When I lived in Paris

alone in paris.

For seks år sidan budde eg i Paris. Eg var der i to månader for å laga ei Paris-utgåve av magasinet mitt (som eg gav ut tre utgåver av), eg hadde nettopp fått eit stipend av Noregs Mållag og følte meg så høg på livet. Jostein fulgte meg til Paris, og dei første par dagane var me ilag men eg grein så mykje, så mykje. Det var så viktig for meg å sjå om eg kunne klara ein sånn stor ting åleine, me hadde forlova oss og eg hadde fått panikk over at me vart ilag då me var 14 og ikkje hadde noko liv utanfor kvarandre.
Six years ago I lived in Paris. I was there for two months to make a Paris edition of my magazine (I published three editions!), and I had gotten a stipend and I was feeling life very much. Jostein came along when I brought all my stuff over, and the first few days were spent together but I cried to much. It was so important to me to see if I could do a big thing like this alone, we had gotten engaged and I was a little panicked at the idea that we became a couple when we were fourteen and didn’t have a life outside eachother.

paris, day one.paris, day one.paris, day two.paris, day two.montmartre.montmartre.

Eg var så innmari forelska i byen, og med rette såklart.
I was very much in love with the city.

alone in paris.

Dei første fem dagane budde eg på eit hotell rett ved Gare du Nord, frå rommet såg eg ned på uteliggarar som akkurat fekk plass mellom søylene. Eg var så sjukt redd, turte såvidt å gå ut av hotellet. Snakka med pappa heile vegen til ein kinesisk restaurant og tilbake. Men så, etter fem dagar, fekk eg flytta inn i leiligheten som eg hadde funne på Craigslist.
The first five days I lived in a hotel near Gare du Nord, and from the room I could look down on homeless people who could just fit themselves inbetween the columns. I was so afraid, I couldn’t really bring myself to walk out of the hotel. I talked to my dad the whole way to a chinese restaurant and back. But then, after five days, I got to move into the apartment I had found on Craigslist.

derek.

Eg budde der med Derrick, ein amerikansk forfattarspire, i rue Joinville. Me prata så mykje om alder og livet, skriving, om foreldrene våre og kjærleiken, mest om kjærleiken. No bur han i Amerika igjen og har to nydelege ungar. Han var den beste ein person som meg kunne ha komt ihop med i ein by som Paris, ein som hadde budd der så lenge men likevel var på utsida, som var så sjukt genuin og behandla meg og vennene mine så fint. Når eg hadde kjøpt ei flaske Chablis som var korka gjekk han og fekk pengane mine tilbake.
I lived there with Derrick, an american writer, in rue Joinville. We talked a lot of age and life, writing, our parents and love, mostly about love. He’s back living in America now with two beautiful kids. He was the best person someone like me could be with in a city like Paris, someone who had lived there for ages but was still on the outside. So genuine and treated me and my friends so gently. I bought a bottle of corked Chablis and he went to the shop and got my money back for me.

pastel.

Eg budde på eit rom med lilla tapet, og skapa og hyllene var fulle av ting som ho som eigentleg budde der eigde. Ho var filmregissør, hadde vilt krøllete hår og då eg flytta ut anklaga ho meg for å ha stole nokre øyredobbar. Faktisk trefte eg ho på ein fest medan eg budde der og da ignorerte ho meg, det var ein heimefest der folk var heilt sjukt dritings og det var fullt av ungar på dansegolvet.
I lived in a room with purple wallpaper, the shelves and closets were full of things the woman who really lived there owned. She was a director, with wild curly hair and when I moved out she accused me of having stolen some earrings. I actually bumped into her at a party while living there and she ignored me. It was a house party where everyone was completely off their tits and there were children on the dance floor.

laurdagskveld.saturday with the in-laws.sunday.helg.helg.helg.zenit.monday/sonja.friday.friday.

Eg traff så mange fine folk dei to månadane, både folk som besøkte meg og folk som tilfeldigvis var i Paris; Sigrid og Inga, svigermor og svigerfar, Fredrik og Janne, Kentaro, Synne, Sonja, Elsa og Pontus. Og Sara, som var der heilt til min siste dag.
I met so many lovely people those two months, people who came to visit and people who happened to be in Paris; Sigrid and Inga, my in-laws, Fredrik and Janne, Kentaro, Synne, Sonja, Elsa and Pontus. And Sara, who stayed with me until my last day.

sunday.

