SAGA

Untitled

Eg er så takksam for desse vekene me har fått i det stille. Me har levd så innmari sakte, ete oss forsiktig rundt kanten for å vera sikre på at me får med oss alt. Kvar morgon syns eg ho ser større ut, at føtene er lengre og hakene fleire, det er som eit sjokk kor sentimental ein kan bli på så kort tid, at eg kan sakna ho når ho søv i eit anna rom.

Litt og litt blir me mindre hudlause, meir kjent med ho, rusta for verda utanfor dette huset.

Men enn så lenge blir me her. Me har kjøleskapet fullt og ingen planar.

I’m so grateful for these weeks we’ve had with quiet. We’ve lived life so slowly, carefully eaten our way around the edge to make sure we get every crumb. Every morning she looks bigger to me, her feet longer, more chins, the burst of sentimentality was a shock in such a short amount of time, I even miss her when she is sleeping in another room.

Little by little we are becoming less raw, getting to know her, getting ready for life outside this house.

But for now, we are staying put. Our fridge is stocked and we have no plans.

 

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *