og eg holdt på å le meg av stolen. Om nokon spør kva ho heiter svarar ho “Saga Ingebjørg”. På butikken i dag fekk ho eigen lita korg og sa hei til alle ho møtte på.

I kveld sovna ho i armane mine medan eg song Chet Baker til ho, ho er så lang og likevel så liten då. Me har den finaste sommaren i heile livet, både eg og ho. Kvar dag er eit nytt eventyr.

Saga was two years old on the 20th of july. In one way it feels completely overwhelming, and inn another way it feels completely natural. We have thought of her as a two year old for so log, our big little amazing girl. On the night before, when I put her to bed, it came over me like a wave of emotion. That beautiful face framed by curls. I feel so lucky to have my motherhood shaped by such a great kid.

I took these photos on the part of our property near the river, we looked at little fishes and praised the amazing light we get there. She waved some sticks around and I threw blueberries at her to make her laugh.

She sleeps in a big bed now, the very old one we could barely get up the stairs, and comes into our room herself every morning. I hear her little steps across the floor in there and two doorhandles opening. The first thing she wants to do is to cuddle Edda, “baby sister”. We call her Eddie when we’re being funny. In two weeks she starts nursery for the first time.

She says things like “mum, I’m wondering if we can go out?” and “I kind of want a slice of bread with cheese” and “mum, can you tell me a story?”. All of a sudden she became this little person that talked in complete sentences who understands so much and hears everything. She can count to ten in english too, thanks to Peppa Pig on Netflix. One day at dinner she said “mmm, DELICIOUSSSS” and I laughed so hard I almost fell off my chair.

Tonight she fell asleep inn my arms while I sung Chet Baker to her, she’s so long and still so little then. We are having the best summer ever, both she and I. Every day is a new adventure.

Livet, akkurat no

No har eg femten minutt. Eg tek dei femten minutta eg får til å jobba då og då, og bestiller varer til ein butikk som blir tømt for varer i beundringsverdig fart – det er det gøyaste eg har vore med på. Og slitsomt er det óg, å vera så påkobla jobb så tidlig i Edda sitt liv. Men om eg hadde vore det med Saga hadde eg noia som ein gal over tilknytningen, obsessa over konstant fokus på ho. Men eg føler meg så trygg som mamma no, det er godt.

I helga fekk me besøk av herlege Christina Skreiberg, som intervjua meg til podcasten sin, Frilanslivet. Det vart ein veldig fin samtale, eg skal lova å sei ifrå når den kjem ut. Det er alltid så interessant å snakka med andre frilansarar om balansen eller mangelen på den, om økonomien som eg aldri blir klok på og spesielt å prata med andre fotografar om korleis ein møter menneske framfor kameraet. Eg har tatt nokre rullar med mitt nye (!!) Hasselblad-kamera desse vekene, lengtar så mot å få dei framkalla.

I dag har eg fotografert kusina mi, ho vart konfirmert i år og tok med seg bunaden sin heilt frå Trøndelag. Så fint å sjåast og bruka eit hav av tid på ei slik fotografering. Litt av tiden hadde eg Edda i bæresjal på magen medan eg fotograferte, følte meg så sterk då. Eg skriv dette med høgre hånd medan eg ammar óg, det er litt sånn livet er just nu. Ikkje litt, men veldig.

I morgon har me bryllaupsdag. Eg har litt ei sorg for at Jostein og eg nesten har gløymt at me har ein bryllaupsdag. På vår fyrste var Saga fem dagar gamal, i fjor hugsar eg ikkje eingong og i år har eg nærma meg bryllaupsdagen vår med litt vondt i magen, litt sommar-fomo, ei redsle for at me ikkje skal ta dagen vår på alvor og utan planar ikkje berre for sommaren men typ resten av året? Føles ikkje heilt rett, me får ta oss i nakken. Men heldigvis kjem Janne og Jørgen på besøk, med ei flaske marsala under armen. Så får eg berre prøva å hugsa å pusta med magen.

I overimorgon er Edda seks veker gamal, det syns eg er litt overveldande og forvirrande. Denne sommaren går så fort, og me fekk ein pangstart på tobarnslivet. Det er jo litt eat, sleep, repeat akkurat no. Og nokre dagar føler eg at livet mitt handlar kun om soving og mating, eg har byssing i leggane sjølv utan ein baby i armane.

Men Edda er ein såpass rolig baby at eg får tid til å legga Saga kvar kveld, lada den vesle kroppen hennar med all fokus og kjærleik som eg klarar. Brukte så mykje av graviditeten min på å vera redd for ho, for å projisera mine eigne førstefødte ladingar over på ho, så å få ligga tett inntil ho og høyra korleis pusten hennar blir tung, stryka dei blonde krøllene til ho sovnar og vita at me har det bra, alle saman. Takksemda over det kan få meg til å gråta.