Jostein var på besøk typ heile tiden. Så mykje at folk i kommentarane på bloggen var sure for at eg skulle jo vera sjølvstendig. Så han var hos meg heile helger utan at eg tok bilder av han, tok bilder av min eigen mat og lata som om eg var åleine.
Jostein came to visit me all the time. So much that people in the comments here were annoyed that I was supposed to be so independent. So he stayed with me full weekends without me taking a single photo of him, I pretended to be alone.

a normal paris wednesday.

Som her: her var hans croque berre centimeter ute av bildet.
Like here; his croque mere centimeters out of shot.

jardin du luxembourg.

Denne paien bestilte eg på fransk, så tok eg metroen til Jardin Luxembourg og åt den der medan eg skreiv postkort på ein benk. Det var ein god dag.
I ordered this pie in french, and took the metro to Jardin du Luxembourg to eat it while writing postcards on a bench. That was a good day.

helg.

Eg åt makronar frå Pierre Hermé kvar gong eg hadde besøk, og det gjer eg framleis kvar gong eg er i Paris. creme brulee-makronen er livet.
I had macarons from Pierre Hermé every time I had visitors, and I still have them every time I’m in Paris. The creme brulée macaron is life.

friday.

Eg kjøpte denne sprettballen på Monoprix som blinka, ei natt på ei uteservering på Bastille holdt Kentaro på å komma i slåsskamp med ein fyr som ville stjela sprettballen min. Sara og eg sat og tviholdt i våre vodka redbulls og kunne ikkje tru kva som var i ferd med å skje. Men sprettballen kom heim med oss.
I bought this bouncy ball at Monoprix, and one night at a 24h place at Bastille Kentaro almost got in a fight with a guy who wanted to steal my ball. Sara and I were crouching over our vodka redbulls, very confused. But no one got hurt, and the ball came home with us.

j in paris.

Eg kjøpte óg gifteringen til Jostein medan eg budde i Paris, på ein bitteliten butikk i rue Saint-Honoré, der ein måtte ringa på for å komma inn.
I also bought Jostein’s wedding ring while I lived in Paris, a tiny shop in rue Saint-Honoré where you had to ring a doorbell to get in.

museum.

Denne dagen på Palais de Tokyo ringte eg til Jostein og grein fordi eg ikkje kunne forstå kva som var kunst og kva som var eit byggeområde.
On this day, at the Palais de Tokyo, I called Jostein crying because I couldn’t understand what was art and what was a construction site.

last day sunday.last day sunday.last day sunday.

Alle bildene mine i Paris er så rosa fram til denne dagen. Jostein og eg var på loppemarknad og snakka om livet og om business, om å gjera ting annleis også gjorde eg det. Det var eit superviktig steg for meg som menneske og fotograf, å læra å ta eit steg tilbake og revurdera og gjera noko på ein ny måte der eg før ville vore bombastisk og stått på mitt. Det var nok det viktigaste eg lærte i Paris. Å ikkje vera så redd for forandring og valg eg ikkje sjølv kan rå over. Og at eg verken kan eller vil leva utan Jostein i livet mitt kvar einaste dag. Me er framleis samansveisa ved hofta, og eg trur ikkje lenger det er noko usunt berre fordi verda ofte prøver å fortelja oss det. Det er ikkje det at me treng å gjera alt ilag, det er det at me vil det.

Etter to månader kom eg tilbake til Oslo. Jostein henta meg på flytogterminalen, og når me kom heim, til studentsiloen på Grünerløkka stakk han hånda inn i snøen utanfor døra og tok ut ei bøtte Ben&Jerry’s.

All of my pictures from Paris are so pink up until this day. Jostein and I went to a flea market and talked about life and business and doing things differently and then I did. It was a very important step for me as a human and a photographer, learning to take a step back and reevaluate, do things differently instead of going straight ahead because my way was the only way. That was one of my most important lessons from Paris. Being less afraid of change and the choices I’m not the one making. Also, I can’t and don’t want to live without Jostein in my life every single day. We’re still joined at the hip and I no longer think that’s unhealthy just because people try to tell us that sometimes. It’s not that we need to do everything together, it’s that we want to.

After two months, I came back to Oslo. Jostein picked me up at the train and when we came home to our building, he stuck his hand into the snow and pulled out a pint of Ben&Jerry’s.

drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.

