Uro

Eg lova at eg skulle skriva noko om korleis eg hadde det med å reisa til New York åleine, å gjera noko stort som angsten står med eit stoppskilt og fortel meg at eg absolutt ikkje skal gjera. Og eg har hatt på to do-lista mi i fleire dagar no å skriva om dette, men det byr meg så imot. Me prøver likevel, å retta ei lommelykt den vegen.

Eg har ingen spesifikk angst når det kjem til å reisa. Eg er ikkje redd for å fly, for turbulens, for å vera åleine per se. Det er lenge sidan eg har snakka med nokon psykolog (anna enn søstra til Jostein, ehe) om dette, men eg veit at eg har ein meir generalisert angst. Er alltid innstilt på worst case scenario, har ei hjerne som kan spinna dei mest ufarlege ting til noko ekstremt farlig. Typ om eg ikkje får sova om natta ligg eg og tenker på om eg hadde klart å holda ungane stille hvis nokon hadde brote seg inn i huset vårt. Det er ein mørk plass å vera, dette er utgangspunktet mitt, sjølvsagt i varierande grad men eg er nesten alltid urolig. Og før eg skal ut på reise er denne uroa spesielt aktiv, då er eg sikker på at eit eller anna forferdelig kjem til å skje, anten med meg eller heime med dei som er der.

Dei siste typ seks åra har eg kun hatt eitt einaste anfall av panikkangst, og det var då eg var gravid med Edda. Jostein og eg skulle reisa, utan Saga, til London i bursdag og vera vekke berre eit par netter, me hadde det ikkje sånn superbra heime og eg klarte ikkje heilt å gi meg sjølv eit fotfeste før me skulle reisa. Me køyrte mot Oslo og etter tjue minutt måtte me stoppa bilen i ei busslomme så eg fekk prøva å kontrollera pusten og kjøla meg ned, det var ein ute-av-kroppen-opplevelse, og det var ei sånn skam og ei sånn belastning at eg ikkje hadde klart det. At me måtte snu og køyra heim. At me hadde brukt pengar på fly og hotell som no var vekkasta. Eg låg i senga i fleire dagar etterpå, heilt utmatta. Kvar gong me køyrer forbi den busslomma no så tenker eg på det.

Så det var dette eg var mest redd for då eg skulle reisa til New York, at eg skulle havna i ein situasjon der eg ikkje klarte å kontrollera meg sjølv lenger, at eg av ein eller annan grunn ikkje skulle kunna reisa også måtte ringa mitt fine brudepar og sei “sorry, kan ikkje komma likevel”. Det kan ein jo ikkje?

Kvelden før er alltid verst, då går hjerna mi inn i ein slags siste-modus. Siste middag. Siste tannpuss. Siste bla bla bla. Veldig gøy. Og då eg kjente at eg var på veg til å bli oppslukt ved leggetid, på min siste kveld, så klarte eg akkurat å finna telefonen min og appen Headspace (kor gøy hadde det ikkje vore om dette var eit sponsa innlegg no? At eg hadde skrive meg heilt ned hit før eg avslørte at dette var reklame? SÅ morsomt) og skru på den veldig passande meditasjonen som heiter «panicking». Og med litt hjelp og ein kontrollert pust så klarte eg å ta meg sjølv ifrå krisemodus (snørr, tårer, lydar eg ikkje høyrer ellers) til ein roligare base line. Og at eg klarte det, der og da, det brukte eg som eit mantra resten av reisa.

På bussen til Oslo gjekk det bra, flytoget likeså. På Gardermoen kasta ei ny bølge seg over meg igjen, det var så overveldande å tenka på at eg aldri har vore så langt eller så lenge borte frå ungane før, at Jostein kom til å sova når eg landa, at det ikkje var wifi på flyet. Headspace, panicking. Her hadde eg ein veldig dårlig time før flyet skulle ta av. Kunne ikkje snakka med nokon i telefonen, einaste prioritet var å komma meg forbi take off.

