Om søvn og legging og den slags, med baby

Fekk denne kommentaren om soving og legging, som eg fekk lyst til å svara litt på her. Kan ikkje de dele erfaringar og tips i kommentarfeltet, eller sjølvsagt om de har spørsmål til det eg skriv? Så kan me ha ein mysig samtale der nede♥

“Hei. Eg trur jammen eg skal unne meg noko frå nettbutikken din. Eg er heime i mammaperm og har litt brakkesjuke her i babybobla. Eg hadde forresten likt blogginnlegg om babylivet.. F.eks korleis de har hatt de med tanke på legging av baby, takling av lite søvn..og korleis de har hatt det med oppvakningar..evt andre utfordringar. Eg for min del slit med unødvendig mange bekymringar for alt!”

Hei, du. For det første: du er så ikkje einsam, me er alle redde. Eg skjønte ikkje før eg vart mor for ein kapasitet hjerna mi hadde for bekymringar (og da var eg på ingen måte angstfri før ho vart født heller). Me har hatt ein veldig fin «reise» med dette med soving, syns eg. For det første må eg jo seie at me er så heldige som jobbar heimefrå og fleksibelt begge to, så det vart ikkje ei greie for oss at eg ikkje kunne regna med hjelp frå Jostein om natta dei første månadane. Det er eit herleg fellesskap i å oppleva dei nettene saman, og å ikkje vera frustrert og trøytt åleine. Men for oss så har det vore til stor hjelp å ha ein plan. Eg hugsar ikkje 100% kor gamal ho var då ho sov på eige rom for første gong. Eg trur typ 6 månader gamal. Sidan ho vart født har me vore veldig obs på å la ho læra seg sjølv å sova, eg las mykje om det då eg var gravid. Søvn, som amming, er naturlig, men må lærast. Så me sprang ikkje til når ho klynka i vogna eller vugga, men lot ho finna ut av det sjølv litt og litt.

 

Dei aller første månadane så sov ho mellom oss i senga, og eg amma ho fleire gonger for natta. Litt etter litt, etter kvart som ho vart større og me hadde meir sosial kontakt i løpet av dagen så trong ho mindre trøysteamming/koseamming om natta, og da flytta me ho lenger og lenger ifrå. Først sov ho ved mi side, så i fotenden på senga vår (ikkje i senga, men i ei seng som knytta seg til fotenden), så i ei vogge avskjerma frå senga vår, og til slutt flytta me ho inn på eit eige rom. Då flytta me inn dit óg for nokre netter, så overgangen ikkje skulle bli så brå.

 

Eg har skrive litt om det før, men me har brukt CIO-metoden på Saga og det har fungert veldig fint. Det er mange som meiner mykje om dette, så det får vera opp til den enkelte å lesa seg opp om og finna ein metode som funkar for dei (det merkast nok at eg er ekstremt forsvarande når det kjem til dette valget, og vil snakka om kor mange ord ho kan og kor trygg ho er, det er så hiiiiiiimla sensitivt for mange). Men om nokon er interesserte i råd, så kan eg sei: ver heilt sikker i di sak før du startar, og ha ei heilt klar tidsramme på plass. For oss har det betydd at me alle søv gjennom natta sidan S var typ 8 månader gamal.

No er ho nesten 19 månader, og ho søv frå ca 19.30-07. Ho lengtar etter å få legga seg når kvelden kjem, vil gå på badet og ta på pysjen og ber om at me syng «so ro». Akkurat no er det Jostein som legg ho for natta, dei har si eiga greie og det er så godt å vita til neste born, når ein sit der og ammar til kvelden i det uendelige, at det kjem til å bli jamnare etter kvart. Ho får mjølk på flaske, og gir oss begge ein suss, plukkar med seg nokre kosedyr også går dei opp. Jostein syng litt, så seier han god natt og går ut og ned. Ho drikk opp flaska si, og anten sovnar ho på direkten eller så ligg ho litt og syng og småpratar før ho sovnar.