Spesielt kan den det fordi eg framleis føler meg så hormonell, har ikkje heilt fått landa i følelseslivet mitt enda etter graviditeten. La oss håpa det ikkje er kronisk. Kanskje er det slik å vera tobarnsmor? Men meir enn noko anna er eg så var på mine eigne kjensler etter ein hard graviditet. Og det føles bra å vita at eg kjenner etter, at eg passar på meg sjølv.

Barsel

Me rakk akkurat å ta nokre bilder under sjukehusoppholdet vårt, alt i alt var me innom i 48 timar før me reiste heim, det var nokså effektivt ekspedert (av oss sjølve, ikkje fordi me vart kasta ut eller sånn <- hatar at det må spesifiserast). Eg fødte Edda på Førde sjukehus torsdag kveld, me reiste til Lærdal sjukehus fredag ettermiddag og laurdag kveld var me heime att. På Lærdal sjukehus var ho framleis sånn kompakt og nydeleg nyfødt i fjeset, det blir mindre og mindre kvar dag.

We had just enough time to take a couple of photos during our hospital stay, altogether we spent about 48 hours there before going home, pretty efficient stuff (because we chose to, not because we were thrown out <- I hate having to specify that). I gave birth at Førde hospital on thursday night, we went to Lærdal hospital (in our home town) the day after and we spent saturday evening at home. At the hospital in Lærdal she was still very much a newborn, her face is less and less that for every day.

Det var jo mildt sagt ein rar barsel, litt amputert. For nøyaktig idet Edda vart født, altså akkurat samtidig, var det premiere på Gjesmearkivet, teaterstykket som Jostein hadde jobba med i månadsvis og som livet vårt hadde handla like mykje om som at eg var gravid. Så i dagane etterpå var Jostein framleis i produksjonen, køyrte bilar og fiksa ting og snakka i telefonen. Og to dagar etter ho vart født var Edda sin første appearance i lokalavisa. Eit heilsides bilde.

It was an odd time after giving birth, a bit amputated. Because exactly as I was giving birth to her, like exactly as she was exiting, Jostein’s theatre production had its premiere. The one he had been working on for months and our lives were just as much that and me being pregnant. So in the days following, Jostein was still a part of the production team, driving cars and fixing things and taking phone calls. And two days after she was born was Edda’s first appearance in the local newspaper. A full page photo.

Men me passa på å spara på dei rolige, babyboble-lignande stundene likevel. Jostein køyrte heim og henta parmaskinka frå kjøleskapet som me åt framfor RuPaul’s Drag Race i sjukehussengene våre.

But we were careful to take care of the calm, bubble-esque moments still. Jostein drove home to get the parma ham from the fridge and we ate it in front of RuPaul’s Drag Race in our hospital beds.

Mi yngste dotter og far til mine born. Heilt nyfødte begge to. Denne skjorta var så hysterisk morsomt rynkete, for eg hadde berre pressa den ned i kofferten min då eg uansett pakka mine eigne greier.

My youngest daughter and the father of my children. Both newborn in their own ways. This shirt was so hysterically wrinkly, I had just shoved it into the suitcase when I was packing my own things.

Svigers kom med Saga, som hadde gåver under armen og i veska. Ho hjelpte meg å finna Edda, og deira første møte var nøyaktig så fullt av kaos og kjærleik som eg hadde ønska meg. Saga fekk ein Duplo brannbil av Edda! Veldig avansert til nyfødt å vera.

My in-laws brought Saga over, she had gifts in both her bag and her arms. She helped me find Edda, and their first meeting was exactly as chaotic and full of love that I had hoped for. And Edda gave Saga a Duplo firetruck! Very advanced for a newborn.

Det kom blomar på rommet óg, ikkje til Edda men til Jostein, frå ordføraren, for premiera. De skjønnar jo, det var mykje på gang den veka. Me rakk óg å eta laurdagsgrauten på sjukehuset, men den hadde dei laga med byggryn eller noko anna merkeleg så me brukte alt av kanel og sukker me kunne finna.

Flowers arrived too, not for Edda but for Jostein, from the mayor, for the theatre premiere. I told you there was a lot going on that week. We had just enough time to have our saturday rice porridge (a norwegian tradition), but they had made it with barley, so we added as much cinnamon and sugar as we could find.

Og dagen etterpå kom Jostein og Saga og henta oss. Me køyrte ut av sjukehusparkeringen med to barneseter baki, to ungar. Også reiste me heim. Og der kom alle tårene og mjølka, såklart. Men det får me spara til ein annan gong.

The day after we arrived, Jostein and Saga came to pick us up. We drove out of the hospital parking lot with two car seats in the back, two kids. And then we went home. And that’s where all the tears and milk arrived. But we’ll save that for another day.

Edda ?