Nokre dagar etterpå hadde me fest i leiligheten, ein eksplosjon av kjensler og heimkjærleik som vart til altfor mykje vin og eg sovna på eit golv og kjærleg kom gjestene ein og ein og bøygde seg ned og klemte meg farvel, har eit så blurry minne av det. Berre to månader til budde me der, så flytta me til London.
A few days after that we had a party in our flat, an explosion of feelings and loving being home that turned into way too much wine and I fell asleep on a floor. I have a vague recollection of our guests bending over to hug me goodbye. We lived there for two more months, and then we moved to London.

2016

Secrets

Egentlig orkar eg ikkje nyttårsaftan i det heile tatt, det er altfor mykje forventning og eksplosjonar. Me feirar i det stille, med bouef bourgignon, champagne og Casablanca. Og med ei bittelita oppsummering, såklart:

Då 2015 gjekk mot slutten, og eg skreiv dette innlegget, hadde eg ein kvalme i kroppen. Både fordi eg visste at eg bar på noko høgst viktig i kroppen, men óg fordi eg visste at 2016 skulle bli eit år av så mykje forandring. Me pakka ihop og flytta frå London når eg var 6 månader gravid, det var som eit sjokk frå eine til annan og eg forstår det kanskje ikkje enno heilt fordi det skjedde så mykje samtidig. No, som det er over, og ikkje før no, føler eg at eg kan trekka pusten. Det er først no eg føler at me har landa. Landa i huset, landa i Norge, landa i foreldreskapet. Det har vore eit år av styrke og vekst, det har vore intenst og til tider totalt utslitande, til tider med ein ekkel uro og angst i kroppen og så hiiiiiiimla mykje tårer.

På midten av året fødte eg dotter vår, og fødselen min var så sjukt power. Den var så flott og sterk og intens at eg har hatt dårlig samvit for å snakka om den. Er så takksam for den, så takksam til kroppen, så takksam til herlege jordmødre og til Jostein som er den beste partner in crime eg kunne ha hatt. I starten på året var eg så himla redd, så usikker på om me var klare, på om det var for tidlig, på om alt kom til å bli annleis i ekteskapet vårt. Eg var redd for at eg skulle føda inn i familien ein person som skulle bli ei hindring, ein mur mellom oss. Men det var umogleg å forstå, før ho var her, at å få born var som å forsterka alt, forsterka kjærleiken. For ho, som er det finaste i livet, er jo halvt meg og halvt han, og kjærleiken har meir enn dobla seg. Så ufattelig rart og fint.

I jobblivet har eg vore mest frustrert, frustrert over å vera så trøytt i graviditeten, over å ikkje klara å konsentrera meg om skrivingen, over å ikkje kunna fotografera bryllup i det heile tatt. Eg har hatt så mykje pepp og ambisjonar, men kroppen og livet har ikkje klart det. 2017 blir eit sjølvrealiserande år, kanskje klisjé etter eit år av svangerskap og babyliv, men sånn blir det i alle fall. Og eg vil skriva, masse masse masse. Vil dra ut internettet eller reisa på fjellet. Vil gi det til meg sjølv i gåve, likar meg sjølv aller best når eg får skriva og ikkje har alt i hovudet heile tiden.

Eg saknar London og vennene våre der, eg saknar å ta toget mellom London og Paris. Eg saknar croissantar laga med ordentlig smør, skikkelig sure franskmenn og pengar på sparekontoen. Men alt det er sånt som eg kan fiksa, og det har eg tenkt å gjera, i 2017.

Eg håpar de óg feirar på den måten de ynskjer dykk, anten det er på rave eller i badekaret. Og at de veit kor fine de er.

Happy New Yeaaaaaar!

It was the day before christmas

ChristmasChristmas

Tenk at det er lille julaftan! Det er jo heilt sjukt! Jostein og eg gjer klar heimen til jul litt og litt og passar på å gjera det utan for mykje stress, for me tenker at om me gjer det med stress no så lagar me nervebaner i hjerna som lar oss tru at det må vera slik. Det er overhovud ikkje eit plettfritt reint hus, men me har mange typar konfekt og blomar på bordet. Detaljar heller enn rydding er det me går for! Og med pausar for masse kos og høgtlesing. Eg gler meg sånn til Saga skal ha på seg juleantrekket i morgon. I kveld er det middag hos mamma og pappa, bestemor er alltid hos oss på lille julaftan som føles som ein sånn luksus når pappa tross alt har fire søsken. Det er lutefisk og mjølkegryn, så eg et alltid berre graut lille julaftan medan alle rundt bordet prøver å fortella meg at eg kjem til å lika lutefisk om eg berre prøver. Kunne ha spelt bingo med dette, ting folk seier til meg kvart år. “Du likte det då du var liten” skulle vore eitt av punkta!

Er de klare til jul? Det er så rart at dette året snart er over, det mest innholdsrike i livet mitt så langt, men egentlig er det ei rar jul. Det er den første jula med baby og den første gongen (sidan me vart ilag for 12 år sidan) at Jostein og eg feirar julaftan ihop. Og sjølv kor koseleg det er, er det definitivt ein sorgprosess over barndomsjula mi som på sett og vis er over. Har voksesmerter i hjartet, men på eitt eller anna tidspunkt måtte det jo skje. Foreldrene mine og lillesøster skal feira hos oss i morgon, og det skal bli veldig veldig fint. Eg skal laga verdens beste kolrabistappe, det lovar eg meg sjølv. Mykje fløyte, smør og salt. Ikkje for mykje væte, ikkje for glatt, og eit par poteter må i. Litt pepper – perfekt.

No må eg starta på dagen! Saga søv framleis, så da får eg kryssa nokon ting av lista mi før ho bestiller seg mat. Håpar du har det fint i det lange land og utanfor og at du feirar med nokon du er glad i.

I can’t believe it’s the day before christmas! Jostein and I are getting the house ready little by little, careful not to get stressed out, because our idea is that if we do that, our brains will pave new memory and think it has to be this way. It is in no way a clean tidy perfect house, but we are stocked up on candy and have flowers on the table. Details rather than tidying are what we are going for! With lots of cuddles and reading in between. I can’t wait for Saga to wear her outfit tomorrow. This evening, we’re going to my parents’ house, my grandmother always spends the 23rd with us which feels like such a luxury since my dad has four siblings. They are making traditional lye fish and a milky rice porridge, so I always just eat porridge on this day while eeeeeeeveryone at the table tries to tell me I’d like it if I just tried it. I could have played bingo with this, things people say to me eevery year. “You liked it when you were little” should be one of the points on the list.

Are you ready for christmas? It’s so strange that this year is over soon, the most full year of my life so far, but it’s really kind of a weird christmas. It’s my first christmas with a baby and the first time (since we became an item 12 years ago) that I am spending christmas eve with Jostein. And even though that is amazing, I am going through such a grief process about my childhood christmas that is, in a lot of ways, over. My heart aches, but it had to happen at some point. My parents are celebrating in our house tomorrow, and I am excited. I am going to make the world’s best mashed kolrabi (a norwegian christmas staple!), I vow that to myself. A lot of cream, butter and salt. Not too much liquid, not to smooth, and I have to have a couple potatoes. Some pepper – perfect.

I have to start my day now! Saga is still asleep so I’ll cross a few things off my list before she wakes up and does a food order. I hope you are happy, wherever you are, around people you love.

København, 2016

I København gjorde Jostein og eg ein av dei tinga me likar aller best å gjera ilag: me laga film! Eg filma litt klipp her og der, sjølv om det viste seg utfordrande med bebis, og Jostein har laga musikk av opptak han gjorde. Eg elskar korleis det vart, dog, og har laga ein eigen versjon til familiearkivet der ein kan høyra alle dei rare og fine tinga me snakkar om.
In Copenhagen, Jostein and I did one of our favorite things to do together: we made a little film! I filmed a little here and there, even though it was quite the challenge with a baby, and Jostein has made music out of the recordings he made. I love how it turned out though and have even made a version for our family archives where you can hear the weird and funny things we talk about.

My best nine, 2016.

hjartesmil

I år, som i fjor, var eg kjapp på avtrykkaren med å sjå kva som var mine mest likte bilder på Instagram frå dette året (du kan gjera det sjølv her), og samansetningen av desse ni bildene fekk meg faktisk til å gråta. For eit satans fint år, fylt av så mykje intensitet, kjærleik og kos. Frå å annonsera graviditeten i London i januar til å bu i hus i Norge med verdens finaste lille babyjente i desember.
This year, like last year, I was quick to see what were my nine most liked photos on Instagram from this year (do it yourself here), and seeing these nine photos together actually made me cry. Such an epic year, filled with intensity, love and cuddles. From announcing my pregnancy in London in january to living in a house in Norway with the most beautiful little baby girl in december.

