It was the day before christmas

ChristmasChristmas

Tenk at det er lille julaftan! Det er jo heilt sjukt! Jostein og eg gjer klar heimen til jul litt og litt og passar på å gjera det utan for mykje stress, for me tenker at om me gjer det med stress no så lagar me nervebaner i hjerna som lar oss tru at det må vera slik. Det er overhovud ikkje eit plettfritt reint hus, men me har mange typar konfekt og blomar på bordet. Detaljar heller enn rydding er det me går for! Og med pausar for masse kos og høgtlesing. Eg gler meg sånn til Saga skal ha på seg juleantrekket i morgon. I kveld er det middag hos mamma og pappa, bestemor er alltid hos oss på lille julaftan som føles som ein sånn luksus når pappa tross alt har fire søsken. Det er lutefisk og mjølkegryn, så eg et alltid berre graut lille julaftan medan alle rundt bordet prøver å fortella meg at eg kjem til å lika lutefisk om eg berre prøver. Kunne ha spelt bingo med dette, ting folk seier til meg kvart år. “Du likte det då du var liten” skulle vore eitt av punkta!

Er de klare til jul? Det er så rart at dette året snart er over, det mest innholdsrike i livet mitt så langt, men egentlig er det ei rar jul. Det er den første jula med baby og den første gongen (sidan me vart ilag for 12 år sidan) at Jostein og eg feirar julaftan ihop. Og sjølv kor koseleg det er, er det definitivt ein sorgprosess over barndomsjula mi som på sett og vis er over. Har voksesmerter i hjartet, men på eitt eller anna tidspunkt måtte det jo skje. Foreldrene mine og lillesøster skal feira hos oss i morgon, og det skal bli veldig veldig fint. Eg skal laga verdens beste kolrabistappe, det lovar eg meg sjølv. Mykje fløyte, smør og salt. Ikkje for mykje væte, ikkje for glatt, og eit par poteter må i. Litt pepper – perfekt.

No må eg starta på dagen! Saga søv framleis, så da får eg kryssa nokon ting av lista mi før ho bestiller seg mat. Håpar du har det fint i det lange land og utanfor og at du feirar med nokon du er glad i.

I can’t believe it’s the day before christmas! Jostein and I are getting the house ready little by little, careful not to get stressed out, because our idea is that if we do that, our brains will pave new memory and think it has to be this way. It is in no way a clean tidy perfect house, but we are stocked up on candy and have flowers on the table. Details rather than tidying are what we are going for! With lots of cuddles and reading in between. I can’t wait for Saga to wear her outfit tomorrow. This evening, we’re going to my parents’ house, my grandmother always spends the 23rd with us which feels like such a luxury since my dad has four siblings. They are making traditional lye fish and a milky rice porridge, so I always just eat porridge on this day while eeeeeeeveryone at the table tries to tell me I’d like it if I just tried it. I could have played bingo with this, things people say to me eevery year. “You liked it when you were little” should be one of the points on the list.

Are you ready for christmas? It’s so strange that this year is over soon, the most full year of my life so far, but it’s really kind of a weird christmas. It’s my first christmas with a baby and the first time (since we became an item 12 years ago) that I am spending christmas eve with Jostein. And even though that is amazing, I am going through such a grief process about my childhood christmas that is, in a lot of ways, over. My heart aches, but it had to happen at some point. My parents are celebrating in our house tomorrow, and I am excited. I am going to make the world’s best mashed kolrabi (a norwegian christmas staple!), I vow that to myself. A lot of cream, butter and salt. Not too much liquid, not to smooth, and I have to have a couple potatoes. Some pepper – perfect.

I have to start my day now! Saga is still asleep so I’ll cross a few things off my list before she wakes up and does a food order. I hope you are happy, wherever you are, around people you love.

København, 2016

I København gjorde Jostein og eg ein av dei tinga me likar aller best å gjera ilag: me laga film! Eg filma litt klipp her og der, sjølv om det viste seg utfordrande med bebis, og Jostein har laga musikk av opptak han gjorde. Eg elskar korleis det vart, dog, og har laga ein eigen versjon til familiearkivet der ein kan høyra alle dei rare og fine tinga me snakkar om.
In Copenhagen, Jostein and I did one of our favorite things to do together: we made a little film! I filmed a little here and there, even though it was quite the challenge with a baby, and Jostein has made music out of the recordings he made. I love how it turned out though and have even made a version for our family archives where you can hear the weird and funny things we talk about.

