Å sameksistera i kreativt kaos

Det er sånne tilstandar i heimen vår no. Eg veit at eg kjem til å sjå tilbake på denne tiden og tenka “herregud, korleis kom me oss levande gjennom det?”. Og det er berre no, i dag, dagen etter at Jostein har levert operaen sin, at eg orkar å skriva noko om det. Dei siste månadane har me erklært unntakstilstand i heimen. Altså, me har faktisk satt oss ned med kvarandre, sagt “dette er unntakstilstand” og lagt reglane for det. Det har betydd at Jostein jobbar enormt mykje. At eg er den som stort sett vaskar kleda, passar på at det er mat i kjøleskapet, sorterer Duplo i éi kasse og Brio-togbana i ei anna. På slutten av dagen ligg eg på sofaen og dultar i magen for å oppnå kontakt, ofte gløymer eg at eg eingong er gravid fordi det egentlig er heilt utrulig at alt dette skjer no, samtidig. Det tærer på oss, og eg veit at eg har han i dag men i morgon er han igjen der, i unntakstilstanden, og eg er her, i graviditeten, som jo er ei eiga form for unntakstilstand. Som gjer meg så svak mot motstand, som gjer dagane og kjenslene så uforutsigbare.

Og under huda har eg óg to, tre, fire kreative prosjekt som verkeleg svir hol i lomma på meg. Som eg ikkje får ut, som krøllar seg ihop som eit ledningskaos i hjartet, og eg må berre håpa at eg framleis klarar å løysa knuten når det er min tur. Det er den evige leitingen etter balanse i både jobb og relasjonar, eg kjenner ingen frilanspar som har den. Og det å ha nok jobb, det å overleva, som frilanser, er eit enormt privilegium som eg ikkje er blind for. Å få nok jobb, å bli sett, å få vera kreativ og brødfø familien sin på det. Men eg er óg så himla klar over kva det kostar.

I går gjekk eg tur i sola, tårene banka på døra og eg fortalte han at eg skulle ønska eg kunne setta graviditeten på pause. Til kanskje september, oktober. For kor sinnsjukt er det egentlig at han skal skriva eit teaterstykke mellom no og midten av mai? Og at det teaterstykket har premiere to dagar før termin? Det gir meg angsthender å ta det innover meg, så det prøver eg å ikkje gjera.

Men i dag, i dag er han her. Og me har hatt ein morgon som var så fin at den vart vemodig (eller er det berre eg som klarar å sjå ting sånn?). Saga kraup inn på armen min og drakk flaska si med mjølk i det stille, medan me låg der alle tre og stirra i taket, småsov. Når flaska var tom skifta ho arm, bort til Jostein, underholdningstroppen, og spurte om BAMSEN (Paddington, som me ser om og om igjen). Og eg fekk sova litt igjen, til lydane av eit fornøgd born og ein bamsefilm.

Eg har ein unge som søv om natta. Eg har ein mann som er alt eg kan ønska meg og meir. Eg har to bedrifter som klarar seg. Eg har nok ved til å holda huset mitt varmt. Eg har familie som hjelper oss med ekstra hender. Eg har ein sprellande baby i magen. Og snart, snart, skal det komma ein vår. Og i det minste skal det komma ei helg. Der det skal finnast ein cheeseburger.

Share:

19 Comments

  1. 14:43, 03 Apr 2018 / 14:43

    Her har det og vore slike raptusar i dei seks åra me har vore foreldre. Johan starta opp som gründer då Edvard var baby, og eg held på med mine greier. Det er ikkje alltid det har gått heilt smooth, for å seie det sånn! Når begge har prosjekt ein vil få realisert, pengar skal inn, ein blir sliten, og heim og unge krever sitt. Og å jobbe for seg sjølv er langt frå 9-4! <3

  2. Martine
    14:54, 03 Apr 2018 / 14:54

    Du skriver så vakkert <3 Tenk når du og dere kan se tilbake og tenke "vi klarte det!" Det er utrolig hva man klarer og orker når man står i det, lykke til!

  3. Katarina
    22:53, 03 Apr 2018 / 22:53

  4. Sofie
    00:38, 04 Apr 2018 / 00:38

    Det er vanskelige tider, men du kommer deg gjennom det til slutt. Takk for at du deler, og for at du setter ord på vanskelige ting, på en fabelaktig måte.

  5. Anne Marte
    07:36, 04 Apr 2018 / 07:36

    Du er så modig som står i det og som deler unntakstilstanden og bare kjører på!
    Heia deg! <3

  6. Sunniva
    11:58, 04 Apr 2018 / 11:58

    Tusen takk for nydelig innlegg! Jeg heier på dere!

  7. Ester Lill
    13:38, 04 Apr 2018 / 13:38

    Dette var noe av det beste du har skrevet. Jeg ble rørt. Du er sterk. For en gjeng. Takk som deler. Jeg er i beundring for at du lar motstanden presse deg til takknemlighet. Og det høres virkelig ut som om du har mye å være takknemlig for, selv om det er tøft. Det er kanskje ofte sånn. At vi virkelig ser hva vi har når vi er på vårt mest pressede. Jeg vet ikke om du er det nå, men må si jeg beundrer pågangsmotet ditt der du er i livet. Takk for at du sprer håp og glede. Våren nærmer seg.

  8. Kelly
    15:07, 04 Apr 2018 / 15:07

    Is there a way to translate this into English? So sad not to be able to read your posts.

  9. Karine
    18:30, 04 Apr 2018 / 18:30

    For en nydelig tekst. Denne skal bokmerkes og leses igjen. Takk som deler❤️

  10. Trine
    22:01, 04 Apr 2018 / 22:01

    Absolutt det fineste jeg har lest. Så nakent og ekte at jeg får frysninger.

  11. 11:53, 06 Apr 2018 / 11:53

    Fint beskrevet om livet! Visst kan det väre beintöft og utfordrende i blant med begges önsker og ambisjoner sammen med barn, og alt det fine der imellom. Husker når mitt andre barn ble födt at jeg sa at nå får vi spise brödskiver til middag 2 ganger i uken, bare for å liksom holde hodet over vannet under den tiden. Heia deg!

  12. Trine
    00:07, 07 Apr 2018 / 00:07

    Fantastisk og levende skrevet. Takk for at du deler <3

  13. 11:49, 07 Apr 2018 / 11:49

    Så vakkert å lese dette, og så gjenkjennbart om lidenskap. Takk Mariell!

  14. Lena
    09:06, 08 Apr 2018 / 09:06

    Heia heia deg! <3

  15. 23:40, 09 Apr 2018 / 23:40

    Heier på dere!

  16. 10:17, 10 Apr 2018 / 10:17

    Livet er en lang rekke unntakstilstander, har jeg begynt å forstå… Du skriver så godt, jeg kjenner det helt inn i hjertet. <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *