[left]For ei lita stund sidan fekk eg fotografere dette bryllaupet, ein så nydeleg dag som vart feira på min finaste plass: Villa Åmot. Det er snart to år sidan eg gifta meg der, og enda får eg intense sommarfuglar i magen når eg er på veg dit, det er jo så fint. Litt av det handlar om bryllaupet vårt, og mykje av det handlar om Steinar og Yngve som er dei proffaste og varmaste eg veit om. Eg hadde fått beskjed på forhånd at verken bruda eller brudgommen likte å bli fotografert, og det er i all hemmelighet noko av det finaste eg veit å jobba med. SÅ mykje energi som allereie finst der, liksom kontrast i folka eg fotograferer, eg syns det alltid blir fint.

Også reiste eg heim til Lærdal, med pappa i bilen. Eg hadde baka sjokoladekjeks som låg i dashbordet og me spelte musikk for kvarandre. Medan eg var på jobb sat han på ein kai og las bok og drakk champagnebrus. Det er sånn livet vårt er akkurat no, me spør om og får så mykje hjelp og det føles så bra, for første gong i livet, å ta imot.[/left][right]A little while ago I photographed this wedding, a beautiful day that was celebrated in my favorite place: Villa Åmot. It’s been almost two years since I got married there, and I still get intense butterflies when I’m on my way there. Some of it is about our wedding, and a lot of it has to do with Steinar and Yngve, the most professional and warm people I know. I had been informed in advance that neither the bride or groom liked being photographed very much, and to be honest that is kind of my favorite thing to work with. SO much energy that is already there, contrasts in who I’m photographing, it always turns out well.

And then I went home, with my dad in the car. I had baked chocolate chip cookies that were in the dash board and we played music for one another. While I was working, he sat at a dock reading and drinking fruit flavored soda. That is what life is like right now, we ask for and receive so much help and it feels so good, for the first time in my life, to receive it.[/right]

[left]Medan me var i Oslo, inviterte eg meg sjølv heim til Tina og Christine, som óg har fått ein baby, vakre nydelege rolige Cora. Bryllaupet deira kjem alltid til å vera som merket av ei ny tidsrekning for meg som fotograf, og dei veit kanskje ikkje kor viktig det var for meg, men det var det. Det var óg den første gongen eg var på Åmot, der eg har fått så fine venner i Steinar og Yngve, og der eg seinare sjølv gifta meg. Det er ein magisk plass, og dei var eit magisk brudepar. Så eg spurte om eg fekk lov til å komma heim til dei og ta bilder av den nye vesle, og det fekk eg. Me snakka om fødsel og mjølk og baby blues og amming med éin arm medan ein skriv meldingar eller notat med den andre.[/left][right]While we were in Oslo, I invited myself home to Tina and Christine, who have also had a baby, beautiful lovely calm Cora. Their wedding will always be the mark of a new era for me as a photographer. They may not know how important that was for me, but it was. It was also the first time I visited Åmot, where I have made such good friends in Steinar and Yngve, and where I later got married myself. It’s a magical place, and they were a magical pair of brides. So I asked them if I could come to their house and photograph the new little one, and I could. We talked about birth and milk and baby blues and nursing with one arm while texting or writing notes with the other.[/right]

[left]Det største komplimentet eg kan få som bryllupsfotograf er å bli invitert tilbake inn i familien ved andre høve. Bryllaupet til Bjørnar og Charlotte var heilt fantastisk nydeleg, og på beste Åmot Operagard berre ei lita stund etter eg sjølv hadde gifta meg der. No har dei fått baby, vesle Jens, og då eg var i Bergen fekk eg komma heim til dei og ta bilder av dei. Så sjukt fint å få vera med på lasset.[/left][right]The biggest compliment I can get as a wedding photographer is being invited back into the family at other occasions. Charlotte and Bjørnar’s wedding was amazingly beautiful, and at Åmot Operagard just a little while after I had gotten married there myself. They’ve had a baby since then, little Jens, and when I was in Bergen I was invited home to their flat to take pictures of them. Such a lovely thing.[/right]