My best nine, 2016.

hjartesmil

I år, som i fjor, var eg kjapp på avtrykkaren med å sjå kva som var mine mest likte bilder på Instagram frå dette året (du kan gjera det sjølv her), og samansetningen av desse ni bildene fekk meg faktisk til å gråta. For eit satans fint år, fylt av så mykje intensitet, kjærleik og kos. Frå å annonsera graviditeten i London i januar til å bu i hus i Norge med verdens finaste lille babyjente i desember.
This year, like last year, I was quick to see what were my nine most liked photos on Instagram from this year (do it yourself here), and seeing these nine photos together actually made me cry. Such an epic year, filled with intensity, love and cuddles. From announcing my pregnancy in London in january to living in a house in Norway with the most beautiful little baby girl in december.

Rituals and regulations

Thursday

Alle familiar har vel sine små rituale? Her er nokre av våre:

Morgonkaffi og fyra i omnen
Kvar morgon vaknar me ihop når Saga vil ha frukost. Då ammar eg ho i senga og tek livet med ro, medan Jostein står opp, går ned for å fyra i omnen vår og laga kaffi. Han kokar kaffi på mokkakanne og skummar mjølk, og me drikk kaffien vår fra store glas frå Libby medan me tenkjer på kva me vil ha til frukost.

Every family have their own rituals, right? Here are some of ours:

Morning coffee and making a fire
Every morning we wake up together when Saga wants breakfast. I nurse her in bed and we wake up slowly, while Jostein gets up, goes downstairs to light a fire in our woodburning oven and make coffee. He makes coffee on a mocca pot and foams milk, and we drink our coffees from big glasses from Libby while we think about what to make for breakfast.

This week

Laurdagsgrauten
Kvar laurdag et me graut hjå foreldrene til Jostein. Mora til Jostein lagar den beste grauten, og faren til Jostein byr på spekemat.
Porridge on saturdays
Every saturday we have rice porridge at Jostein’s parents. His mom makes the best porridge, and his dad offers up charcuterie.

Untitled

Kveldsbadet
Kvar kveld badar eg Saga. Eg kler av ho også får ho sprella naken ei lita stund medan eg fyller i vatn i badekaret, akkurat no likar ho best å fanga sine eigne føtter. Eg fyller i akkurat nok til at ho kan ligga og plaska, omtrent opp til øyretippen. Det samme skjer kvar kveld: eg plukkar ho opp for å putta ho i badekaret, ho blir bittelitt redd akkurat når ho treffer vatnet men så hugsar ho at ho elskar det også plaskar ho i veg. I kanskje ti minutt får ho ligga der og plaska medan eg får vaska ho med klut på alle dei lure plassane: mellom tærne, på halsen, inni hendene. Så tek eg ho ut og tørkar ho før ho får ein liten massasje med olje, da sluttar ho å sprella og blir heeeeeeeeilt rolig. Så er det pysjen på!
Evening Bath
Every night I give Saga a bath. I undress her and let her flail a little while I get the tub ready, right now her favorite thing to do is to catch her own feet. I put in just enough water for her to splash around in, up to her earlobe. The same thing happens every night: I pick her up to put her in the tub, she gets a little scared when she hits the water but then remembers she loves it and goes on splashing. I let her bathe for around ten minutes while I wash her in all the good spots: between her toes, on her neck, in her hands. Then I get her out and dry her off before I give her a little massage with oil, she completely quiets down and becomes suuuuper calm. Then it’s time for PJ’s!

Thursday

Royal Copenhagen
Me fekk jo det finaste serviset til bryllupet vårt som me har lyst til å bruka litt, men ikkje alltid. Så avtalen er derfor at me brukar Royal Copenhagen-serviset vårt i helga. Nærmare bestemt etter klokka 16:00 på fredagar, og heilt ut søndagskvelden.
Royal Copenhagen
We got the prettiest china for our wedding that we want to use a little, but not always. So our deal is that we use our Royal Copenhagen on weekends. To be more exact, fridays after 4pm through sunday night.