 

Med mindre ho absolutt hyler blir ho ikkje henta berre fordi ho vaknar om natta, og klokka sju når me alle har fått ei god natts søvn, så høyrer me ho over babycallen der ho ligg og pludrar og syng for seg sjølv. Me hentar ho, legg ho mellom oss i senga også kosar me og ho får litt mjølk på ei flaske om ho spør om det. Å deala med ein unge på eitt og eit halvt år er noko heeeeeeilt anna enn den bylten som er to månader gamal og treng ein til absolutt alt. Og ho har hatt alle dei vanlige «sleep regressions» som ein unge kan ha, i periodar er ho heilt kaotisk med søvnen og da hjelper det å berre ta eit kjapt googlesøk også justera. Nokre veker tidlig i haust så ville ho plutselig opp i senga til oss midt på natta, mistenker at det hadde noko med mine hormon å gjera, at eg var gravid og at ho kunne kjenna det på meg og trong å ha meg nære, liksom. Mange ting kan spela inn på søvnen, som med oss alle.

 

Ang det å takla lite søvn, så er det berre éin ting som funkar: å akseptere at ein ikkje må bruka all sin våkentid på å vera så effektiv og flink. Det er lov å kvila. Og spør om all den hjelp du kan få. Eg veit ikkje kva me skulle gjort utan Saga sine besteforeldre i nærleiken.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Vil dere si litt om CIO-metoden? :) Jeg har lest mange bøker om ulike former for tilnærmelse til barneoppdragelse, hvor det står at når det gjelder CIO kan barnets evne til selvregulering rent følelsesmessig bli ødelagt hvis det ikke opplever at foreldrene tar signalene deres på alvor, og når de lar dem gråte f.eks. når de skal sove, i stedet for å respondere prompte. Altså de kan være nok så trygge, men for eksempel lære at å gråte ikke er “lov”, at de ikke blir tatt på alvor hvis de uttrykker “sårbarhet” osv, og dermed lukke ned for den delen av seg. Vet ikke om det funker sånn for alle, men har tenkt mye over det, også ifht at jeg selv skal bli mamma. Leste det her akkurat; “Bliver barnet efterladt alene til at græde længerevarende, og barnets kontaktforsøg ignoreret i forløbet, kan det have den konsekvens, at barnets nervesystem lukker ned, fordi der dannes for mange stresshormoner og toksiner i hjernen. Barnet kan således stadigt være stresset, selv om det ikke længere græder ved indsovning. Barnet kan få en erkendelse af, at det ikke bliver hørt og langsomt lære ikke at udtrykke sine behov. Længerevarende C.I.O. kan ligeledes skade den vigtige tilknytning mellem mor og barn. At lade barnet græde længerevarende, uden at respondere på gråden, kan potentielt føre til senere psykiske vanskeligheder.” Dette er visst noen utviklingspsykologers tanker om denne formen for metode, men hva har dere tenkt? Nå står det selvfølgelig at dere responderer hvis hun hylskriker, da, men lar dere henne gråte f.eks. i noe tid før dere responderer? Hvor lenge, hvilke intervaller jobber dere med? Hva har dere lest / hvor har dere lest om det som har gjort at dere har valgt CIO-metoden? Forstår kjempegodt at det er lett å gå i forsvar på sånne ting, man vil jo sitt barn det aller beste :) Så dette er ikke ment som kritikk eller noe, synes bare det er interessant å vite hva som gjorde at dere valgte denne metoden fremfor f.eks. å la henne sove i en seng på rommet deres, eller å respondere umiddelbart når hun viser tegn til kontaktbehov når hun er så liten. Også fordi jeg har lyst til å være veldig bevisst på dette valget når jeg ser blir forelder snart, og leser om ulike tilganger, og er opptatt av dette med følelsesregulering, som små barn ikke kan klare selv før de har fått hjelp av foreldrene de første mange årene (har jeg lest – vet ikke om det er akseptert viten av alle!) Synes også det er interessant at mange utviklingspsykologer hevder at man ikke kan lære små barn selvstendighet, men at det utvikles helt naturlig hvis de bare får mulighet for å være trygge nok over lengere tid osv. Og at i forlengelse av dette, vil de f.eks. søke inn i egen seng/eget rom når de er trygge nok til det, i stedet for å bli “pushet” til det før de emosjonelt er klare til det. Synes det er en veldig fin tankegang, i hvert fall, men om det fungerer sånn i praksis, er nok veldig individuelt :-) PS. Gratulerer med den lille nye som snart kommer :-) Og PS 2. Saga er så nydelig og ser supertrygg ut, apropos at du skriver at hun er det:-)