Rituals and regulations

Thursday

Alle familiar har vel sine små rituale? Her er nokre av våre:

Morgonkaffi og fyra i omnen
Kvar morgon vaknar me ihop når Saga vil ha frukost. Då ammar eg ho i senga og tek livet med ro, medan Jostein står opp, går ned for å fyra i omnen vår og laga kaffi. Han kokar kaffi på mokkakanne og skummar mjølk, og me drikk kaffien vår fra store glas frå Libby medan me tenkjer på kva me vil ha til frukost.

Every family have their own rituals, right? Here are some of ours:

Morning coffee and making a fire
Every morning we wake up together when Saga wants breakfast. I nurse her in bed and we wake up slowly, while Jostein gets up, goes downstairs to light a fire in our woodburning oven and make coffee. He makes coffee on a mocca pot and foams milk, and we drink our coffees from big glasses from Libby while we think about what to make for breakfast.

This week

Laurdagsgrauten
Kvar laurdag et me graut hjå foreldrene til Jostein. Mora til Jostein lagar den beste grauten, og faren til Jostein byr på spekemat.
Porridge on saturdays
Every saturday we have rice porridge at Jostein’s parents. His mom makes the best porridge, and his dad offers up charcuterie.

Untitled

Kveldsbadet
Kvar kveld badar eg Saga. Eg kler av ho også får ho sprella naken ei lita stund medan eg fyller i vatn i badekaret, akkurat no likar ho best å fanga sine eigne føtter. Eg fyller i akkurat nok til at ho kan ligga og plaska, omtrent opp til øyretippen. Det samme skjer kvar kveld: eg plukkar ho opp for å putta ho i badekaret, ho blir bittelitt redd akkurat når ho treffer vatnet men så hugsar ho at ho elskar det også plaskar ho i veg. I kanskje ti minutt får ho ligga der og plaska medan eg får vaska ho med klut på alle dei lure plassane: mellom tærne, på halsen, inni hendene. Så tek eg ho ut og tørkar ho før ho får ein liten massasje med olje, da sluttar ho å sprella og blir heeeeeeeeilt rolig. Så er det pysjen på!
Evening Bath
Every night I give Saga a bath. I undress her and let her flail a little while I get the tub ready, right now her favorite thing to do is to catch her own feet. I put in just enough water for her to splash around in, up to her earlobe. The same thing happens every night: I pick her up to put her in the tub, she gets a little scared when she hits the water but then remembers she loves it and goes on splashing. I let her bathe for around ten minutes while I wash her in all the good spots: between her toes, on her neck, in her hands. Then I get her out and dry her off before I give her a little massage with oil, she completely quiets down and becomes suuuuper calm. Then it’s time for PJ’s!

Thursday

Royal Copenhagen
Me fekk jo det finaste serviset til bryllupet vårt som me har lyst til å bruka litt, men ikkje alltid. Så avtalen er derfor at me brukar Royal Copenhagen-serviset vårt i helga. Nærmare bestemt etter klokka 16:00 på fredagar, og heilt ut søndagskvelden.
Royal Copenhagen
We got the prettiest china for our wedding that we want to use a little, but not always. So our deal is that we use our Royal Copenhagen on weekends. To be more exact, fridays after 4pm through sunday night.

Sandane

0412-_MG_54562501-1632301-1430412-_MG_545351_trykk3001-208februaryfebruaryfebruaryfredrikliving room0901-4071801-1053101-242thursday nightthursday nightthursday nightf's cameraf's cameramonday nightspring cleaninglilacsspring cleaningmy birthday!my birthday!my birthday!my birthday!ingvild's birthday

I dag har eg sommarfuglar i magen. Eg er på turné med Jostein og Fredrik, me tok ungen under armen og oppgraderte hotellromma for denne veka så me fekk vera med og slapp å sakna Jostein så innmari. Dei er nemlig på turné for Den Kulturelle Skulesekken med stykket dei skreiv og produserte i fjor, Kom Heimatt, Gut, og skal spela den på alle vidaregåande skular i fylket (Sogn og Fjordane).

