Morskapet, på ny

Hei, bloggen. Eg har innsett noko. Eg blir nokså rar når eg er gravid. Tar ingen bilder av meg sjølv, nesten redd for å analysera mitt eige fjes for lenge. Blir så sky for internett, og eg klarar ikkje heilt å setta fingeren på kva det er. Eg har jo til no feira ei tilnærma usynlig jul, ikkje eingong København-turen har eg vist bilder ifrå. Kanskje er det det at det er under min kontroll: kor mykje informasjon som finst her ute, svevande. Men her kjem det litt informasjon like fullt. For eg saknar jo denne samtalen me har hatt gåande i nærmare ti år. Det blir for dumt å la det gå stille her.

Det har ikkje vore nokon rett-fram prosess, denne graviditeten. Det tok meg månader å ta det innover meg at dette er noko som faktisk skal skje. No, etter å ha sett vedkommande (som eg så varmt kallar han eller ho) livs levande på ein skjerm er det jo litt enklare. Men, dei første vekene, i mørket før me sovna om kveldane kviskra eg ting til Jostein som eg ikkje ville sei når han kunne sjå fjeset mitt. For saken var at eg var satt i sjokk, i ubalanse, av den positive graviditetstesten.

Eg tok den jo kun for å stadfesta at eg måtte ha ein eller annan vitaminmangel. Eg hadde hatt skjelvingar i ledda i nokre dagar, følt meg litt svimmel, liksom rar. Jostein hadde gått på apoteket og kjøpt magnesium til meg. Men så stod det der like fullt. Big fat positive. Ein 1-2 veker stor sak som hadde snudd opp-ned på både hovudet mitt og planane mine for det nærmaste året. Berre tre veker etter me hadde opna butikken.

Eg amma framleis då testen var positiv, og det var ein sorgprosess i seg sjølv å innsjå at eg liksom aldri skulle få ha kroppen for meg sjølv igjen før neste graviditet. Etter nokre veker slutta me med ammingen, det vart så himla vondt. Det var ikkje så enkelt for nokon av oss, men ho aksepterte det etter eit par dagar. Hjartet mitt er framleis litt skjørt av å tenka på det, dei siste dagane med amming, eg kan ikkje ta det innover meg uten å bli emosjonell. Min første baby, ho lærte meg jo alt eg kan om å vera mamma.

Sakte men sikkert har eg likevel starta å omfavna tanken, heilt på ordentlig. Me tenkjer på navn, korleis me skal gjera det med layouten av huset no som me blir fleire. Ser på bilder av Saga då ho var nyfødt, prøver å hugsa vekta av den vesle klumpen ho var då. Reknar ut når eg kan bestille nye gravidmorgonkåper igjen og prøver mitt beste å hugsa å ta vitaminene mine. Blir flaut rørt av Saga når ho er omsorgsfull, og samtidig med eit sting av dårlig samvit for ho som er så vant til å ha vår fulle merksemd.

Bekkenet har meldt seg langt tidligare enn forrige gong, kroppen seier meir ifrå. Og det er bra, for eg er ikkje god til å høyra etter no. Vil liksom rekka tusen ting før livet blir satt på pause igjen. Eg søv med ei heil dyne som pute, formar den etter kroppen så eg skal sovna komfortabelt, og likevel søv eg gjerne lenge etter at Jostein og Saga har stått opp. Til jul av svigerforeldrene mine fekk me ny seng, kor heldig får ein vera?

I dag såg me ein bitteliten baby, og da starta eg faktisk å lengta litt mot babylydar og smil i søvne. Det uforutsigbare, den enorme mestringa i bittesmå ting. Å tenka på kva serie me skal sjå alle dei timane me ammar. Sist gong såg eg Gilmore Girls i eit jafs, før eg lærte meg å lesa bøker under timeslange ammesesjonar. Litt og litt fell det på plass, og til slutt blir det riktig så bra. Det blir det jo alltid.

Something else entirely

Det har vore stille her i det siste, ein litt annleis vibb. Eg har eksistert meir utanfor internett, med flyktige store tankar som kun kan fangast med penn og papir. Livet er kaotisk no, kanskje er det alltid det.

