Å bli klar, å fylla seg sjølv med vår

Eg prøver å bli klar i huset og i hjerna før dette bornet skal komma. No er det under ein månad til, det er så altfor spennande og herleg at me snart skal finna ut korleis det nyaste familiemedlemmet vårt ser ut. På mange måtar kan ein jo aldri bli heilt klar. Men eg kjøper ting, vaskar ting, fiksar ting. Og for kvar vesle ting eg krysser av lista mi blir eg roligare over det som skal skje.

Fleire muslinklutar stod på lista mi, så då gjekk eg liksågodt for dei finaste eg kunne finna, i nye design frå Liewood. Og eit babyteppe frå Konges Sløjd som eg ikkje klarte å ikkje kjøpa, synd at ein ikkje kan skylda på ammetåka enda.

I’m trying to get the house and myself ready for this baby. It’s less than a month from now, it’s far too exciting and lovely that in a short while we’ll know what the new member of our family looks like. In a lot of ways you can’t really ever get ready. But I buy things, wash things, fix things. And for every little thing I check off my list, I become calmer about what is about to happen.

More muslin cloths were on my list, so I got the prettiest ones I could find, in new designs from Liewood. And a baby blanket from Konges Sløjd that I couldn’t not get, too bad I can’t blame the nursing haze for my spending just yet.

Denne bamsen frå norske Spring Verksted skal Saga få gi til babyen. Ho er nokså pepp på det, og legg den på magen min kvar sjanse ho får. “BABY KOMMA UT”, seier ho.

This little teddy from norwegian Spring Verksted will be Saga’s gift to the baby. She is pretty excited about it, and puts it on my belly every chance she gets. She says “BABY COME OUT”.

Eg har funne fram kassa med dei minste babykleda, som svigermor skal vaska og gjera klare. Det er verkeleg så sprøtt at Saga har gått i desse kleda.

I’ve gotten the tiniest baby clothes out of storage, my mother in law is going to wash them for me. It’s crazy to me that Saga has actually worn these clothes.

Huset får seg ein gjennomgang óg! Me bygger nytt stellebord i dag, eg har handla masse fine greier i min eigen butikk: ein uro, ein vimpel til over vogga også fine puter som er så gode å ha når ein skal amma og treng å finna rett vinkel. Med innerputer på  50%-salg  på Kid.

The house is getting it too! We are building a new changing table today, and I’ve shopped in my own store: a mobile, bunting for over the crib, and lots of new pillows that are so nice to have when you’re nursing and need to get the right angle. And the cushions inside were  50% off .

Eg har óg fått fiksa klede til Saga sin sommar, for no har eg jo enda tid til å gjera det. Så ho har fått litt plagg frå H&M sin exclusive-kolleksjon, i økologisk bomull. Som denne kjolen med trompetarm som var den første av tre kjolar ho hadde på seg på 17.mai i går!

I got some new clothes for Saga too, because I still have the time! So she’s gotten some items from H&M’s exclusive collection in organic cotton. Like this dress with a trumpet sleeve that she wore yesterday.

Ho har óg fått eit hengelskjørt, ein romper og to blusar (samme sort, men i begge fargar). Og i dag kom det sandalar i posten óg. Ho skal bli så fin, vesle storesøstra.

Also a skirt and a romper, and two shirts (the same, but in both colors). And today she got sandals in the mail too. She’s going to be such a beautiful summery big sister.

Third trimester

No er me i det tredje trimesteret med denne bebisen. Det er så himla merkeleg kor fort tiden går denne gongen, som om eg ikkje heilt får tatt det inn. Også kjem eg på det no og da, når eg kjenner salto i magen, og da slår det meg med fullt trykk. Forrige gong så tok eg meg mange pausar i løpet av ein dag, la meg flat på senga og berre kjente etter rørsler der inne. Det får eg ikkje heilt roa til no, på godt og vondt. I mi angstfylte hjerne føles det som ein sånn fridom å sleppa å grotta seg så ned i det.

Å heller bygga duplo og koka havregraut. Eg er så klar over at denne tiden med Saga får me aldri tilbake, og sjølv om det er vemodig så gjer det óg at eg set veldig pris på den. Og eg er enormt takksam for å kunna gi ho søsken i livet.

Eg har det bra i kroppen enda, ikkje som vanleg såklart men eg syns kroppen taklar det på ein god måte. Eg blir sliten i bekkenet og føttene etter ein lang dag av jobb og husarbeid og morskapet, men så får eg legga føttene på Jostein når dagen er omme og da startar restitusjonen. Også har me jo ei heilt ny seng som er som sendt frå himmelen. Eg søv så godt, og bekkenet rekk å komma tilbake til start i løpet av natta. Men de skulle høyra lydane eg lagar når eg prøver å komma meg opp frå sofaen og senga. Det er ikkje så bloggvennlig, vil eg lova!

Eg er i full nestingmodus. Heng opp knaggar og syr små greier og organiserer stort og smått. Forrige graviditet fekk eg liksom aldri heilt tid til å nyta det, huset var ikkje klart for innflytting før juni og Saga vart født i juli. Me fekk nytt kjøleskap og kjøkkenbord ei veke før ho vart født. Eg er så himla rastlaus som gravid, vil fiksa alt på éin gong. Me har satt opp nye hyller, eg har flytta på møbel, det kjem ein sofa før ungen blir født. Sofaen me har no er frå 60-talet, og eg unnar ingen å gjennomgå eit år av amming på den.

Me treng jo ingenting til den nye babyen, me har alt og meir enn det. Så det er berre kos denne gongen, å få kjøpa ein bitteliten body her og eit nytt kosedyr der. Ingen stress, ingen tidspress. Eg gler meg til å kjøpa fine wipes, ein ny badeolje, ammeinnlegg og den slags, som ein fresh start.

Og no skal eg holda fokus på ro. Å ha det bra i både kroppen og i sjela, så eg er klar for å bli mamma til denne personen óg. Flytta marmorbordet ut etter ein lang vinter og starta å bruka uterommet igjen, legga frø i jorda og læra Saga å plukka ugras. Ropa på ho i sandkassa når lunsjmaten er klar. Familielivet, sommarlivet. Så fint det skal bli.

We’re in the third trimester with this baby now. Time is passing by much too fast, it’s like I can’t really access it. And then it hits me at full power now and again, when I feel jumping jacks in my belly. Last time I took breaks during the day, just to lay still and feel. I don’t have the space to do that now, which is both good and bad. In my anxiety ridden brain it feels like such freedom not to have to delve too deeply into it.

To instead build duplo and make porridge. I’m so aware of this time with Saga, we’ll never get it back. And even though it’s such a melancholic feeling it also makes me very appreciative. I’m so grateful to be giving her a sibling.

I’m feeling alright yet, not like usual of course but I think my body is dealing in a very good way. My pelvis and feet get really tired after a long day of work and housework and motherhood, but I put my legs on Jostein’s lap when the day is done and then the reload begins. And we have a new bed too, that is like sent from the heavens. I’m sleeping very well, my pelvis gets the time it needs to reboot in the night. But you should hear the sounds I make when trying to get back up from the sofa or bed. Not for other people’s ears!

I am in full nesting mode. Putting up hooks and sewing little things and organizing both big and small. Last pregnancy I didn’t really get the time to enjoy that, the house wasn’t really ready for us to move in before june, and Saga came in july. We got our fridge and our kitchen table just a week before she was born. I’m so restless when I’m pregnant, I want to fix everything at once. We’ve put up new shelves, I’ve moved furniture around, there is a sofa coming before this baby is born. The sofa we have now is from the 60’s and I wouldn’t wish it upon anyone to spend a year nursing on it.

We don’t really need anything for the new baby, we have everything we need and then some. So it’s much more relaxed this time, getting to buy a tiny garment here and a cuddly teddy there. No stress, no pressure of time, no budgetting. I am excited to buy good wipes, a new bath oil, nursing pads and things like that, a fresh start.

And now I’m going to focus on calm. Being good to both my body and soul, so I’ll be ready to mother this person too. Move the marble table back out after a long winter and start to really use the outside again. Put seeds in the ground, teach Saga how to weed. Call for her from the sandbox when lunch is ready. Family life, summer life. It’s going to be so good to us.