    • Eg veit ikkje kva «længerevarende CIO» betyr, eg antar at ein da lar barnet gråta lenge og over ei lang periode. For vår del så tok det to dagar å få Saga til å sovna av seg sjølv om natta, og eg har ikkje inntrykket av at det er vanlig for mange å la det gå liksom vekesvis før ungen søv. I så fall, som eg ser det, må det jo komma av andre usikre faktorar og ikkje utelukkande eit barn som lærer å sova i eit trygt miljø.

      Tilknytning har vore eit MASSIVT punkt for meg, av veldig personlige grunnar, og eg hadde aldri holdt fram med dette om eg hadde trudd at det var skadelig for tilknytningen mellom meg og ho. Er så himla stolt av vår relasjon og kor trygg ho er i livet.

      Eg syns dette er eit bra eksempel på at ein som forelder typ aldri kan gjera noko rett, om ein måler seg mot andre. Eg trur det er minst like skadelig for tilknytning om ein som mamma konstant er trøtt eller frustrert fordi ein ikkje søv. Ikkje minst trur eg at søvnmangel er heilt avgjerande i statistikken over samlivsbrudd.

      Me har tatt heile prosessen i hennar tempo og etter hennar behov. I kvart steg av prosessen har me på eitt eller anna tidspunkt begynt å forstyrra ho i søvnen, og da fått gode resultat av å flytta ho eit lite steg lenger og lenger ifrå. Eg hadde ikkje forventa at ho skulle vera klar for å flytta på eige rom då ho var seks månader, men det var ho.

      Eg har inntrykket av at dei fleste foreldre veit veldig vel kva som er «eg treng deg-gråt» og kva som er sånn halvfrustrert ynking fordi ein har våkna om natta og må sovna igjen. Gråt er jo eit eige språk, det er superkomplekst og forskjellig frå unge til unge. Eg veit veldig godt når ho treng meg, og når ho berre treng å finna ut av det sjølv. Om me hentar ho i natta når ho egentlig berre trong å få sovna igjen sjølv, så endar det som oftast med at ingen av oss får sova.

      Men det skal seiast at me dreiv med søvntrening frå ho var født. Me sprang ikkje til vogna men lot ho prøva sjølv å knytta søvnsyklusar saman. Så me jobba oss sakte oppover i minutt, fram til ho da vart ordentlig innkøyrt på å sova gjennom natta.

      Akkurat no har me ei tidsgrense på 20 minutt. Da er det ikkje gallskriking i 20 minutt, som sagt så er det stor skilnad på gråten. Men om ho har vore våken i 20 minutt så klarar ho ikkje sjølv å få sovna. Det er ikkje noko me har lest, men erfaringar me har gjort oss. Da går me ikkje inn igjen og prøver om igjen i senga hennar, da tek me ho inn i senga vår også sovnar ho på ein arm eller i skjei, også flyttar me ho til hennar eiga seng når me legg oss. Dei siste par månadane har dette skjedd to gongar.

      Når ho no i periodar treng å sova meir med oss, så får ho det. Som no, tidlig i graviditeten, sov ho med oss i nokre veker. Det er heilt ålreit, liksom. Også har me ei ny runde på å få ho til å sova på eige rom igjen når me føler at ho er klar for det, når me igjen begynnar å forstyrra ho i søvnen.