Sandane

0412-_MG_54562501-1632301-1430412-_MG_545351_trykk3001-208februaryfebruaryfebruaryfredrikliving room0901-4071801-1053101-242thursday nightthursday nightthursday nightf's cameraf's cameramonday nightspring cleaninglilacsspring cleaningmy birthday!my birthday!my birthday!my birthday!ingvild's birthday

I dag har eg sommarfuglar i magen. Eg er på turné med Jostein og Fredrik, me tok ungen under armen og oppgraderte hotellromma for denne veka så me fekk vera med og slapp å sakna Jostein så innmari. Dei er nemlig på turné for Den Kulturelle Skulesekken med stykket dei skreiv og produserte i fjor, Kom Heimatt, Gut, og skal spela den på alle vidaregåande skular i fylket (Sogn og Fjordane).

Men det er ikkje derfor eg har sommarfuglar, det er fordi me skal til Sandane i dag. For meg er det som å komma heim, eg er alltid litt redd for korleis eg skal reagera når eg kjem dit. I morgon skal Jostein og Fredrik stå på scena i aulaen på Firda VGS og framføra musikalteater om heimflytting, liksom, det er så full sirkel som ein får det. Eg flytta dit då eg var 16 år, egentlig berre eit barn, og etter første klasse (der eg budde på ein hybel der eg kunne høyra den vaksne hybelverten min ha sex med medelevane mine) flytta eg inn med Fredrik. Allereie då hadde Jostein og eg vore ilag i to år.

Eg malte rommet kvitt med ein knallgrøn vegg, mamma satte over pengar til maling. Eg klipte håret kvar gong eg var trist, som ikkje var så sjeldan, og hadde gigantiske sløyfer i håret. Me hadde to kokeplater og ein bitteliten steikeomn der det ikkje eingang var plass til ein ferdigpizza. Det var sentralstøvsugar, men slangen var oppi gangen hos ho som leigde oss hybelen og gjennom ei låst dør så det endte med at me aldri støvsugde, det var smular i alle alle fiber i teppegolva, i alle krokar. Me hadde maur som klatra langs vinduskarmane, me satte opp feller men dei funka aldri. Doen var bittebitteliten men dusjen var eit heilt rom så stort som soverommet mitt. Når eg drakk meg full (på kjøleskapskald raudvin (Doppio Passo)) snurra eg rundt og rundt på golvet på doen til eg datt, ein gang slo eg rumpa så hardt at eg framleis kan kjenna det. Ein gong var eg så sint på Jostein at eg låste døra for han midt på vinteren, midt på natta, og han la seg på sofaen utanfor (for eg hadde sjølvsagt sofa på balkongen) til eg slapp han inn igjen og me vart venner og sa unnskyld, såklart. Me betalte for kvar vår hybel men Jostein budde jo mest hos oss. Fredrik ommøblerte stova så snart han fekk det for seg sjølv om det var dag eller natt, hang skjerf i taket og flytta bokhylla til ulogiske posisjonar, forklarte meg at det var rom i rommet. Eg irriterte meg over han når eg syns han ikkje tok oppvasken fort nok (sjølv om han heilt sikkert gjorde det) og sat på kafé og klaga til Christine over ein kaffe latte. Me hadde konstant Sex and the city i DVD-spelaren, utanom når me såg gjennom Six Feet Under, og skapte interne vitsar som framleis lever.

I have butterflies today. I’m on tour with Jostein and Fredrik, I brought the kid, upgraded the hotel rooms for this week so we could join in and didn’t have to miss Jostein so much. They’re on tour in the county with their musical theatre on moving home and are playing it in a bunch of schools in the region.

But that’s now why I have butterflies. That’s because we’re going to Sandane today. To me it’s like coming home, I’m always a little scared of how I’ll react when I get there. Tomorrow Jostein and Fredrik are going to perform in our old school, in the big auditorium, a musical theatre about coming home, talk about full circle. I moved there when I was 16, still just a child really, and after grade one (where I lived in a flat where I could hear my grown landlord having sex with people I went to school with) I moved in with Fredrik. Already then I’d been with Jostein for two years.