Og det gjorde eg. Med vondt i kjeven av kor hardt eg hadde anstrengt meg. Flyet tok av, eg roa meg ned litt og litt og plutseleg var me halvvegs. Eg såg ein dårlig film, alle episodar med Friends dei hadde. Kjøpte ei pakke kjeks og sprudlande vatn, sov litt, overhøyrte samtalar. Skreiv små brev til Jostein i notat-appen på telefonen min. Så landa me.

Og resten av reisa gjekk så sjukt glatt. Eg var ikkje redd i New York, eg var ikkje redd på veg heim. Dette er ikkje ein happy ending, by all means. Men det er så mykje bedre enn eg kunne turt å håpa på, og i det blir eg litt sterkare. Og det er typ verdens beste suvenir.

Follow:
Share:

16 Comments

  1. martha
    12:02, 28 Oct 2019 / 12:02

    Takk for at du deler!
    Det er så mye mestring i få til noe en tenker er umulig, selv om en ikke får det til perfekt så er det et bevis for seg selv og andre at det er verdt å prøve – og neste gang går det enda bedre!

  2. marte
    13:18, 28 Oct 2019 / 13:18

    <3

  3. Ida
    13:35, 28 Oct 2019 / 13:35

    Takk for at du deler dette! Kjenner meg sånn igjen. Jeg har også måtte avlyse ting (som egentlig er så fine) fordi jeg har blitt for redd. Det er både vondt og fint å lese at vi er flere som har det på samme måte. Jeg er veldig redd for å reise alene, men jeg har som mål å kunne gjennomføre en liten tur i løpet av neste år. Det vil bli en kickass mestringsfølelse! Tenk at du reiste helt til New York, wow! Mandagsklem ❤

  4. Signe
    13:53, 28 Oct 2019 / 13:53

    Bra jobba ❤️

  5. Mari Vetti Frostad
    15:15, 28 Oct 2019 / 15:15

    Wow! Dette griper som en jernklo om brystet – forstår panikkangst, og hvorfor folk gjør som de gjør, mye bedre nå

  6. Juanita
    19:51, 28 Oct 2019 / 19:51

    Du er så fin som deler! Akkurat den panicking på Headspace har reddet meg flere ganger, jeg er så glad jeg fant den <3

  7. Marie Straume
    20:26, 28 Oct 2019 / 20:26

    Altså, wow! Sterkt å lese og sterkt av deg å dele, så tusen takk<3

  8. Hilde
    20:42, 28 Oct 2019 / 20:42

    Tusen takk for at du deler! Som ei over her skriver: mye lettere å forstå panikkangst nå. Det er veldig nyttig i jobben min. Jeg har aldri opplevd det, men har vokst opp med og jobbet meg gjennom sosial angst. Nå som jeg er blitt mamma er jeg redd for så mye. Spesielt å kjøre bil, spesielt å kjøre bil med barna baki. Føles ofte som vi er en hårsbredd fra døden og at det er mitt ansvar at vi holder oss i live.

  9. Torunn Brotnow
    21:53, 28 Oct 2019 / 21:53

    Jeg visste ikke hvilken kamp du kjempet før du kom…. Da blir det enda mer imponerende det du gjorde. Du gjennomførte superprofft! Brudeparet så på din blogg og bestemte seg for det var akkurat deg de ville ha til å forevige denne viktige dagen – framfor alle fotografer i New York! Det jeg har sett så langt, er bare nydelig!