      • Fint å lese, tusen takk for utfyllende svar!! Tror også du har rett i at det med søvnmangel for foreldre kan være veldig skadelig og lite gavnlig, men neppe like skadelig som det er for et spedbarn f.eks. å gråte til det oppgir å få kontakt (tenker også på at barn som er så små ikke har tidsfornemmelse, så de har ingen begrep om at foreldre kommer tilbake hvis de er vekk bare noen minutter osv) – men det er som du sier hvis det hadde vært CIO over lang tid, regner jeg også med, og ikke over to dager, og spes. ikke hvis man ellers er utrolig opptatt av behov og tilknytning. Min kommentar handlet på ingen måte om at man ikke kan gjøre noe rett som forelder (og hva er “rett” med så mange forskjellige unger) (Jeg tror på et vis at alle foreldre som har jobbet en del med seg selv har et foreldreinstinkt som trumfer mye vitenskap) – men tenker det også er viktig å diskutere og snakke om det og utveksle erfaringer og være åpen for at tilgangen man har valgt ikke nødvendigvis er den beste, hvis det dukker opp info som gjør at man får nyansert den litt, i de tilfeller det evt. skulle være sånn. Men det virker jo som om dere har vært in tune og bevisste hele veien og sikkert på deres valg, det høres riktig ut for dere:-) Bra det funker. Vil lese litt mer om CIO – eller cry it out, som jeg akkurat fant ut at det het. Takk igjen for utfyllende svar. :-)

        • Så vidt jeg forstår det, er lengerevarende “Cry It Out” hvis man lar barnet gråte ordentlig (og da denne gråten du snakker om som man merker er viktig å handle på) i f.eks. et kvarter-halvtime uten at man går inn til barnet.

  • Vi har to barn som har vært vidt forskjellige når det gjelder søvn, og det har lært meg å slappe mer av å bare go with the flow. Den første ungen vår sov ikke en hel natt før toårsalderen, mens den andre sov natta gjennom ved to uker. Første nattamma jeg så lenge jeg amma (nesten to år), andre sluttet av seg selv ved 10 måneder. Og vi gjorde liksom samme greie med begge. Med mitt første barn brukte jeg utrolig mye krefter på å bekymre meg for at vi hadde gjort alt «feil», fordi han våknet mye og trengte meg veldig om natta. Jeg syntes det var så stress med alt fokuset på hvor lenge babyen sov i strekk osv. For meg var det veldig fint å oppdage det som kalles tilknytningomsorg, for det fant jeg en foreldrestil jeg kjente meg igjen i, som ga mening for meg, og fikk meg til å kjenne at sånn vi gjorde det var helt ok, faktisk bra. Som du skriver er dette med babyer og soving et veldig sensitivt tema for mange, og jeg tror det er kjempeviktig at man er åpen for at det som funker for en selv, ikke nødvendigvis er riktig for alle. Det finnes masse gode måter å være foreldre på!

    • spennende å lese. Tror det er som du sier, ekstremt individuelt :-) og barn er super forskjellige. Og et lite barn vet jo instinktivt at det er hjelpeløst, derfor gir det så god mening at babyer ikke skal sove alene (i hvert fall at mange blir utrygge)og at mange barn har bruk for foreldrene sine i mange år om natten, og at det skaper et godt og trygt fundament for dem, at de sover bedre og dypere fordi de vet at foreldrene er der hvis noe skjer, at kroppskontakten og nærheten til foreldrene, pusten deres osv, bidrar til økt produksjon av oxytocin, som igjen gjør at hjernen utvikles bedre osv. Tidligere ble jo babyer drept og spist (eller frosset i hjel) hvis de ikke sove sammen med de voksne, og selv om vi rent kulturelt har endret oss, er jo hjernen fremdeles på dette stadiet. Rent instinktivt vet jo et barn at det er utrygt uten foreldre, fordi det er så svakt. Så at et lite barn trenger en om natten, tror jeg tvert i mot er et godt tegn, at det klarer å uttrykke behov og at disse behovene blir tatt på alvor:) det skaper barn som også tør å uttrykke seg når de ikke klarer å være selvstendige også. Et trygt barn er jo også et barn som tør å trenge oss. Tillært selvstendighet trenger jo ikke være en god ting – man vet f.eks. at barn av misbrukere eller i andre belastede familier blir ekstremt selvstendige (ofte) eller tidlig voksne, men at det er en kompensasjon og ikke et uttrykk for at de er trygge, selv om de utstråler det. Hmmm. Spenennde tema:) Fint at du skriver om det, Mariel! Har forresten leste mange bøker av en neuropsykologen som har skrevet om “aware parenting”, hun skriver mye om soving og hvilke krav man egentlig stiller til små barn om at de skal lære å sove alene osv. Hun er pro samsoving. anbefaler virkelig hennes bøker,hun går helt i dybden på nervesystem osv i små barn, men gjør det på en lettleselig måte, med masse eksempler fra forskning osv.Meeeen – jeg tenker jo også at det ikke skal gå på bekostning av foreldrene, hvis det gjør at de er utslitte og dermed ikke klarer å være nærværende om dagen:) bla bla. sorry hvis det her ble litt rotete kommentar!