I painted my room white with a bright green wall, my mom gave me money for paint. I cut my hair when I was sad which was quite often, and I wore gigantic bows in my hair. We had a tiny little oven which couldn’t even hold a pizza. The vacuum cleaner was behind the locked door of our landlord, so we never vacuumed, there were crumbs everywhere, in all fibers of the carpet and all nooks and crannies. We had ants climbing the window cills, we put up traps but it was useless. The toilet was teeny tiny but the shower was a room as big as my bedroom. When I got drunk (off of cold red wine (Doppio Passo)) I twirled around in the bathroom until I fell, once I hit the toilet so hard I can still feel it. Once I was so mad at Jostein I locked him out of the house in the middle of the night in the middle of winter and he laid down on the sofa on my balcony (because of course I had a sofa on my balcony) until I let him back in and we said sorry and made up. We paid for two flats but mostly Jostein lived with us. Fredrik would redecorate whenever he felt like it, day or night, he hung scarves in the ceiling and moved the bookshelf to weird places, explained to me it was making rooms in the room. I was so annoyed with him not doing the dishes fast enough (which I’m sure he did) and I moaned to Christine over a caffé latte. We had Sex and the city in the DVD player, constantly, unless we were watching Six Feet Under, and made jokes that are still running.

 

On anxiety in pregnancy and after

This week

Eg fekk eit spørsmål om angst og graviditet som eg tenkte eg ville svara på i eit eige innlegg, for eg trur det er mange som har det sånn og me blir berre klokare av å snakka med kvarandre om det!

Hei Mariell
Jeg er ei jente på 24 år som har lest bloggen din i mange år, og har stor glede av den! Du er en stor inspirasjonskilde, og det er lett å kjenne seg igjen i mye av det du skriver. En ting du har nevnt flere ganger er at du sliter/har slitt med angst. Jeg har i mange år slitt med angst i flere former, da spesielt sosialt angst. Nå er jeg gravid i uke 14 med mitt første barn, noe jeg er veldig lykkelig over. Angsten derimot, har blitt hakket verre etter at jeg fant ut at vi skal ha barn. Hvordan opplevde du dette gjennom din graviditet? Og etter at barnet var født, da man skal trå inn i en helt ny rolle som mamma?

Først tenkte eg berre å forklara min eigen situasjon, for det er så individuelt og treng kontekst. Sidan tenåra har angsten min vore mindre konkret og kun i perioder vore voldsom. Eg kan ikkje hugsa sist eg hadde eit panikkanfall, men det var iallefall ikkje i år. Dei siste åra har den mest manifestert seg som ein uro i kroppen, ein kald kvalme som verker i håndledda og øverst i magen som gjer det vanskeleg å pusta, men som eg lett kan kjenna igjen og jobba med når den kjem.

For meg vart graviditeten eit nytt kapittel i angshistoria mi. Der eg tidligare har vore redd for alt og ingenting; at det satt nokon i stova når eg gjekk forbi, at det er mus i huset som har med seg sjukdommar, at mannen som kjem mot meg vil meg vondt, at mat eg et skal gjera meg sjuk, gjorde graviditeten meg både godt og vondt, for plutseleg hadde eg berre éin ting å vera redd for. Eg djupdykka i det, las alle statistikkar for spontanabort og defektar og kjente etter kvar minste lille murring i kroppen. Og det var så innmari deilig, å få fokusera all den angstenergien på éin ting. Plutseleg var eg ikkje redd for andre ting lenger, eg kjente meg så mykje sterkare i andre ting fordi det fantest fokus i angsten.

Det var verst i første halvdel av graviditeten, eg gjekk på to ultralydar før veke 13 fordi eg var så redd, var så sikker på at det vesle hjartet umulig kunne slå i min ubrukelege kropp. Det einaste som hjalp var å sei ting høgt, å sei ting til Jostein, som så filtrerte angsten og forklarte meg kvifor tankane mine ikkje var relevant for oss. Det må ha vore så sjukt slitsomt for han, men viktig for meg og for korleis graviditeten påverka forholdet vårt. Utover i andre trimester, spesielt fordi eg ikkje følte meg så svak fysisk lenger, dempa den seg litt, men utan å heva den meir generelle angsten, og frå da og fram til fødselen var ein av dei mest avslappa periodane eg har hatt dei siste typ 10 åra.