[left]Gode venner i Oslo! Eg kjem austover, og er tilgjengelig for fotooppdrag i Oslo frå 18.-23. mars. Så om du ønskar deg bilder av deg sjølv, eller du og kjæresten din, om du skal gifta deg ein av dei dagane, om du kanskje har ein liten baby du vil ha fanga på film: eg kan! Og eg vil! Så mail meg på mariell@hjartesmil.com, eg er supertrivelig å maila med! [/left][right]Just to let my Oslo readers know that I’m coming to Oslo in march and I’m open for photography jobs.[/right]

[col3_2]Å ha fotografar som venner er jo fantastisk, men kan óg følast ganske truande. Eg er jo ein textbook kontrollperson, og syns det er så ubehagelig å bli fotografert når eg ikkje veit kva som skjer der i linsa eller når det kjem instruksar og ein blir ståande i ein stiv posisjon og venta på å høyra lukkaren gå av (på oppdrag tek eg heller tusen bilder for mange enn for få, for å venta på at bildet skal bli tatt er verkeleg det verste).

Mariell er ein sånn person som kan ta bilder der eg føler meg som meg sjølv, det er ingen som seier at eg skal smila eller sjå i kameraet, bildet blir berre tatt også går me vidare med dagen. No, den siste veka i London, tok ho bilder med det analoge kameraet sitt. Først, på bursdagen min, der me var på kafé og Jostein tok magebilder av meg (<- ikkje min favorittaktivitet, men SÅ viktige dokument for framtida), også på søndag, då flyttekaoset var på sitt verste og ho kom innom for å henta nokre stolar ho ville ha og dessutan all hermetikken vår.

Desse bildene vart berre til undervegs. Ingen stoppa opp for noko, den fine analoge lukkerlyden klang så herleg i dei tomme romma i leiligheten vår, og då eg fekk dei i går, berre minutt etter me hadde låst oss ut av leiligheten, grein eg som eit barn fordi dei er så veldig på ekte, så veldig essensen av dei siste dagane som berre rann forbi.

No er me framme i Oslo, forresten. Eg er framleis i pysjen, og klokka fem i natt, etter min sedvanlige tissepause, krølla eg meg tilbake i senga med Jostein og kviskra “me er framme” og da gliste han i søvne så han såg ut som Cheshirekatten.

Translation:
Having photographer friends is amazing, but can sometimes feel a little threatening. Especially for me, I’m a textbook control person, and find it very uncomfortable being managed in front of a camera, waiting for the shutter to go off (which is why I, on jobs, will rather take 1000 more photos than I need, because the silence in waiting for the shutter is the worst).

Mariell is one of those people who can photograph me and I feel like myself, noone tells me to smile or look at the camera, the picture is taken and we move on with our days. This last week in London, she’s brought her analogue camera. First, at my birthday session at a café and a meta photo of Jostein taking a belly shot of me (<- not my fave activity, but really important documents for the future), and then now on sunday, when the moving was at its worst and she stopped by to pick up some chairs and all of our canned goods. These pictures just happened. Noone was told to freeze, and the sound of the analogue shutter was pure beauty in our empty flat, and when she sent them to me yesterday, mere moments after we had shut the door to the flat for the last time, I cried like a baby because they are so very real, so very much the essence of our last days. We are in Oslo now, by the way. I am still in my PJ's, and at five AM last night, after my usual pee break, i curled up next to Jostein and whispered "we are here" and he grinned like the Cheshire cat.
[/col3_2]

Eg kjem til Oslo neste veke, og kan ta på meg eit par fotooppdrag! Kanskje har du ein baby eller eit barn du vil ha foreviga? Eller ein babymage som du vil ha fanga på film før den forsvinn? Kanskje giftar du deg den veka eller kjenner nokon som gjer det? Kanskje er du forelska og vil ha bilder av korleis det føles? Kanskje du berre vil ha bilder av deg sjølv til å henga på veggen eller putta på ein CV? Eg er open for bookingar på mariell(at)hjartesmil.com

For å sjå på meir bilder, kan du sjekka ut porteføljen min her.