Men det er ikkje derfor eg har sommarfuglar, det er fordi me skal til Sandane i dag. For meg er det som å komma heim, eg er alltid litt redd for korleis eg skal reagera når eg kjem dit. I morgon skal Jostein og Fredrik stå på scena i aulaen på Firda VGS og framføra musikalteater om heimflytting, liksom, det er så full sirkel som ein får det. Eg flytta dit då eg var 16 år, egentlig berre eit barn, og etter første klasse (der eg budde på ein hybel der eg kunne høyra den vaksne hybelverten min ha sex med medelevane mine) flytta eg inn med Fredrik. Allereie då hadde Jostein og eg vore ilag i to år.

Eg malte rommet kvitt med ein knallgrøn vegg, mamma satte over pengar til maling. Eg klipte håret kvar gong eg var trist, som ikkje var så sjeldan, og hadde gigantiske sløyfer i håret. Me hadde to kokeplater og ein bitteliten steikeomn der det ikkje eingang var plass til ein ferdigpizza. Det var sentralstøvsugar, men slangen var oppi gangen hos ho som leigde oss hybelen og gjennom ei låst dør så det endte med at me aldri støvsugde, det var smular i alle alle fiber i teppegolva, i alle krokar. Me hadde maur som klatra langs vinduskarmane, me satte opp feller men dei funka aldri. Doen var bittebitteliten men dusjen var eit heilt rom så stort som soverommet mitt. Når eg drakk meg full (på kjøleskapskald raudvin (Doppio Passo)) snurra eg rundt og rundt på golvet på doen til eg datt, ein gang slo eg rumpa så hardt at eg framleis kan kjenna det. Ein gong var eg så sint på Jostein at eg låste døra for han midt på vinteren, midt på natta, og han la seg på sofaen utanfor (for eg hadde sjølvsagt sofa på balkongen) til eg slapp han inn igjen og me vart venner og sa unnskyld, såklart. Me betalte for kvar vår hybel men Jostein budde jo mest hos oss. Fredrik ommøblerte stova så snart han fekk det for seg sjølv om det var dag eller natt, hang skjerf i taket og flytta bokhylla til ulogiske posisjonar, forklarte meg at det var rom i rommet. Eg irriterte meg over han når eg syns han ikkje tok oppvasken fort nok (sjølv om han heilt sikkert gjorde det) og sat på kafé og klaga til Christine over ein kaffe latte. Me hadde konstant Sex and the city i DVD-spelaren, utanom når me såg gjennom Six Feet Under, og skapte interne vitsar som framleis lever.

I have butterflies today. I’m on tour with Jostein and Fredrik, I brought the kid, upgraded the hotel rooms for this week so we could join in and didn’t have to miss Jostein so much. They’re on tour in the county with their musical theatre on moving home and are playing it in a bunch of schools in the region.

But that’s now why I have butterflies. That’s because we’re going to Sandane today. To me it’s like coming home, I’m always a little scared of how I’ll react when I get there. Tomorrow Jostein and Fredrik are going to perform in our old school, in the big auditorium, a musical theatre about coming home, talk about full circle. I moved there when I was 16, still just a child really, and after grade one (where I lived in a flat where I could hear my grown landlord having sex with people I went to school with) I moved in with Fredrik. Already then I’d been with Jostein for two years.

I painted my room white with a bright green wall, my mom gave me money for paint. I cut my hair when I was sad which was quite often, and I wore gigantic bows in my hair. We had a tiny little oven which couldn’t even hold a pizza. The vacuum cleaner was behind the locked door of our landlord, so we never vacuumed, there were crumbs everywhere, in all fibers of the carpet and all nooks and crannies. We had ants climbing the window cills, we put up traps but it was useless. The toilet was teeny tiny but the shower was a room as big as my bedroom. When I got drunk (off of cold red wine (Doppio Passo)) I twirled around in the bathroom until I fell, once I hit the toilet so hard I can still feel it. Once I was so mad at Jostein I locked him out of the house in the middle of the night in the middle of winter and he laid down on the sofa on my balcony (because of course I had a sofa on my balcony) until I let him back in and we said sorry and made up. We paid for two flats but mostly Jostein lived with us. Fredrik would redecorate whenever he felt like it, day or night, he hung scarves in the ceiling and moved the bookshelf to weird places, explained to me it was making rooms in the room. I was so annoyed with him not doing the dishes fast enough (which I’m sure he did) and I moaned to Christine over a caffé latte. We had Sex and the city in the DVD player, constantly, unless we were watching Six Feet Under, and made jokes that are still running.