Om søvn og legging og den slags, med baby

Fekk denne kommentaren om soving og legging, som eg fekk lyst til å svara litt på her. Kan ikkje de dele erfaringar og tips i kommentarfeltet, eller sjølvsagt om de har spørsmål til det eg skriv? Så kan me ha ein mysig samtale der nede♥

“Hei. Eg trur jammen eg skal unne meg noko frå nettbutikken din. Eg er heime i mammaperm og har litt brakkesjuke her i babybobla. Eg hadde forresten likt blogginnlegg om babylivet.. F.eks korleis de har hatt de med tanke på legging av baby, takling av lite søvn..og korleis de har hatt det med oppvakningar..evt andre utfordringar. Eg for min del slit med unødvendig mange bekymringar for alt!”

Hei, du. For det første: du er så ikkje einsam, me er alle redde. Eg skjønte ikkje før eg vart mor for ein kapasitet hjerna mi hadde for bekymringar (og da var eg på ingen måte angstfri før ho vart født heller). Me har hatt ein veldig fin «reise» med dette med soving, syns eg. For det første må eg jo seie at me er så heldige som jobbar heimefrå og fleksibelt begge to, så det vart ikkje ei greie for oss at eg ikkje kunne regna med hjelp frå Jostein om natta dei første månadane. Det er eit herleg fellesskap i å oppleva dei nettene saman, og å ikkje vera frustrert og trøytt åleine. Men for oss så har det vore til stor hjelp å ha ein plan. Eg hugsar ikkje 100% kor gamal ho var då ho sov på eige rom for første gong. Eg trur typ 6 månader gamal. Sidan ho vart født har me vore veldig obs på å la ho læra seg sjølv å sova, eg las mykje om det då eg var gravid. Søvn, som amming, er naturlig, men må lærast. Så me sprang ikkje til når ho klynka i vogna eller vugga, men lot ho finna ut av det sjølv litt og litt.

 

Dei aller første månadane så sov ho mellom oss i senga, og eg amma ho fleire gonger for natta. Litt etter litt, etter kvart som ho vart større og me hadde meir sosial kontakt i løpet av dagen så trong ho mindre trøysteamming/koseamming om natta, og da flytta me ho lenger og lenger ifrå. Først sov ho ved mi side, så i fotenden på senga vår (ikkje i senga, men i ei seng som knytta seg til fotenden), så i ei vogge avskjerma frå senga vår, og til slutt flytta me ho inn på eit eige rom. Då flytta me inn dit óg for nokre netter, så overgangen ikkje skulle bli så brå.

 

Eg har skrive litt om det før, men me har brukt CIO-metoden på Saga og det har fungert veldig fint. Det er mange som meiner mykje om dette, så det får vera opp til den enkelte å lesa seg opp om og finna ein metode som funkar for dei (det merkast nok at eg er ekstremt forsvarande når det kjem til dette valget, og vil snakka om kor mange ord ho kan og kor trygg ho er, det er så hiiiiiiimla sensitivt for mange). Men om nokon er interesserte i råd, så kan eg sei: ver heilt sikker i di sak før du startar, og ha ei heilt klar tidsramme på plass. For oss har det betydd at me alle søv gjennom natta sidan S var typ 8 månader gamal.

No er ho nesten 19 månader, og ho søv frå ca 19.30-07. Ho lengtar etter å få legga seg når kvelden kjem, vil gå på badet og ta på pysjen og ber om at me syng «so ro». Akkurat no er det Jostein som legg ho for natta, dei har si eiga greie og det er så godt å vita til neste born, når ein sit der og ammar til kvelden i det uendelige, at det kjem til å bli jamnare etter kvart. Ho får mjølk på flaske, og gir oss begge ein suss, plukkar med seg nokre kosedyr også går dei opp. Jostein syng litt, så seier han god natt og går ut og ned. Ho drikk opp flaska si, og anten sovnar ho på direkten eller så ligg ho litt og syng og småpratar før ho sovnar.

