Morskapet, på ny

Hei, bloggen. Eg har innsett noko. Eg blir nokså rar når eg er gravid. Tar ingen bilder av meg sjølv, nesten redd for å analysera mitt eige fjes for lenge. Blir så sky for internett, og eg klarar ikkje heilt å setta fingeren på kva det er. Eg har jo til no feira ei tilnærma usynlig jul, ikkje eingong København-turen har eg vist bilder ifrå. Kanskje er det det at det er under min kontroll: kor mykje informasjon som finst her ute, svevande. Men her kjem det litt informasjon like fullt. For eg saknar jo denne samtalen me har hatt gåande i nærmare ti år. Det blir for dumt å la det gå stille her.

Det har ikkje vore nokon rett-fram prosess, denne graviditeten. Det tok meg månader å ta det innover meg at dette er noko som faktisk skal skje. No, etter å ha sett vedkommande (som eg så varmt kallar han eller ho) livs levande på ein skjerm er det jo litt enklare. Men, dei første vekene, i mørket før me sovna om kveldane kviskra eg ting til Jostein som eg ikkje ville sei når han kunne sjå fjeset mitt. For saken var at eg var satt i sjokk, i ubalanse, av den positive graviditetstesten.

Eg tok den jo kun for å stadfesta at eg måtte ha ein eller annan vitaminmangel. Eg hadde hatt skjelvingar i ledda i nokre dagar, følt meg litt svimmel, liksom rar. Jostein hadde gått på apoteket og kjøpt magnesium til meg. Men så stod det der like fullt. Big fat positive. Ein 1-2 veker stor sak som hadde snudd opp-ned på både hovudet mitt og planane mine for det nærmaste året. Berre tre veker etter me hadde opna butikken.

Eg amma framleis då testen var positiv, og det var ein sorgprosess i seg sjølv å innsjå at eg liksom aldri skulle få ha kroppen for meg sjølv igjen før neste graviditet. Etter nokre veker slutta me med ammingen, det vart så himla vondt. Det var ikkje så enkelt for nokon av oss, men ho aksepterte det etter eit par dagar. Hjartet mitt er framleis litt skjørt av å tenka på det, dei siste dagane med amming, eg kan ikkje ta det innover meg uten å bli emosjonell. Min første baby, ho lærte meg jo alt eg kan om å vera mamma.

Sakte men sikkert har eg likevel starta å omfavna tanken, heilt på ordentlig. Me tenkjer på navn, korleis me skal gjera det med layouten av huset no som me blir fleire. Ser på bilder av Saga då ho var nyfødt, prøver å hugsa vekta av den vesle klumpen ho var då. Reknar ut når eg kan bestille nye gravidmorgonkåper igjen og prøver mitt beste å hugsa å ta vitaminene mine. Blir flaut rørt av Saga når ho er omsorgsfull, og samtidig med eit sting av dårlig samvit for ho som er så vant til å ha vår fulle merksemd.

Bekkenet har meldt seg langt tidligare enn forrige gong, kroppen seier meir ifrå. Og det er bra, for eg er ikkje god til å høyra etter no. Vil liksom rekka tusen ting før livet blir satt på pause igjen. Eg søv med ei heil dyne som pute, formar den etter kroppen så eg skal sovna komfortabelt, og likevel søv eg gjerne lenge etter at Jostein og Saga har stått opp. Til jul av svigerforeldrene mine fekk me ny seng, kor heldig får ein vera?