Men det finaste er at om alt går som det skal, seier me velkommen til enda ein ny liten person i juni. I København trippa me nervøst inn på ultralydklinikk, og då eg endeleg fekk sjå det hjartet slå så klarte eg endeleg å faktisk forstå det. Det er jo nokon der inne. Nokon som bur der Saga budde, men som overhovud ikkje er Saga. Eg har kjøpt kåpe som magen kan voksa i, ein liten pysj på Illums Bolighus.

Det kom på oss som ei overrasking, og midt oppi alt anna og gjennom all kvalme og trøytte dagar har eg ikkje klart å forholda meg til det på nokon ordentlig måte, det har vore ein rar graviditet så langt og eg håpar denne neste delen blir fin, så fin. Det føles bra no, meir landa, mindre kvalmt.

2018, altså. Me møter deg med pirr i magen.

It’s been a little quiet here lately, a little weird I think. I’ve existed more outside of the internet, with big thoughts that can only be captured by pen and paper. Life is chaotic right now, maybe it always will be.

But the best thing is that if everything goes to plan, we’ll be welcoming a new little person in june. In Copenhagen we nervously went to get an ultrasound, and when I finally saw the heart beating, it was like a stroke of clarity. There is someone in there. Someone living where Saga used to live, but they are so not Saga. I have bought a coat for my belly to grow and a tiny pair of pyjamas in Copenhagen.

It came as a total surprise, and in the midst of everything else, I haven’t been able to deal with it in any real way, it’s been a weird pregnancy so far and I hope this next bit will be lovely. It feels so much better now, more settled, less nausea.

2018. We’re welcoming you with butterflies the size of balloons.

Å ha ho heime

Oi, så mange av dykk som ville lesa om barnehage! Men eg fekk jo ein del respons på dei andre idéane óg, så eg har litt å jobba med den neste veka.

Det er så vanskeleg å starta denne teksten utan å vera defensiv. Eg veit at så mange har problem med at me har valgt å ha Saga heime til ho er to år, av ulike grunnar. Me har liksom fått forsvara oss ein del rundt valget, og det gjer eg gjerne når eg er bombesikker på at valget er rett. Nokre påstår at det er uheldig for den sosiale utviklingen hennar, at det er dumt at ho byrjar seinare enn dei andre «i klassen», at det ikkje er naturlig for ho å kun vera rundt vaksne folk heile dagen. Det er mykje såre kjensler og feilinformasjon ute og går når ein opnar munnen om barnehage.

Ungar har kanskje kjappare sosial og språklig utvikling i barnehage (har ikkje lest noko som stadfestar dette, men det virkar til å vera noko folk meinar), men eg vil få stilla eit spørsmålsteikn om kvifor det er viktig å vera så kjapp. Det er eit så konstruert, så moderne, mål som ikkje held noko vekt for oss. Det viktige for meg er at ho er litt tryggare i grunnmuren sin når me sender ho ut i verda. Kvar månad er så viktig.

No er ho seksten månader og skilnaden frå eittårsdagen hennar er enorm. Ho kler av og på seg sjølv, hentar spesifikke objekt som me spør ho om, hjelper meg å rydda i bøkene sine, viser sterkt kva ho vil med både ord og handlingar (som å stå ved døra og sei «VOVVOV» eller peika på kjøleskapet). Når Jostein fyrer i omnen kjem ho med kubbar, og etter kvart som det blir varmare så ryggar ho lenger og lenger ifrå.

Me tok valget om å ha ungane våre heime til dei er to år før ho eingong var født. Men me har óg valgt å leva eit liv der me kan gjera det. Me jobbar begge frilans, og det er så godt at det ikkje går på likestillingen at me har ho heime eit år til. Det veit eg ikkje kva eg hadde følt rundt. I tillegg er kontantstøtta på 7500 kroner no. Det er ein stor bolk pengar som gjer det langt lettare for oss økonomisk å gjennomføra det.

På daglig basis er det sjukt hardt på nokre måtar å ha ho heime. Den av oss som har ho kan ikkje jobba, og det betyr mastodontjobbing når ho søv (som regel 2-3 timar) og også jobbing utover kvelden. Mamma hjelper oss mykje. Og på torsdagar og fredagar har mora til Jostein fri (ho bur jo på same gard), og da tek ho gjerne Saga i lange stunder. Dette er óg dei vekedagane me har butikken open, så alt er igrunn planlagt rundt at Saga er heime.