 

Med mindre ho absolutt hyler blir ho ikkje henta berre fordi ho vaknar om natta, og klokka sju når me alle har fått ei god natts søvn, så høyrer me ho over babycallen der ho ligg og pludrar og syng for seg sjølv. Me hentar ho, legg ho mellom oss i senga også kosar me og ho får litt mjølk på ei flaske om ho spør om det. Å deala med ein unge på eitt og eit halvt år er noko heeeeeeilt anna enn den bylten som er to månader gamal og treng ein til absolutt alt. Og ho har hatt alle dei vanlige «sleep regressions» som ein unge kan ha, i periodar er ho heilt kaotisk med søvnen og da hjelper det å berre ta eit kjapt googlesøk også justera. Nokre veker tidlig i haust så ville ho plutselig opp i senga til oss midt på natta, mistenker at det hadde noko med mine hormon å gjera, at eg var gravid og at ho kunne kjenna det på meg og trong å ha meg nære, liksom. Mange ting kan spela inn på søvnen, som med oss alle.

 

Ang det å takla lite søvn, så er det berre éin ting som funkar: å akseptere at ein ikkje må bruka all sin våkentid på å vera så effektiv og flink. Det er lov å kvila. Og spør om all den hjelp du kan få. Eg veit ikkje kva me skulle gjort utan Saga sine besteforeldre i nærleiken.

Morskapet, på ny

Hei, bloggen. Eg har innsett noko. Eg blir nokså rar når eg er gravid. Tar ingen bilder av meg sjølv, nesten redd for å analysera mitt eige fjes for lenge. Blir så sky for internett, og eg klarar ikkje heilt å setta fingeren på kva det er. Eg har jo til no feira ei tilnærma usynlig jul, ikkje eingong København-turen har eg vist bilder ifrå. Kanskje er det det at det er under min kontroll: kor mykje informasjon som finst her ute, svevande. Men her kjem det litt informasjon like fullt. For eg saknar jo denne samtalen me har hatt gåande i nærmare ti år. Det blir for dumt å la det gå stille her.

Det har ikkje vore nokon rett-fram prosess, denne graviditeten. Det tok meg månader å ta det innover meg at dette er noko som faktisk skal skje. No, etter å ha sett vedkommande (som eg så varmt kallar han eller ho) livs levande på ein skjerm er det jo litt enklare. Men, dei første vekene, i mørket før me sovna om kveldane kviskra eg ting til Jostein som eg ikkje ville sei når han kunne sjå fjeset mitt. For saken var at eg var satt i sjokk, i ubalanse, av den positive graviditetstesten.

Eg tok den jo kun for å stadfesta at eg måtte ha ein eller annan vitaminmangel. Eg hadde hatt skjelvingar i ledda i nokre dagar, følt meg litt svimmel, liksom rar. Jostein hadde gått på apoteket og kjøpt magnesium til meg. Men så stod det der like fullt. Big fat positive. Ein 1-2 veker stor sak som hadde snudd opp-ned på både hovudet mitt og planane mine for det nærmaste året. Berre tre veker etter me hadde opna butikken.

Eg amma framleis då testen var positiv, og det var ein sorgprosess i seg sjølv å innsjå at eg liksom aldri skulle få ha kroppen for meg sjølv igjen før neste graviditet. Etter nokre veker slutta me med ammingen, det vart så himla vondt. Det var ikkje så enkelt for nokon av oss, men ho aksepterte det etter eit par dagar. Hjartet mitt er framleis litt skjørt av å tenka på det, dei siste dagane med amming, eg kan ikkje ta det innover meg uten å bli emosjonell. Min første baby, ho lærte meg jo alt eg kan om å vera mamma.

Sakte men sikkert har eg likevel starta å omfavna tanken, heilt på ordentlig. Me tenkjer på navn, korleis me skal gjera det med layouten av huset no som me blir fleire. Ser på bilder av Saga då ho var nyfødt, prøver å hugsa vekta av den vesle klumpen ho var då. Reknar ut når eg kan bestille nye gravidmorgonkåper igjen og prøver mitt beste å hugsa å ta vitaminene mine. Blir flaut rørt av Saga når ho er omsorgsfull, og samtidig med eit sting av dårlig samvit for ho som er så vant til å ha vår fulle merksemd.

Bekkenet har meldt seg langt tidligare enn forrige gong, kroppen seier meir ifrå. Og det er bra, for eg er ikkje god til å høyra etter no. Vil liksom rekka tusen ting før livet blir satt på pause igjen. Eg søv med ei heil dyne som pute, formar den etter kroppen så eg skal sovna komfortabelt, og likevel søv eg gjerne lenge etter at Jostein og Saga har stått opp. Til jul av svigerforeldrene mine fekk me ny seng, kor heldig får ein vera?