      • forresten, mariell,nå som du er gravid, lar du henne sove sammen med deg om natten når du merker at hun søker mot deg? eller holder dere fast i metoden?

        • Ho søv med oss når ho treng det, og sov med oss nokre veker i graviditeten. Jostein og eg kan fantasera om når det skal komma inn barn om natta som vil sova tett, men det får skje når det skjer. Som det er no søv ho aller best i si eiga seng.

  • Me har fått og får begge ungar på nett same tid- koseleg å fylgje deg! Kan du skrive om reising og baby? Typ London spesielt.
    Og kva tenkjer du om å reise gravid i London? Det skal eg sjølv no, og er så usikker på korleis det blir. Me skal og ha med oss vesla då

  • Takk for at du deler! Kjenner dette er et sånt innlegg jeg vil lese flere ganger. Og kommentarene!

    Jeg har to umiddelbare tanker: 1) Så lenge barnet er trygt & friskt, så gjør man ikke noe galt, og folk bør klare å holde skarpe, ubegrunnede meninger for seg selv (slike meninger vi alle treffer når vi har barn …); 2) Unger er forskjellige, det som fungerer for én fungerer ikke alltid for en annen. Så det er vel ofte kombinasjon av barn, foreldre og “metode” som klaffer :-) Foreldrene mine gjorde det samme med meg og lillebror, men jeg sov natta gjennom fra 1 måneds alder, brodern var et år før han sov mer enn to timer i strekk.

    Selv lurer jeg på å prøve å natt-avvenne datteren på 10 md, men nå virker det nesten som hun er i ferd med å slutte av seg selv, så da er det håp. Hvis det finnes en måte å få henne til å sove litt lenger om morgenen på hadde det vært utrolig deilig, men egentlig så tror jeg ikke det – vi må vel bare leve med at dagen begynner før seks i en periode!

    Kjenner meg forresten veldig igjen i “luksusen” med å være to om våkenettene! Vi har gjort det sånn hele tiden, jobb eller ei. Siden vi har bytta på permisjonen fra ganske tidlig, vil jeg si dette har vært ganske rettferdig også. Men vi har heldigvis ganske fleksible jobber vi også …

  • Tusen takk for kjempeflott svar på kommentaren min :) Ditta gjorde dagen min <3 Eg har fått pakken som eg bestilte meg også. Glede :) :)

  • Så fint at dere har funnet en metode som fungerer så bra for dere! Jeg kjenner veldig igjen behovet for å forsvare seg, selv om jeg har valgt en annen vei enn deg. Jeg tror alle mødre får litt for mange velmenende råd. Særlig om søvn. Det er bra å lese seg opp så man kan ta bevisste valg, men jeg tror uansett det aller viktigste er å møte barnet sitt, og lære det å kjenne. Det er bare da man kan finne ut hva som fungerer for akkurat sitt barn. Alle barn er forskjellige, modnes i ulikt tempo, har ulike lynner og personligheter, og reagerer ulikt på ulike ting. Dessuten skal det fungere for foreldrene også. Vi er også ulike, har ulike livsstiler og har forskjellige behov og oppdragerstiler. Jeg tror de aller fleste foreldre instinktivt skjønner hva som passer sin familie hvis vi bare tør å kjenne litt bedre etter og høre litt mindre på hva alle andre mener. Så heia deg, selv om vi gjør helt forskjellig! Og heia alle andre utrolige mødre og fedre der ute som gjør så godt de kan! Vi kommer helt sikkert til å gjøre en del feil, men også masse riktig! Det er mange måter å få et trygt og selvstendig barn på <3