  10. Miriam Müller-Grud
    21:58, 28 Oct 2019 / 21:58

    Tusen takk for at du skriver om dette <3 Kjenner meg sånn igjen at jeg kunne føle det du skriver mens jeg leste. Jeg har det sånn som du beskriver nesten konstant hver eneste dag, bare i en litt mildere form – og så eskalerer det i visse situasjoner. Kjente meg sånn igjen i «siste-moduset», det var som å lese mine egne tanker. Utrolig fint å vite at man ikke er alene om å ha det sånn! Er så imponert over at du klarte det, at du kjente igjen signalene og klarte å styre deg selv mot en viss ro – noe som må til for å klare å komme gjennom det. Veldig fint innlegg – selv om det er vanskelig å skrive så gir det så mye til mange <3 varme klemmer en mandagskveld!

  11. Kristin
    09:02, 29 Oct 2019 / 09:02

    Det der “prøve å holde barna stille”-scenarioet har jeg også, men i min versjon er det en terrorist på toget (dette dukker stort sett opp i hodet når vi kjører tog). Jeg har ikke angst, men det er vel normalt at en mildere form for angstsymptomer dukker opp når man får barn … og ellers også. Takk for at du deler, veldig sterkt innlegg!

  12. Kristine
    10:32, 29 Oct 2019 / 10:32

    Så fint og viktig innlegg! <3 kjente selv på liknende følelser da jeg dro på 6-dagers kurs i Berlin i sommer. 2-åringen og mannen var igjen hjemme, og jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig. Dagen jeg reiste var helt forferdelig, jeg hadde ikke noen spesifikke scenarier i hodet eller noe sånt, bare en generell følelse av uro, tristhet og angst. Jeg fikk små gråteanfall hele veien, og det hele var veldig ubehagelig, men i ettertid også litt godt å ha kjent på de følelsene og ha kommet gjennom det på en måte.

  13. Sunniva
    22:47, 29 Oct 2019 / 22:47

    Takk for at du skriver om dette, Mariell! Hilsen noen som skal på konferanse i Philadelphia med flyangst, matangst og livsangst, og alene uten samboer og baby <\3
    Etter dette innlegget gleder jeg meg litt. Eller gleder meg til å prøve, og til å ta fatt på alt og se hva som skjer. Takk igjen!

  14. Sandra
    10:27, 30 Oct 2019 / 10:27

    Kjenner på akkurat disse tingene selv – som småbarnsmamma er det alltid mye angst rundt det å være borte fra dem, vil de overleve, vil jeg overleve, osv. Så menneskelig, alt sammen, hvis en tenker på instinktene våre, hvordan vi er genetisk tuna inn mot å beskytte de små. Jeg leste en gang at angsten er vår venn, og at den prøver å fortelle oss når vi gjør noe som kanskje ikke er helt tråd med det vi vil, eller makter. Det er vennen vår som kicker inn og sier “hei, vent litt, brems opp litt nå, tenk litt nå”. Den vil oss ikke noe vondt, og dersom vi aksepterer at den er der, kan den også være vår gode venn (vårt kompass). Jeg får angst av å fly ut av Norge uten ungene mine, fordi de er små, fordi jeg er mor, fordi mine behov føles litt perifere akkurat nå. Å holde dem inntil meg er det viktige, og det er viktig for barna mine, akkurat nå som de små. Det er en tid for alt, tror jeg, og kanskje man skal lytte til hva man føler. I dette ligger også en aksept av at angsten er der, som en venn, at den skal styre deg til å ta de riktige valgene, for deg, der du er i livet, nå.

    Derfor kan man også si til angsten “hei du, min venn, jeg ser at du kommer for å beskytte meg, men jeg skal klare dette”.

  15. Kine
    14:25, 30 Oct 2019 / 14:25

    Takk for at du deler! Det er akkurat sånn det er – og det er så viktig å vite at man ikke er alene. Takk igjen <3

  16. Gamla
    22:56, 04 Nov 2019 / 22:56

    Du skriv innmari bra, tusen takk! Du klarer det usannsynlig vanskelige i å beskrive det som skjer som er så vondt, utsn å bli sjølvmedlidande. I staden berre seier du korleis det er og korleis du likevel klarer å leve. Slikt trur eg gir håp til folk.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *