When I lived in Paris

alone in paris.

For seks år sidan budde eg i Paris. Eg var der i to månader for å laga ei Paris-utgåve av magasinet mitt (som eg gav ut tre utgåver av), eg hadde nettopp fått eit stipend av Noregs Mållag og følte meg så høg på livet. Jostein fulgte meg til Paris, og dei første par dagane var me ilag men eg grein så mykje, så mykje. Det var så viktig for meg å sjå om eg kunne klara ein sånn stor ting åleine, me hadde forlova oss og eg hadde fått panikk over at me vart ilag då me var 14 og ikkje hadde noko liv utanfor kvarandre.
Six years ago I lived in Paris. I was there for two months to make a Paris edition of my magazine (I published three editions!), and I had gotten a stipend and I was feeling life very much. Jostein came along when I brought all my stuff over, and the first few days were spent together but I cried to much. It was so important to me to see if I could do a big thing like this alone, we had gotten engaged and I was a little panicked at the idea that we became a couple when we were fourteen and didn’t have a life outside eachother.

paris, day one.paris, day one.paris, day two.paris, day two.montmartre.montmartre.

Eg var så innmari forelska i byen, og med rette såklart.
I was very much in love with the city.

alone in paris.

Dei første fem dagane budde eg på eit hotell rett ved Gare du Nord, frå rommet såg eg ned på uteliggarar som akkurat fekk plass mellom søylene. Eg var så sjukt redd, turte såvidt å gå ut av hotellet. Snakka med pappa heile vegen til ein kinesisk restaurant og tilbake. Men så, etter fem dagar, fekk eg flytta inn i leiligheten som eg hadde funne på Craigslist.
The first five days I lived in a hotel near Gare du Nord, and from the room I could look down on homeless people who could just fit themselves inbetween the columns. I was so afraid, I couldn’t really bring myself to walk out of the hotel. I talked to my dad the whole way to a chinese restaurant and back. But then, after five days, I got to move into the apartment I had found on Craigslist.

derek.

Eg budde der med Derrick, ein amerikansk forfattarspire, i rue Joinville. Me prata så mykje om alder og livet, skriving, om foreldrene våre og kjærleiken, mest om kjærleiken. No bur han i Amerika igjen og har to nydelege ungar. Han var den beste ein person som meg kunne ha komt ihop med i ein by som Paris, ein som hadde budd der så lenge men likevel var på utsida, som var så sjukt genuin og behandla meg og vennene mine så fint. Når eg hadde kjøpt ei flaske Chablis som var korka gjekk han og fekk pengane mine tilbake.
I lived there with Derrick, an american writer, in rue Joinville. We talked a lot of age and life, writing, our parents and love, mostly about love. He’s back living in America now with two beautiful kids. He was the best person someone like me could be with in a city like Paris, someone who had lived there for ages but was still on the outside. So genuine and treated me and my friends so gently. I bought a bottle of corked Chablis and he went to the shop and got my money back for me.

pastel.

Eg budde på eit rom med lilla tapet, og skapa og hyllene var fulle av ting som ho som eigentleg budde der eigde. Ho var filmregissør, hadde vilt krøllete hår og då eg flytta ut anklaga ho meg for å ha stole nokre øyredobbar. Faktisk trefte eg ho på ein fest medan eg budde der og da ignorerte ho meg, det var ein heimefest der folk var heilt sjukt dritings og det var fullt av ungar på dansegolvet.
I lived in a room with purple wallpaper, the shelves and closets were full of things the woman who really lived there owned. She was a director, with wild curly hair and when I moved out she accused me of having stolen some earrings. I actually bumped into her at a party while living there and she ignored me. It was a house party where everyone was completely off their tits and there were children on the dance floor.

laurdagskveld.saturday with the in-laws.sunday.helg.helg.helg.zenit.monday/sonja.friday.friday.

Eg traff så mange fine folk dei to månadane, både folk som besøkte meg og folk som tilfeldigvis var i Paris; Sigrid og Inga, svigermor og svigerfar, Fredrik og Janne, Kentaro, Synne, Sonja, Elsa og Pontus. Og Sara, som var der heilt til min siste dag.
I met so many lovely people those two months, people who came to visit and people who happened to be in Paris; Sigrid and Inga, my in-laws, Fredrik and Janne, Kentaro, Synne, Sonja, Elsa and Pontus. And Sara, who stayed with me until my last day.

sunday.

