2 år seinare

For to år sidan var me i Oslo, framleis i eit slags sjokk etter flyttinga frå London.

Dei siste dagane var så fine og rare. Me såg alle vennene våre og ingen ville reisa frå leiligheten vår, toga slutta å gå og alle måtte ta Uber heim. Mariell skreiv babynavn på ein papirpose og strauk dei ut etter kvart som ho tolka kroppspråket vårt til eit nei. Det kom fulle flyttarar som ikkje snakka engelsk og dei var så himla sure, og me tenkte: hadet, alle greiene våre! Me ser dykk aldri igjen! Eg hulka meg inn i drosjen på den siste dagen, så klar over at eg aldri skulle setta fot i den leiligheten igjen.

Der Jostein og eg hadde skrive ferdig boka vår, planlagt bryllaupet vårt, skrive takkekort, feira bursdagar, hatt venner på besøk, krangla og blitt venner igjen. Saga. Eg hugsar kvar minste lille bit av den leiligheten. Hakket i golvlista inn til soverommet, den nøyaktige fargen på flisene på badet, korleis det klirra i glasskapet når me gjekk over golvet, hasjlukta som sveva inn soveromsvindauget kvar laurdagskveld. Frysen som alltid var full av surdeigsbrød frå Fabrique. Musene me prøvde å utrydda, som til slutt vart arrogante og gjekk over golvet som om dei ikkje brydde seg om oss.

Og når eg ser på desse bildene så skjønnar eg kor isolert me lever no, kor lite me ser venner og likesinna. Dei siste to åra har det vore så lett å fokusera på kva me fekk, og det er det jo. Det var aldri aktuelt for oss å leva med ungar i London. Eg hadde tatt det same valget ti av ti gonger. Men me mista óg mykje. Det var det ikkje emosjonelt overskudd til å tenka over da, med graviditet og flytting og husrenovering, men eg ser det på ein annan måte no, to år etterpå. Det føles meir som ti.

Det har eit lite slør av sorg over seg. Nokre av våre næraste vennskap vart født der. Friheitskjensla det fører med seg å bu i ein så gigantisk by, anonymiteten som tok sjølvmord så snart me flytta på bygda. Den intense straumen av overfladisk inspirasjon, konstant konstant konstant.

Heldigvis er ikkje livet statisk, og for kvar nye sorg ein får oppleva får ein eit nytt trinn på stigen, inn i seg sjølv og ut mot verda. Akkurat no er hjartet så fullt av reiselyst, med ein kvardag som låser oss her. Men det kjem ikkje til å vara evig heller. Ikkje eingang spesielt lenge. Og eg gler meg så intenst til å få oppleva verda gjennom ungane våre. Amma på ein parkbenk i Roma, piknikka på Place des Vosges med såpebobler, afternoon tea på Wolseley. Å peika og fortelja når me tek bussar gjennom byane som forma oss.

Leave a Reply to erle Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Nydelig tekst og nydelige minner. Takk for at du deler. Og det bildet av deg..! Det med perfekt vinga eyeliner og pariserhatten.. så uendelig vakkert!

  • dette er så rørende varmt og viktig å høre for både en sjøl og ens barn at det er til å få tårer i øyekroken av. så det har jeg nå.

  • Livet – beskrevet SÅ fint i et lite blogginnlegg <3 Ting man får og ting man mister. Selv syns jeg det blir vanskeligere og vanskeligere å gi slipp på ting. Sånn som friheten dere hadde i London. Og mulighetene. Men alt til sin tid som du sier Mariell. For snart kan dere reise igjen. Bare på en annen måte. En som kanskje tilogmed blir enda bedre enn det som var før…? Jeg trengte å bli påminnet akkurat det. Jeg som tviholder på det meste av redsel for å miste.

  • Å, dette var en virkelig fin tekst. Takk for at du deler! Når man velger noe, velger man alltid bort noe annet. Og det er lov å kjenne på en sorg for det man har gitt slipp på. Jeg synes dere er kjempetøffe som turte å flytte fra livet deres i London til bygda. Og jeg tipper at når Saga begynner i barnehagen, blir dere kjent med andre foreldre og ungene deres, og det er så fint. Også har man alltids Roma ❤️

  • Jeg flyttet også hjem til “den norske bygda” fra det store utland når jeg skulle få mitt første barn. Så naturlig og rett når en går der, sårbar med stor mage og en helt ny (og ukjent) virkelighet foran seg. Men det er lov å lengte tilbake til det som var, det gjør jeg ofte. Livet har jo sine faser. Kanskje havner dere plutselig i utlandet igjen på halv permanent basis når barna er litt større? Det er ofte min trøst når det lir på.

  • Elsker dette innlegget… så fingeren på hvordan alt er med livet/barna/tilhørighet/lengsel! Savner så dypt å bo der jeg bodde da jeg studerte, men så er det ikke der livet er akkurat nå. Takk for at du skriver så fint!

  • Så vakkert, ærlig og sårt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, men jeg har dessverre ikke klart å lande på et valg jeg føler meg sikker på som du gjorde. Jeg er gravid for første gang og klarer ikke bestemme meg for hvor vi skal bo. Jeg er et forsvarsbarn som aldri har bodd på ett sted lenger enn 6 år før jeg ble voksen. Nå har jeg snart bodd i Oslo i 8 år og jeg føler meg veldig hjemme her. Kanskje for første gang i livet? Men det er så mange utfordringer med å bli. Jeg har lang reisevei til jobb, det er veldig dyrt med en familiebolig i Oslo og kanskje det er vanskelig å ha barn i en by? Jeg finner nok ut av det og fremtiden ser lys ut uansett hvor jeg ender opp med å bo. Takk for kloke ord.

  • For en nydelig tekst. For meg er det litt melankolsk å se tilbake på disse bildene selv, for jeg husker da du la dem ut. Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter London, etter å leve inni de bildene du publiserte på bloggen. Akkurat da jeg hadde fått skoleplass i denne byen, og gjorde meg klar for å flytte til plassen jeg hadde sniklevd i gjennom bloggen din, fortalte du at dere skulle flytte hjem til Norge igjen. Det er litt sprøtt å tenke på, og jeg er så glad for begge av oss. Deg som bor hjemme på bygda med verdens fineste lille familie, og jeg som endelig opplever London gjennom mine egne øyne og bilder.

  • SAVN! ..men også så stolt av det vi styrer med på hver vår ende. Tenk så heldig å få de to deiligste og mest fredfylte årene sammen med dere og i tillegg Maja. LIVET <3