I dag såg me ein bitteliten baby, og da starta eg faktisk å lengta litt mot babylydar og smil i søvne. Det uforutsigbare, den enorme mestringa i bittesmå ting. Å tenka på kva serie me skal sjå alle dei timane me ammar. Sist gong såg eg Gilmore Girls i eit jafs, før eg lærte meg å lesa bøker under timeslange ammesesjonar. Litt og litt fell det på plass, og til slutt blir det riktig så bra. Det blir det jo alltid.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Så fint, sårt og ærlig du skriver. Takk for åpenheten! Kjenner meg så igjen i å bli sky for internett. Håper jeg kommer over det snart. Også håper jeg du får en fin nyttårsaften i morgen, og en god start på det nye året <3

  • Jeg sender deg alle gode tanker, Mariell. Jeg setter så stor pris på at du deler, og forteller.
    Hilsen trofast (men sjeldent kommenterende) leser <3

  • Takk for at du deler ❤ Jeg tror jeg ville ha følt noe lignende om jeg ble gravid igjen så fort, spesielt med tanke på at jeg ikke vil ha flere barn. Spesielt det der med å ha kroppen sin for seg selv. Jeg syns amning er kos, men jeg begynner også å bli lei av det nå.

    Det er helt greit at du tar litt bloggfri. Det er ingen spøk å være mamma til en 1-åring, ha ansvaret for en nyoppstarta bedrift og å være gravid samtidig. Ikke føl at du skylder bloggen så og så mange oppdateringer, tror alle har forståelse for at man trenger å få ting litt på avstand av og til.

    Ønsker deg et godt nytt år og en fin graviditet! ❤❤

  • Tårene triller nedover kinnene når jeg leser det du skriver. Jeg fikk min nummer to 14.juli det året Saga kom, nøyaktig to år og to uker etter at vår første kom i juni 2014. Alle følelsene fra den brå og nokså brutale ammeslutten med førstemann da jeg var gravid ruller opp i meg når jeg leser det du skriver. Følelsen av dårlig samvittighet, uvirkelighet, utilstrekkelighet, men også kjærlighet på underlige, svingende, snurrende og absurde måter. Men du, du har så sinnsykt.mye.fint.i.vente! Altså, ord strekker ikke til! Det har vært beintøft til tider, sånn at man ikke tror det går, men så er det virkelig ingenting i verden som er så vanvittig fint å observere som de to små som får sitt helt egne, unike kjærlighetsforhold, og som gjør alt så utrolig verdt det! Akk, dette livet, altså – det er jo bare å omfavne <3 Også klarer man jo alt man må klare. Jeg ønsker dere masse lykke til!

  • Så rørende skrevet, Mariell. Det er rart hvordan man brått befinner seg i så ulike situasjoner, hvordan livet kan snu mye raskere enn man hadde tenkt, men også mye saktere: På den tiden du har opplevd å bli mor for første gang og så gravid igjen, har jeg i måned etter måned forsøkt å bli gravid uten den minste antydning til å lykkes. Men du skriver så jeg kan leve meg inn i en situasjon veldig ulik min egen. Ønsker deg alt godt i det nye året.

  • Vet du? Dette kommer til å bli slik en velsignelse! Jeg ble også plutselig gravid igjen, da førstemann var 13 måneder – og de første dagene kjente jeg på både sorg og klaustrofobi..og en uendelig stor dårlig samvittighet for at babyen min allerede måtte bli storebror! Nå, 7 år seinere, ser jeg at det var det beste som kunne skje. Denne nærheten i alder gir helt perfekte lekekamerater, og da tredjemann kom, følte jeg på null og nada av den samme dårlige samvittigheten – fordi jeg visste at de to hadde hverandre og tryggheten i det.
    Det jeg vil si er egentlig bare at noen ganger skjuler velsignelsene seg litt som forkledde bekymringer. Men tro meg, du vil ikke angre. Styrke, fred og forventing din vei!

  • Sier som mange andre, takk for at du deler! Det er så mye her som er gjenkjennelig, selv om jeg *ikke* er gravid med nummer to enda … men vi har begynt å tenke på det, så smått, men jeg vil ha i alle fall to år mellom ungene. Kjente meg særlig igjen i det med tv-serier under amming, hehe. Men her har jeg innsett at det ikke kan bli med nummer to som med nummer en. Forrige gang spiste vi alltid middag i sofaen foran tv’en, for det var så upraktisk å sitte ved kjøkkenbordet når babyen måtte ammes eller sove i armene våre hele tiden, og måltidet (vårt altså) tok en evighet. Men neste gang kommer vi jo til å også være fullt opptatt med å få i storesøster mat … så da blir tv-titting begrenset til barnehagetid og sene kvelder. Mye vil bli annerledes! Og så det med å slutte å amme da … vil ikke egentlig tenke på det, merker jeg.