Jostein var på besøk typ heile tiden. Så mykje at folk i kommentarane på bloggen var sure for at eg skulle jo vera sjølvstendig. Så han var hos meg heile helger utan at eg tok bilder av han, tok bilder av min eigen mat og lata som om eg var åleine.
Jostein came to visit me all the time. So much that people in the comments here were annoyed that I was supposed to be so independent. So he stayed with me full weekends without me taking a single photo of him, I pretended to be alone.

a normal paris wednesday.

Som her: her var hans croque berre centimeter ute av bildet.
Like here; his croque mere centimeters out of shot.

jardin du luxembourg.

Denne paien bestilte eg på fransk, så tok eg metroen til Jardin Luxembourg og åt den der medan eg skreiv postkort på ein benk. Det var ein god dag.
I ordered this pie in french, and took the metro to Jardin du Luxembourg to eat it while writing postcards on a bench. That was a good day.

helg.

Eg åt makronar frå Pierre Hermé kvar gong eg hadde besøk, og det gjer eg framleis kvar gong eg er i Paris. creme brulee-makronen er livet.
I had macarons from Pierre Hermé every time I had visitors, and I still have them every time I’m in Paris. The creme brulée macaron is life.

friday.

Eg kjøpte denne sprettballen på Monoprix som blinka, ei natt på ei uteservering på Bastille holdt Kentaro på å komma i slåsskamp med ein fyr som ville stjela sprettballen min. Sara og eg sat og tviholdt i våre vodka redbulls og kunne ikkje tru kva som var i ferd med å skje. Men sprettballen kom heim med oss.
I bought this bouncy ball at Monoprix, and one night at a 24h place at Bastille Kentaro almost got in a fight with a guy who wanted to steal my ball. Sara and I were crouching over our vodka redbulls, very confused. But no one got hurt, and the ball came home with us.

j in paris.

Eg kjøpte óg gifteringen til Jostein medan eg budde i Paris, på ein bitteliten butikk i rue Saint-Honoré, der ein måtte ringa på for å komma inn.
I also bought Jostein’s wedding ring while I lived in Paris, a tiny shop in rue Saint-Honoré where you had to ring a doorbell to get in.

museum.

Denne dagen på Palais de Tokyo ringte eg til Jostein og grein fordi eg ikkje kunne forstå kva som var kunst og kva som var eit byggeområde.
On this day, at the Palais de Tokyo, I called Jostein crying because I couldn’t understand what was art and what was a construction site.

last day sunday.last day sunday.last day sunday.

Alle bildene mine i Paris er så rosa fram til denne dagen. Jostein og eg var på loppemarknad og snakka om livet og om business, om å gjera ting annleis også gjorde eg det. Det var eit superviktig steg for meg som menneske og fotograf, å læra å ta eit steg tilbake og revurdera og gjera noko på ein ny måte der eg før ville vore bombastisk og stått på mitt. Det var nok det viktigaste eg lærte i Paris. Å ikkje vera så redd for forandring og valg eg ikkje sjølv kan rå over. Og at eg verken kan eller vil leva utan Jostein i livet mitt kvar einaste dag. Me er framleis samansveisa ved hofta, og eg trur ikkje lenger det er noko usunt berre fordi verda ofte prøver å fortelja oss det. Det er ikkje det at me treng å gjera alt ilag, det er det at me vil det.

Etter to månader kom eg tilbake til Oslo. Jostein henta meg på flytogterminalen, og når me kom heim, til studentsiloen på Grünerløkka stakk han hånda inn i snøen utanfor døra og tok ut ei bøtte Ben&Jerry’s.

All of my pictures from Paris are so pink up until this day. Jostein and I went to a flea market and talked about life and business and doing things differently and then I did. It was a very important step for me as a human and a photographer, learning to take a step back and reevaluate, do things differently instead of going straight ahead because my way was the only way. That was one of my most important lessons from Paris. Being less afraid of change and the choices I’m not the one making. Also, I can’t and don’t want to live without Jostein in my life every single day. We’re still joined at the hip and I no longer think that’s unhealthy just because people try to tell us that sometimes. It’s not that we need to do everything together, it’s that we want to.

After two months, I came back to Oslo. Jostein picked me up at the train and when we came home to our building, he stuck his hand into the snow and pulled out a pint of Ben&Jerry’s.

drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.drunk.