No er ho her. Veslesøster Edda. Me har døtre, me har ungar. Jentene våre. Me er overvelda og skjøre og så vanvittig glade. Eg føler meg rein, fri, gal av kjærleik og glede.

Ho kom torsdag kveld, 5010 gram og 54 cm lang, så himla klar for å møta verda. Og etter å ha blitt passa så fint på av jordmødre (elskar jordmødre), kom me heim i kveld.

Me klarte det. Eg klarte det. I akkurat dette sekund står Jostein på kjøkenet og lagar carbonara til oss. Saga søv i ei trygg seng i nabohuset, hjå bestemor og bestefar. Det knirkar litt i ei korg ved sidan av meg. Og eg kan nesten ikkje tru at dette er sant. At livet får vera sånn, at det er det. ?

She arrived on thursday night, baby sister Edda. We have daughters, we have kids. Our girls. We are overwhelmed, fragile and so happy. I feel pure, free, crazy with love and joy.

She arrived on thursday night, 5010 grams and 54 cm long, so ready to meet the world. And after having been taken care of by midwives (love midwives), we arrived home this evening.

We did it. I did it. This very second, Jostein is in the kitchen making us a carbonara. Saga is safely asleep in a bed next door, with her grandparents. I hear some squeaking coming from a basket next to me. And I almost can’t believe this is real. That life can be like this, that it is.?

Å bli klar, å fylla seg sjølv med vår

Eg prøver å bli klar i huset og i hjerna før dette bornet skal komma. No er det under ein månad til, det er så altfor spennande og herleg at me snart skal finna ut korleis det nyaste familiemedlemmet vårt ser ut. På mange måtar kan ein jo aldri bli heilt klar. Men eg kjøper ting, vaskar ting, fiksar ting. Og for kvar vesle ting eg krysser av lista mi blir eg roligare over det som skal skje.

Fleire muslinklutar stod på lista mi, så då gjekk eg liksågodt for dei finaste eg kunne finna, i nye design frå Liewood. Og eit babyteppe frå Konges Sløjd som eg ikkje klarte å ikkje kjøpa, synd at ein ikkje kan skylda på ammetåka enda.

I’m trying to get the house and myself ready for this baby. It’s less than a month from now, it’s far too exciting and lovely that in a short while we’ll know what the new member of our family looks like. In a lot of ways you can’t really ever get ready. But I buy things, wash things, fix things. And for every little thing I check off my list, I become calmer about what is about to happen.

More muslin cloths were on my list, so I got the prettiest ones I could find, in new designs from Liewood. And a baby blanket from Konges Sløjd that I couldn’t not get, too bad I can’t blame the nursing haze for my spending just yet.

Denne bamsen frå norske Spring Verksted skal Saga få gi til babyen. Ho er nokså pepp på det, og legg den på magen min kvar sjanse ho får. “BABY KOMMA UT”, seier ho.

This little teddy from norwegian Spring Verksted will be Saga’s gift to the baby. She is pretty excited about it, and puts it on my belly every chance she gets. She says “BABY COME OUT”.

Eg har funne fram kassa med dei minste babykleda, som svigermor skal vaska og gjera klare. Det er verkeleg så sprøtt at Saga har gått i desse kleda.

I’ve gotten the tiniest baby clothes out of storage, my mother in law is going to wash them for me. It’s crazy to me that Saga has actually worn these clothes.

Huset får seg ein gjennomgang óg! Me bygger nytt stellebord i dag, eg har handla masse fine greier i min eigen butikk: ein uro, ein vimpel til over vogga også fine puter som er så gode å ha når ein skal amma og treng å finna rett vinkel. Med innerputer på  50%-salg  på Kid.

The house is getting it too! We are building a new changing table today, and I’ve shopped in my own store: a mobile, bunting for over the crib, and lots of new pillows that are so nice to have when you’re nursing and need to get the right angle. And the cushions inside were  50% off .

Eg har óg fått fiksa klede til Saga sin sommar, for no har eg jo enda tid til å gjera det. Så ho har fått litt plagg frå H&M sin exclusive-kolleksjon, i økologisk bomull. Som denne kjolen med trompetarm som var den første av tre kjolar ho hadde på seg på 17.mai i går!

I got some new clothes for Saga too, because I still have the time! So she’s gotten some items from H&M’s exclusive collection in organic cotton. Like this dress with a trumpet sleeve that she wore yesterday.

Ho har óg fått eit hengelskjørt, ein romper og to blusar (samme sort, men i begge fargar). Og i dag kom det sandalar i posten óg. Ho skal bli så fin, vesle storesøstra.

Also a skirt and a romper, and two shirts (the same, but in both colors). And today she got sandals in the mail too. She’s going to be such a beautiful summery big sister.