I dag såg me ein bitteliten baby, og da starta eg faktisk å lengta litt mot babylydar og smil i søvne. Det uforutsigbare, den enorme mestringa i bittesmå ting. Å tenka på kva serie me skal sjå alle dei timane me ammar. Sist gong såg eg Gilmore Girls i eit jafs, før eg lærte meg å lesa bøker under timeslange ammesesjonar. Litt og litt fell det på plass, og til slutt blir det riktig så bra. Det blir det jo alltid.

Something else entirely

Det har vore stille her i det siste, ein litt annleis vibb. Eg har eksistert meir utanfor internett, med flyktige store tankar som kun kan fangast med penn og papir. Livet er kaotisk no, kanskje er det alltid det.

Men det finaste er at om alt går som det skal, seier me velkommen til enda ein ny liten person i juni. I København trippa me nervøst inn på ultralydklinikk, og då eg endeleg fekk sjå det hjartet slå så klarte eg endeleg å faktisk forstå det. Det er jo nokon der inne. Nokon som bur der Saga budde, men som overhovud ikkje er Saga. Eg har kjøpt kåpe som magen kan voksa i, ein liten pysj på Illums Bolighus.

Det kom på oss som ei overrasking, og midt oppi alt anna og gjennom all kvalme og trøytte dagar har eg ikkje klart å forholda meg til det på nokon ordentlig måte, det har vore ein rar graviditet så langt og eg håpar denne neste delen blir fin, så fin. Det føles bra no, meir landa, mindre kvalmt.

2018, altså. Me møter deg med pirr i magen.

It’s been a little quiet here lately, a little weird I think. I’ve existed more outside of the internet, with big thoughts that can only be captured by pen and paper. Life is chaotic right now, maybe it always will be.

But the best thing is that if everything goes to plan, we’ll be welcoming a new little person in june. In Copenhagen we nervously went to get an ultrasound, and when I finally saw the heart beating, it was like a stroke of clarity. There is someone in there. Someone living where Saga used to live, but they are so not Saga. I have bought a coat for my belly to grow and a tiny pair of pyjamas in Copenhagen.

It came as a total surprise, and in the midst of everything else, I haven’t been able to deal with it in any real way, it’s been a weird pregnancy so far and I hope this next bit will be lovely. It feels so much better now, more settled, less nausea.

2018. We’re welcoming you with butterflies the size of balloons.

Å ha ho heime

Oi, så mange av dykk som ville lesa om barnehage! Men eg fekk jo ein del respons på dei andre idéane óg, så eg har litt å jobba med den neste veka.

Det er så vanskeleg å starta denne teksten utan å vera defensiv. Eg veit at så mange har problem med at me har valgt å ha Saga heime til ho er to år, av ulike grunnar. Me har liksom fått forsvara oss ein del rundt valget, og det gjer eg gjerne når eg er bombesikker på at valget er rett. Nokre påstår at det er uheldig for den sosiale utviklingen hennar, at det er dumt at ho byrjar seinare enn dei andre «i klassen», at det ikkje er naturlig for ho å kun vera rundt vaksne folk heile dagen. Det er mykje såre kjensler og feilinformasjon ute og går når ein opnar munnen om barnehage.

Ungar har kanskje kjappare sosial og språklig utvikling i barnehage (har ikkje lest noko som stadfestar dette, men det virkar til å vera noko folk meinar), men eg vil få stilla eit spørsmålsteikn om kvifor det er viktig å vera så kjapp. Det er eit så konstruert, så moderne, mål som ikkje held noko vekt for oss. Det viktige for meg er at ho er litt tryggare i grunnmuren sin når me sender ho ut i verda. Kvar månad er så viktig.

No er ho seksten månader og skilnaden frå eittårsdagen hennar er enorm. Ho kler av og på seg sjølv, hentar spesifikke objekt som me spør ho om, hjelper meg å rydda i bøkene sine, viser sterkt kva ho vil med både ord og handlingar (som å stå ved døra og sei «VOVVOV» eller peika på kjøleskapet). Når Jostein fyrer i omnen kjem ho med kubbar, og etter kvart som det blir varmare så ryggar ho lenger og lenger ifrå.