Nokre dagar etterpå hadde me fest i leiligheten, ein eksplosjon av kjensler og heimkjærleik som vart til altfor mykje vin og eg sovna på eit golv og kjærleg kom gjestene ein og ein og bøygde seg ned og klemte meg farvel, har eit så blurry minne av det. Berre to månader til budde me der, så flytta me til London.
A few days after that we had a party in our flat, an explosion of feelings and loving being home that turned into way too much wine and I fell asleep on a floor. I have a vague recollection of our guests bending over to hug me goodbye. We lived there for two more months, and then we moved to London.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Det er helt sjukt at det er seks(!) år siden. Husker at jeg fulgte bloggen din da også og synes du var så himla tøff (og at alle leserne som klaga på at du hadde besøk var urettferdige). Synes fortsatt du er himla tøff, forøvrig. Vet ikke helt hvor jeg vil med denne kommentaren, men vil mest si takk for at du fortsatt blogger og deler og inspirerer! <3

  • Husker så godt at du bodde der, og jeg var så misunnelig på at noen mennesker bare turte å gjøre sånne ting. Flytte til en storby helt alene. jeg synes det er tøft å bare ta toget til Oslo alene. Så på sett og vis var det litt fint å lese om opplevelsene dine og at Jostein var der oftere.. og isen i snøen, det kunne vært en scene fra en film.. takk for et fint innlegg som nok en gang gjør meg helt frankofil

  • Rart at dette er så lenge siden, men samtidig ikke. Tiden, altså. Jeg var så glad i bloggen din da, og er det fremdeles. Tenk at du følte du måtte holde Jostein skjult for ikke å få kjeft i kommentarfeltet, haha! Fint og teit på samme tid.

  • Dette var berre så fint. Og som andre her og nemner, så er det ikkje så lenge sidan! Eg hugsar og at eg synst du var veldig tøff som torde å bu i Paris heilt åleine. De er så kule, alle tre!

  • Herregud dette var fint! Tror dette var i den perioden da jeg begynte å lese bloggen din, og for meg føles det som en evighet siden. Jeg kjenner meg så igjen i mye av det du skriver her, kanskje spesielt det om å ønske å kjenne at man er selvstendig i et langtidsforhold. Du er så utrolig tøff og flink, og skriver den fineste bloggen jeg vet om! Stå på <3

  • For et fantastisk vakkert blogginlegg! Elsker hvordan du klarer å beskrive detaljer. En blir varm i hjertet og glad i livet. Takk for at du blogger og fortsetter inspirere ?

  • Fin tidsreise! :) Vi var i Paris samtidig, jeg studerte fransk og bodde der to måneder lenger enn deg. Husker vi prøvde å avtale å møtes, men vi var begge ganske travle med besøk på hver vår kant så vi fikk det ikke til. Jeg skal tilbake om to uker, for første gang siden jeg bodde der. Gleder meg veldig! :)

  • det er utrolig at dette allerede er seks år siden! jeg var en ivrig følger av eventyret ditt der. så fint med tidsreiseblogginnlegg, og som vanlig er refleksjonene dine inspirerende og rørende. <3 takk for at vi får følge deg i livet!

  • Herlighet så fint..reisebrev(?) det kjendes nesten sånn ut. Eit reisebrev frå 6 år tilbake.
    Og tenk at det er gått 6 år! Eg hugsar jo dette! Å følga deg i sjølvstendighetsprosjektet då eg nett hadde oppdaga deg og bloggen, nettopp på grunn av mållags-stipendet. Du var i avisa og bestemor sa: sjå her! Har du høyrt om ho?
    Takk og lov for det

  • For et fint og nært innlegg. Det er sikkert interessant å se dine refleksjoner da og dine refleksjoner nå og hvordan det eventuelt har forandret seg :)

  • Dette var så fint å lese! Som noen andre også har kommentert over, så var det rundt Paris-tiden jeg begynte å følge deg og bloggen. Det blir litt sånn behind-the-scenes med disse små historiene, som formidler stemningen fra den tiden. Tusen takk!

  • Tusen takk. Du skriv så mykje fint, og dette var blandt det finaste blikket på “tidleg voksentid” eg har vore borti. Så fint at du hugsar så mykje om korleis det kjendest. Er blitt pittelitt avhengig av bloggen din (og eg er over 40)