Èin ting hjalp meg veldig, og det var yoga. Eg gjorde yoga fra første trimester til typ veke 37, aller mest fordi det hjalp meg til å verkeleg jobba med pusten. Og er det éin ting ein treng når ein har angst (utanom medisin og terapi, ehe) så er det å jobba med pusten. Også hjalp det å sei ting høgt, både til Jostein og til jordmor. Eg er i utgangspunktet veldig privat når det kjem til ting som er eit problem her og no, men det hjalp å faktisk sei ting høgt og få lufta dei med nokon så ein slepp å føla seg einsam i galskapen.

Etter fødselen er ting litt annleis igjen. Eg er ikkje nokon overnervøs mamma som vakar over ho når ho søv (men eg må regelmessig sjekka at ho pustar (to be fair, det gjer Jostein óg)), og det er eg veldig takksam for, at ho ikkje er eit nytt utløp for angsten min, for det orkar eg ikkje å leva resten av livet med. Men den generelle kjensla av angst er tilbake i kroppen, dog mildare og meir på avstand. Eg kan impulsivt bli redd for at det sit nokon i sofaen når eg går forbi om natta, men rasjonelt veit eg allereie at det ikkje gjer det før den redsla eingong kjem, så me har ein god dialog no, eg og angsten.

I got a question about anxiety and pregnancy that I thought I’d answer in its own post, because I think a lot of us feel this way and we can only get wiser from speaking about it!

«Hi Mariell
I’m a 24 year old girl who has read your blog for many years and it gives me so much joy! You’re a big inspiration and it’s easy to see myself in a lot of what you write. One thing you’ve mentioned several times is that you have/had issues with anxiety. I’ve had anxiety for several years in different forms, social anxiety in particular. I’m pregnant in week 14 with my first child which I’m so happy about. But the anxiety has gotten worse since finding out we’re having a baby. How did you experience this in your pregnancy? And after the baby was born, entering the new role as a mother?»

First I thought I’d explain my own situation because it’s so individual and needs context. Since my teens, my anxiety has been less spesific and only in short periods been extreme. I can’t even remember the last time I had a panic attack, but it wasn’t this year. The past few years it has manifested itself as an uneasy feeling in my body, a cold nausea that makes my wrist ache and the top of my stomach makes it hard to breathe, but that is easy to recognize and work with when it comes.

For me, pregnancy was a new chapter in my history of anxiety. Where I’ve previously been scared of everything: that there was someone in my living room when I walked past, mice in my house spreading disease, that the man approaching me wants to hurt me, that food I eat is going to make me sick, my pregnancy did me both good and bad, because I suddenly had just one thing to be afraid of. I dove into it, read all statistics of birth defects and miscarriage, sensitive to every little tickle in my body. And it felt so good, focusing all my anxious energy in one place. I wasn’t scared of other things anymore, I felt stronger in other things because there was focus.

The first half of pregnancy was worst, I had two ultrasounds before week 13 because I was so scared, I was certain that little heart couldn’t possibly function in my miserable body. The only thing that helped me was to say things out loud, to tell Jostein who then filtered my anxiety and explained to me why it wasn’t relevant to our situation. It must have been tiresome for him, but it was really important to me and for how the pregnancy impacted our relationship. Into the second trimester, especially because I didn’t feel so physically weak anymore, it toned down a little bit but without raising the more general anxiety and from then on until birth was one of the most relaxed periods I’ve had the past ten years.

One thing helped me a lot, and that was yoga. I did yoga from the first trimester until week 37, mostly because it really helped me breathe. And if there is one thing you need when you have anxiety (other than medication and therapy, haha), it’s working with your breathing. And it helped to say things out loud, to Jostein and my midwife. I’m usually very private about my current problems, but it helped to say things out loud so I didn’t have to feel so lonely in my madness.

After birth, things are different again. I’m not a super nervous mom who wakes over her when she’s sleeping (although I do have to check that she’s breathing (to be fair, Jostein does this too)), and I’m very grateful for that, that she’s not just another venue in my anxiety. I just can’t take a lifetime of that. But the general feeling of anxiety is back in my body, but milder and with a distance. I can get scared there is someone sitting in the sofa when I pass the living room at night, but rationally I already know there isn’t before I even get scared, so we are in a good dialogue now, anxiety and I.