[left]God måndag, alle fine folk! Håpar at de hadde fine og avslappa helger. Sjølv jobba eg ganske mykje i helga, og tek derfor fri i dag! Me skal kjøpa nokre fine stoffbitar til babyprosjekt også møta Haleigh og gå på afternoon tea! Win! Frilanslivet er det beste livet.

Eg vil dela noko superviktig med dykk i dag, noko eg har vore med på og jobba med sidan 2014, nemlig ein musikkvideo som Sara og eg filma til Jostein si nye plate, The Drawing Board, som kom ut forrige veke. Filmingen i seg sjølv var heilt magisk, berre fantastiske menneske på ei hytte på fjellet ei helg (her kan de sjå blogginnlegget frå helga) med egg og bacon til frukost og all sjokolade du kan tenka deg. Me hadde plastposar i skoa for å ikkje bli gjennomblaute så fort medan me filma, me var svoltne og trøtte men likevel så så så oppglødde. Synne sprang rundt med hårbørstar og ekstra tepper for å holda Fredrik varm mellom opptak, Jostein ringte i bjella når maten var klar og me skulle komma tilbake til hytta. Me filma i hagl og snø, og ute om natta, med prosjektor med ledning ut gjennom vindauget og dei andre sat i sofaen og fulgte med frå inne. I helga såg eg på noko av originalopptaket, der ein kan høyra meg og Sara i bakgrunnen, skrikande med regi eller berre hyl i rein glede. Det gjorde meg så glad heilt i grunnen av meg sjølv, kor leiken ein kan vera sjølv om ein er vaksen.

Eg er så stolt av dette prosjektet, og eg håpar så inderlig de vil ta dykk nokre minutt til å sjå, og ikkje minst håpar eg at de likar den. Klikk her for å sjå videoen!

Musikk av Jostein Avdem Fretland
Ansikt er Fredrik Høstaker
Konsept og klede av Synne Reichelt Føreland
Filming, redigering og regi av Mariell Øyre og Sara Olivia Berntsen
Assistanse av Jostein Avdem Fretland og Knut Erik Engemoen
[/left]

[right]Hello monday! I hope you’ve all had lovely relaxing weekends. Myself, I worked a lot this weekend and am taking a day off today! We’re going to get some fabric for baby projects and then meet up with Haleigh for afternoon tea! Win! Freelance life is the best life.

I want to share something super important with you guys today, something I have been a part of since 2014, a music video that Sara and I filmed for Jostein’s new album, The Drawing Board, that was released last week. The filming was quite magical, with only amazing people gathered in a mountain cabin for a weekend (here is a blog post from said weekend), with eggs and bacon breakfasts and all you can eat chocolate. We had plastic bags in our shoes to not get soaked so quickly whilst filming, we were hungry and tired but so excited. Synne ran around with a hairbrush and extra blankets to keep Fredrik warm between takes, Jostein rung the bell when food was ready and it was time for us to return to the cabin. We filmed in hail and snow and outside at night, with a projector that had a wire coming out of a window, the others sat in the sofa looking out at us. This weekend I rewatched some of the original footage, you can hear Sara and me so loud in the background, screaming direction or just squealing in joy. It made me so happy, right down to the core, to think how playful I still get to be as an adult.

I am just so proud of this project, and I really hope you’ll take some minutes out of your day to watch it, and of course that you’ll like it. Click here to watch the video!

Music by Jostein Avdem Fretland
Face is Fredrik Høstaker
Concept and garment designs by Synne Reichelt Føreland
Filming, direction and editing by Mariell Øyre og Sara Olivia Berntsen
Assistance by Jostein Avdem Fretland og Knut Erik Engemoen[/right]