  • Eg kjenner meg så att i det du skriv, så fint at du skriv det!
    Det er knapt 1,5 år mellom nr. 1 og nr. 2 hos meg. Alt var så rart med graviditet og fødsel nr. 2 – eg hadde jo nettopp vore gjennom det heile. Noko av det raraste var å kome heim frå sjukehuset og ha ein kjempestor unge som møtte meg i døra! Hæ, skal eg skifte bleie på ho der store 1,5-åringen liksom!? Vi alle er forskjellige, og du kjenner deg sjølv best, men for min del vart alt så mykje tryggare med nr. 2: Fødselen fekk eg med meg i langt større grad enn første gongen, eg hadde jo ei viss peiling. No når eg tenker på det var det ein knallbra fødsel, mykje kjekkare enn med nr. 1. Amminga var dessutan i gong på eit blunk – kroppen hadde jo knapt slutta førre amminga. Eg visste med det same korleis eg skulle handtere ein liten kropp på ømt og godt vis. Gråten hos den lille var ikkje like skremmande, og tida har gått så fort, så fort etter at nr. 2 kom. Det skremmande og nye var korleis eg skulle fordele meg sjølv på to små, særskilt når eg var åleine med dei – men det går jo på eit vis, og ein finn gode strategiar. Og jobbe litt frilans med to var også logistikk, men det gjekk det også (no hadde ikkje eg mange ballar i lufta på ein gong, berre eitt skriveprosjekt). Og dei elskar kvarandre, dei to ungane våre, og det er det vakraste. Det kan gå hardt for seg i kjærleikens namn, men guri for ei glede dei har av kvarandre, og gir kvarandre. Takk for bloggen din forresten, den er ei glede. Eg forstår godt om du må gøyme deg litt, og særskilt nett no, eg gøymer meg stadig – og det utan blogg. (Og dette vart veldig langt! Beklager det!)

  • Kanskje blir man litt sky for internett fordi morsinstinktet handler om å verne og beskytte, en slags naturlig modenhet som vokser frem i oss der vi bedre kan sortere hva verden trenger og ikke trenger å vite? Kjenner meg igjen i den forvirringen som andre graviditet tar med seg, der en nærmest blir usikker på om man kan elske barnet i magen like høyt som det som allerede er her. Det utrolig fine er, at så snart barnet er her, vil dere nok kjenne at alt faller på plass, både i hodet og i hjertet <3

  • Ville bare sei at du må ta vare. Del akkurat så mykje eller lite som du vil. Vi har to tette, og sjølv om andelen vald i heimen er høg (dei er 4 og 5(snart 6)), så er det og heilt unikt kor dei treng kvarandre, utfyller kvarandre, lærer av kvarandre. Alt godt til deg!

  • Så spennende å være gravid samtidig som deg enda en gang? vi hadde termin nesten samtidig sist jeg gravid og nå igjen denne gangen! Det er veldig gøy! Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du snakker om. Jeg avsluttet også ammingen med førstemann etter noen uker. Det er godt å høre at du også var vent deg til tanken og gleder deg! Jeg gleder meg til masse koselige innlegg fremover. Det hadde vært topp om du hadde gitt tips om litt fine gravidklær og andre koselige ting man burde unne seg?

  • Moren min sier, at det er bra, at en graviditet varer så lenge. Man får tid til å vane seg til tanken og for å forberede. Og jeg tenker at det stemmer. Aldri glem at du har klart det en gang før. <3

  • I en bloggverden som har fått fra utelukkende personlige stemmer til nesten bare store, kommersielle blogger, er det så befriende og utrolig inspirerende at du fortsatt forteller dine personlige historier i dette hjørnet av internett. Tusen takk for at du fortsetter å dele, Mariell, du er en evig kilde til inspirasjon og smil. Ønsker deg alt det beste for svangerskapet.