Third trimester

No er me i det tredje trimesteret med denne bebisen. Det er så himla merkeleg kor fort tiden går denne gongen, som om eg ikkje heilt får tatt det inn. Også kjem eg på det no og da, når eg kjenner salto i magen, og da slår det meg med fullt trykk. Forrige gong så tok eg meg mange pausar i løpet av ein dag, la meg flat på senga og berre kjente etter rørsler der inne. Det får eg ikkje heilt roa til no, på godt og vondt. I mi angstfylte hjerne føles det som ein sånn fridom å sleppa å grotta seg så ned i det.

Å heller bygga duplo og koka havregraut. Eg er så klar over at denne tiden med Saga får me aldri tilbake, og sjølv om det er vemodig så gjer det óg at eg set veldig pris på den. Og eg er enormt takksam for å kunna gi ho søsken i livet.

Eg har det bra i kroppen enda, ikkje som vanleg såklart men eg syns kroppen taklar det på ein god måte. Eg blir sliten i bekkenet og føttene etter ein lang dag av jobb og husarbeid og morskapet, men så får eg legga føttene på Jostein når dagen er omme og da startar restitusjonen. Også har me jo ei heilt ny seng som er som sendt frå himmelen. Eg søv så godt, og bekkenet rekk å komma tilbake til start i løpet av natta. Men de skulle høyra lydane eg lagar når eg prøver å komma meg opp frå sofaen og senga. Det er ikkje så bloggvennlig, vil eg lova!

Eg er i full nestingmodus. Heng opp knaggar og syr små greier og organiserer stort og smått. Forrige graviditet fekk eg liksom aldri heilt tid til å nyta det, huset var ikkje klart for innflytting før juni og Saga vart født i juli. Me fekk nytt kjøleskap og kjøkkenbord ei veke før ho vart født. Eg er så himla rastlaus som gravid, vil fiksa alt på éin gong. Me har satt opp nye hyller, eg har flytta på møbel, det kjem ein sofa før ungen blir født. Sofaen me har no er frå 60-talet, og eg unnar ingen å gjennomgå eit år av amming på den.

Me treng jo ingenting til den nye babyen, me har alt og meir enn det. Så det er berre kos denne gongen, å få kjøpa ein bitteliten body her og eit nytt kosedyr der. Ingen stress, ingen tidspress. Eg gler meg til å kjøpa fine wipes, ein ny badeolje, ammeinnlegg og den slags, som ein fresh start.

Og no skal eg holda fokus på ro. Å ha det bra i både kroppen og i sjela, så eg er klar for å bli mamma til denne personen óg. Flytta marmorbordet ut etter ein lang vinter og starta å bruka uterommet igjen, legga frø i jorda og læra Saga å plukka ugras. Ropa på ho i sandkassa når lunsjmaten er klar. Familielivet, sommarlivet. Så fint det skal bli.

We’re in the third trimester with this baby now. Time is passing by much too fast, it’s like I can’t really access it. And then it hits me at full power now and again, when I feel jumping jacks in my belly. Last time I took breaks during the day, just to lay still and feel. I don’t have the space to do that now, which is both good and bad. In my anxiety ridden brain it feels like such freedom not to have to delve too deeply into it.

To instead build duplo and make porridge. I’m so aware of this time with Saga, we’ll never get it back. And even though it’s such a melancholic feeling it also makes me very appreciative. I’m so grateful to be giving her a sibling.

I’m feeling alright yet, not like usual of course but I think my body is dealing in a very good way. My pelvis and feet get really tired after a long day of work and housework and motherhood, but I put my legs on Jostein’s lap when the day is done and then the reload begins. And we have a new bed too, that is like sent from the heavens. I’m sleeping very well, my pelvis gets the time it needs to reboot in the night. But you should hear the sounds I make when trying to get back up from the sofa or bed. Not for other people’s ears!

I am in full nesting mode. Putting up hooks and sewing little things and organizing both big and small. Last pregnancy I didn’t really get the time to enjoy that, the house wasn’t really ready for us to move in before june, and Saga came in july. We got our fridge and our kitchen table just a week before she was born. I’m so restless when I’m pregnant, I want to fix everything at once. We’ve put up new shelves, I’ve moved furniture around, there is a sofa coming before this baby is born. The sofa we have now is from the 60’s and I wouldn’t wish it upon anyone to spend a year nursing on it.

We don’t really need anything for the new baby, we have everything we need and then some. So it’s much more relaxed this time, getting to buy a tiny garment here and a cuddly teddy there. No stress, no pressure of time, no budgetting. I am excited to buy good wipes, a new bath oil, nursing pads and things like that, a fresh start.

And now I’m going to focus on calm. Being good to both my body and soul, so I’ll be ready to mother this person too. Move the marble table back out after a long winter and start to really use the outside again. Put seeds in the ground, teach Saga how to weed. Call for her from the sandbox when lunch is ready. Family life, summer life. It’s going to be so good to us.