Det er hardt, men det er óg så sjukt mykje kos. Ein skyt seg sjølv i foten om ein er stressa rundt ho, ho plukkar det opp umiddelbart. Så det er berre å legga ned alt av angstfylt stress og lesa Mollan och Mormor for tjuande gong den dagen. Me tek på utedressen og går ut, og ho vil berre vandra rundt ute. Plukka opp ei kongle, «gå på tur» med hunden. I går gjekk ho på snø for første gong, Jostein og ho var ute lenge lenge medan eg fekk jobba, dei inspiserte snøen og hadde frø på fuglebrettet og henta ved. Så sov ho i fire timar og me fekk gjort heile dagar med arbeid på den tiden.

Me kjem til å søka ho inn i barnehagen til sommaren, er planen. Og då så korte dagar som me kan. Ikkje fordi me er anti-barnehage på noko sett eller vis. Eg hugsar barnehagen som eit eventyr sjølv, og eg er så spent på å sjå korleis ho møter den verda. Men fordi me trur så sterkt at det er best for Saga å vera så mykje med oss som det går såpass tidlig i livet. Det er praktisk og økonomisk komplisert, men det føles best for oss.

I decided not to translate this whole text, because it’s very Norway specific. In Norway it’s common for children to begin kindergarten/nursery at one year old, and it is heavily subsidized by our government. That is awesome for equality, but we have chosen, for different reasons, to keep Saga at home with us until she is two years old. To some, a controversial choice, which is why a lot of people were interested in reading about it.

Ein pingvin-garderobe

Omtrent ei veke før butikkopningen snakka eg med Ingvild på facebook-chat, og den beste idéen kom over meg: ho, som syr heilt utrulege dokkeklede, kunne jo sy ein kosedyrgarderobe! Me kjøpte ein pingvin til Saga i Drøbak i sommar, og ho elskar han så så så mykje. Så eg gav ho frie tøylar til å skapa ein garderobe til han, og på fredag, då ho var på butikkopning med familien sin, fekk me ein fin pose full av godsaker (og alt i superproff innpakning såklart, ingenting overlatt til tilfeldigheiter).

About a week before the shop opened, I was talking to Ingvild and an amazing idea came over me: I wanted her, who makes doll clothes, to make a wardrobe for one of S’ stuffed animals. We bought a penguin for Saga this summer, and she loves him so much. So I gave her freedom to create a wardrobe for him, and on friday, when she came to the shop opening with her family, we got a bag of goodies (everything so professionally presented).

Det vart ein garderobe i seks delar: ei kyse, ein lauskrage, ei strikkajakke, eit skjørt, ein kjole og ein slåbrok.

It was a six part wardobe: a bonnet, a collar, a knit cardigan, a skirt, a dress and a kimono.

Eg berre måpte då eg opna posen, berre så sjukt fint og gøy. Gler meg til å sjå kva som er det neste som skal skje i Vetle Eple-universet

I was speechless when I opened the bag, so pretty and fun. I can’t wait for her next move in her business, Vetle Eple (meaning little apple).

Saga’s birthday

Saga's birthday

Den 20.juli hadde Saga bursdag, sin første, vår første. Me inviterte til eit bittelite selskap, men gjekk all in på ballongar. I dagane etterpå gjekk ho rundt og sa BING BING BING og me skjønte ikkje kva ho meinte før det gjekk opp for oss at det betydde ballong. Ho er jo mi dotter, tross alt.
On the 20th of july, it was Saga’s birthday, her first, our first. We invited a tiny party, but went all in on balloons. In the days after, she walked around saying BING BING BING, it took us a few days to understand she meant balloon. She is my daughter, after all.

Saga's birthday

Eg hadde ikkje baka noko avansert, devil’s food cake-muffins med salt karamell og bringebærgrotter.
I didn’t bake anything advanced, a devil’s food cake cupcake with salted caramel frosting and raspberry caves.

Saga's birthday

Bursdagsjenta sjølv tok det heile med knusande ro, som var så godt. Hadde ikkje lyst at det skulle bli ein stressande dag for ho.
The birthday girl was very calm, which felt so good. I didn’t want it to be a stressful day for her.