Me tok valget om å ha ungane våre heime til dei er to år før ho eingong var født. Men me har óg valgt å leva eit liv der me kan gjera det. Me jobbar begge frilans, og det er så godt at det ikkje går på likestillingen at me har ho heime eit år til. Det veit eg ikkje kva eg hadde følt rundt. I tillegg er kontantstøtta på 7500 kroner no. Det er ein stor bolk pengar som gjer det langt lettare for oss økonomisk å gjennomføra det.

På daglig basis er det sjukt hardt på nokre måtar å ha ho heime. Den av oss som har ho kan ikkje jobba, og det betyr mastodontjobbing når ho søv (som regel 2-3 timar) og også jobbing utover kvelden. Mamma hjelper oss mykje. Og på torsdagar og fredagar har mora til Jostein fri (ho bur jo på same gard), og da tek ho gjerne Saga i lange stunder. Dette er óg dei vekedagane me har butikken open, så alt er igrunn planlagt rundt at Saga er heime.

Det er hardt, men det er óg så sjukt mykje kos. Ein skyt seg sjølv i foten om ein er stressa rundt ho, ho plukkar det opp umiddelbart. Så det er berre å legga ned alt av angstfylt stress og lesa Mollan och Mormor for tjuande gong den dagen. Me tek på utedressen og går ut, og ho vil berre vandra rundt ute. Plukka opp ei kongle, «gå på tur» med hunden. I går gjekk ho på snø for første gong, Jostein og ho var ute lenge lenge medan eg fekk jobba, dei inspiserte snøen og hadde frø på fuglebrettet og henta ved. Så sov ho i fire timar og me fekk gjort heile dagar med arbeid på den tiden.

Me kjem til å søka ho inn i barnehagen til sommaren, er planen. Og då så korte dagar som me kan. Ikkje fordi me er anti-barnehage på noko sett eller vis. Eg hugsar barnehagen som eit eventyr sjølv, og eg er så spent på å sjå korleis ho møter den verda. Men fordi me trur så sterkt at det er best for Saga å vera så mykje med oss som det går såpass tidlig i livet. Det er praktisk og økonomisk komplisert, men det føles best for oss.

I decided not to translate this whole text, because it’s very Norway specific. In Norway it’s common for children to begin kindergarten/nursery at one year old, and it is heavily subsidized by our government. That is awesome for equality, but we have chosen, for different reasons, to keep Saga at home with us until she is two years old. To some, a controversial choice, which is why a lot of people were interested in reading about it.

Ein pingvin-garderobe

Omtrent ei veke før butikkopningen snakka eg med Ingvild på facebook-chat, og den beste idéen kom over meg: ho, som syr heilt utrulege dokkeklede, kunne jo sy ein kosedyrgarderobe! Me kjøpte ein pingvin til Saga i Drøbak i sommar, og ho elskar han så så så mykje. Så eg gav ho frie tøylar til å skapa ein garderobe til han, og på fredag, då ho var på butikkopning med familien sin, fekk me ein fin pose full av godsaker (og alt i superproff innpakning såklart, ingenting overlatt til tilfeldigheiter).

About a week before the shop opened, I was talking to Ingvild and an amazing idea came over me: I wanted her, who makes doll clothes, to make a wardrobe for one of S’ stuffed animals. We bought a penguin for Saga this summer, and she loves him so much. So I gave her freedom to create a wardrobe for him, and on friday, when she came to the shop opening with her family, we got a bag of goodies (everything so professionally presented).

Det vart ein garderobe i seks delar: ei kyse, ein lauskrage, ei strikkajakke, eit skjørt, ein kjole og ein slåbrok.

It was a six part wardobe: a bonnet, a collar, a knit cardigan, a skirt, a dress and a kimono.

Eg berre måpte då eg opna posen, berre så sjukt fint og gøy. Gler meg til å sjå kva som er det neste som skal skje i Vetle Eple-universet

I was speechless when I opened the bag, so pretty and fun. I can’t wait for her next move in her business, Vetle Eple (meaning little apple).