Saga's birthday

Også hadde eg laga denne! Me er ganske strenge med raffinert sukker, pga heilt unødvendig å eta sukker når ein kan eta bær og melon, så eg laga denne kaka som var staseleg sjølv kor enkel den var. Og me åt opp heile! Ein bør kanskje alltid setta fram frukt med kakespade til. Mamma hadde baka to kaker sjølv om me berre var sju voksne menneske, er ein førstegongsmormor så er ein det.
And I made this! We don’t allow a lot of refined sugar, no kid around berries and melon needs sugar, so I made this cake which looked great even though it was SO simple. And we ate the whole thing! Maybe I should always put cake cutters with my fruits. My mom had baked two cakes although there were only seven of us. A first time grandma is a first time grandma.

Saga's birthday

Eg hadde plukka blomar både frå hagen og frå bedet, og medan eg plukka så reflekterte eg litt over kva eg egentlig føler rundt at ho er blitt eit år. Eg hadde trudd eg kom til å vera meir emosjonell rundt det, men eg er ikkje det. Det er merkeleg, og til tider stressande, kor fort tiden går og at det er så mange ting me aldri skal gjera igjen. Men for kvar dag lærer ho nye ord, lærer ho nye manøvrar, det er ikkje vemodig. Det er så kult.
I had picked flowers from both the beds and the garden, and while I did I reflected on what I’m really feeling about her turning one. I had thought I would be more emotional, but I’m not. It’s strange, some times stressful, how fast time passes and that there are so many things we’ll never do again. But for every day she is learning new words, new manoeuvres, that isn’t sad. That is awesome.

Saga's birthday

Frøy var party general.
Frøy was the party general.

Saga's birthdaySaga's birthday

Etter grillmiddag hos svigerforeldrene mine, flytta me oss over til huset vårt. Og kosa.
So after a BBQ at my in-laws, we strolled on over to our house. For cake and cuddles.

Saga's birthday

Og åt kaker.
And had cake.

Saga's birthday

Og forelska oss i ballongar.
And fell in love with balloons.

Saga's birthday

Også var det gåvetid. Kom ho til å bli mest glad for papiret?
Then it was gift time! Was she going to be the most happy about the wrapping paper?

Saga's birthdaySaga's birthdaySaga's birthday

Nope. Av Frøy, Fredrik, Christine og Sara fekk ho denne store sauen som ho umiddelbart elska. No søv ho med den kvar natt.
Nope. From Frøy, Fredrik, Christine and Sara she was given this sheep that she fell in love with.

Saga's birthday

Eit visst sauetema var det, det er jo favoritten. Dette er ein gyngesau som ho fekk av foreldrene mine.
There was a sheep theme, it is her fave. This is a rocking sheep that my parents gave her.

Saga's birthday

Som ho også vart forelska i. Så måtte vesle Saga Ingebjørg legga seg, for det må jo eittåringar.
That she also fell in love with. Then it was time for little Saga Ingebjørg to go to bed, because one year olds do.

Saga Ingebjørg

Untitled

På torsdag fylte Saga eitt år! Så himla fint, at denne vesle eksplosjonen av personlighet, er eitt år før me eingong rakk å blunka. Frå denne vesle bylten som var berre nokre dagar gamal (framleis med sjukehusmerket på foten, muuuuu) til ein superenergisk og så GLAD eittåring som går rundt her og klappar av alt til alle og slenger slengkyss og geipar (masse!) og hjelper til med å kle av seg og går mot pianoet og seier “bæ bæ” når ho vil at Jostein skal spela og synga for ho og som peikar på nasen når eg spør kvar den er. Som legg hovudet tett inntil når ho er trøytt og som smiler så enormt stort når ho kjem inn i senga til meg om morgonen. Eg er så stolt at eg kanskje kjem til å sprekka.
On thursday, Saga was one year old! So amazing, that this little explosion of personality, is one year old before we even blinked. From this little thing, just a few days old, still with her hospital band, to a super energetic and so HAPPY one year old who walks around clapping of everything to everyone, sending kisses and pulling her tongue (lots!) and helps us undress her and walks to the piano saying “bah bah” when she wants Jostein to play and sing for her and who points at her nose when I ask where it is. Who lays her head close to me when she’s tired and smiles SO BIG when she comes into bed with me in the morning. I’m so proud I just might burst.

UntitledUntitledJulyUntitledJulyUntitledFridayXBirth storyThis weekSmall thingsIt's the small thingsSmall thingsParisSøndagOslo