– Eg ser det heile tida, feministmødre som unnskylder prinsesseskjørt

m.

“Som om jenter som pyntar seg ikkje kan bli høgsterettsjustitiarius.”

I dag har eg ein tekst på trykk i Kvinneguiden, i anledning kvinnedagen, som handlar om mine nye feministiske utfordringar som gravid og blivande mor, og korleis ein kan låsast i blikket sitt om ein konsentrerer seg for hardt om noko. Blir så innmari glad om de vil lesa den her.

Sjølv har eg starta dagen med ein timeslang frukostdiskusjon med Jostein om samfunnet, om kva som kan skje om ein oppnår likestilling, korleis det går med unge gutar i skulen, kva fullstendig likestilling eller kvinnedominanse i samfunnet vil ha å sei for voldsstatistikken, kompleksiteten i voldtektsstatistikk i Norge i 2016 og om våre eigne ungar. Føler meg så heldig i dag, som får vera norsk og som får vera gift med ein god mann. Eg orkar ikkje å tenka at ein ikkje kan feira kvinnedagen fordi me framleis har så langt igjen å gå. Eg er her, no, og eg gjer mitt beste. Eg feirar meg sjølv og mitt eige mot, og skåler for alle dei som har tråkka opp spora for meg.

[line]

Today it’s International women’s day, and I have a text (in norwegian) printed about being a pregnant feminist, soon becoming a mother. About always having wanted brave girls and soft boys and how that’s no less of a problem than the opposite. It’s a text to question my somewhat narrowsighted feminism, a promise to not push our children into boxes, however liberal those boxes are. 

In this house, we started our day off with an hour long breakfast discussion about society, about what can happen if equality is obtained, about how young boys are doing in school, thoughts on how female dominance or complete equality will affect the violence statistics. We’ve talked about the complexity of the rape statistics in Norway and about our own children. I feel so very lucky to be born norwegian and to be married to such a good man. I’m not one of those people who think you can’t celebrate International women’s day because we’re not there yet. I am here, now, and I am doing my best. I am going to celebrate myself and my own courage, and raise a glass to all the people who have made my way so much easier. 

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Så fint og viktig! Som feminist og mamma til ein gut på 4, kjenner eg meg igjen i tankane dine :) Eg vart ekstra stolt når 4-åringen valgte dei lilla vinterskoa i butikken fordi han likte dei betre enn dei blå, men tenkte samtidig kor rart det var at eg nok ikkje hadde blitt like stolt om han valgte dei blå fordi det var DEI han hadde likt best..

  • Som en jente som alltid har pyntet seg og som gjerne vil bli høyesterettsjustitiarius: Takk for denne teksten! Syns det er så viktig. Det viktigste for meg er at feminine yrker/egenskaper/hva det skulle være blir like høyt verdsatt som sine maskuline motparter, og at samfunnet skjønner at vi trenger begge. Jeg kjenner feminister som ser litt ned på meg når de ser meg lese moteblogger eller snakke om sminke, og det gjør meg så sint og egentlig bare trist. Ingen ville sett ned på en mann på samme måten for å være interessert i sport. Jeg skal bruke denne kvinnedagen til å tenke over mine egne feministiske utfordringer. Og ikke minst til å gå i tog og feire! Gratulerer med dagen!

  • For en interessant tekst! Jeg har tenkt en del på det samme selv i det siste. Kanskje man som feminister kjører seg litt inn i et spor hvor man (nesten) kun gir små gutter og jenter positiv respons når de gjør noe som motstrider det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret de er plassert i? Jeg er veldig obs på dette når jeg snakker med mine nieser og nevøer, og gir mye god respons til jentene som for tiden er opptatt av Star Wars og jedier, og kommenterer med applaus på tyllskjørtet som nevøen insisterer på å ha på seg til enhver tid. Men det blir jo også litt feil, som du sier. Jeg har tenkt at jeg må bli flinkere til å se personene disse små (og store!) er, og bli glad i alle sidene ved dem, og ikke legge mer vekt på det ene eller det andre. Det er vanskelig, men det syns jeg vi skylder hverandre som medmennesker, å ikke begrense hverandre ut fra kjønn eller andre grunner. Vi er blitt ganske vante til å putte ting i bokser, og det syns jeg vi burde slutte med. Niesa mi kan jo være interessert i Star Wars, men samtidig være glad i å flette håret sitt, liksom. Jeg liker jo også både “gutteting” og “jenteting”, og det er jo det som gjør meg til meg, og det er jo noe som jeg håper mine venner setter pris på. Det å virkelig se en annen person, om det er et barn eller en voksen, er ganske vanskelig, men definitivt verdt det, man lærer så mye og ser så mye fint.
    Ha en fin kvinnedag, Mariell!

  • I lys av min rolle som mor til en sønn (snart 9) og en datter (snart 7) er dette den alle beste kjønnsrolleteksten jeg noen gang har lest! Applaus! Jeg vet ikke helt om det er tilfeldigheter eller ikke, men vi har fått en gutt som liker å lage mat og kose, og ei jente som liker tøffe idretter, og som på ingen måte lar seg pille på nesa. Med andre ord: veldig politisk korrekte.

    Men! Begge to er så mye mer enn det. Han liker å bygge og mekke, hun liker å kle seg ut og ha på lipgloss. Når de leker sammen, er hun gjerne den (i overkant) sjefete eieren, og han er den underdanige hunden. Begge liker naturvitenskap, begge liker skjønnlitteratur. Begge har bedt om å få lære å strikke og sy, begge overnatter i gapahuk og spikker egne pølsepinner.

    Ettersom årene går, ser vi jo at de begge utvikler sine identiteter og personlig favoritter. Jeg tar det ikke så tungt at min da tre år gamle datter svarte “prinsesse” da noen spurte henne hva hun ville bli når hun ble stor. Dagen etterpå ville hun bli sivilingeniør (som sine foreldre). Sønnen vår lever med en sterk drøm om å bli politi – ikke fordi dette er et “maskulint” yrke med våpen og blålys, men fordi han genuint tror på rettferdighet og trygge gater, og fordi han så gjerne vil jobbe i hundepatruljen, for da trenger han ikke la hunden være hjemme alene når han er på jobb.

    Jeg tror på det å la barna få prøve seg på alt, både når det gjelder ferdigheter, følelser, kunnskaper, idretter, identiteter, favoritter osv. Vår jobb som foreldre er å støtte de i de valgene de tar for seg selv, og ikke hjelpe de til “det rette” valget ut fra ens politiske overbevisninger. Jeg vil mye heller at datteren min skal bli en lykkelig prinsesse (eller et annet kvinnedominert yrke), enn en ulykkelig høyesterettsjustitiarius – jeg vil lære henne og broren hennes å ta valg de selv står for, og å respektere andres valg, uansett.

  • Super tekst, og jeg kjente meg veldig igjen som selv har vokst opp som sminkedokka i en familie med sivilingeniører, leger og lærere. Heldigvis vet jeg nå at jeg både kan være dataingeniør, og samtidig bruke en time på å gjøre meg klar hver morgen, smøre meg inn i gode kremer og bringebærfarget leppestift, fordi jeg elsker den timen. Selvfølgelig skal vi få la barna være den de vil være, og det burde være like kult at jenta di er frisør som sivilingeniør. Likevel tror jeg at barna våre får så utrolig mye den typiske kjønnsrollen fra absolutt alle andre kanter, at det er viktig at man gir dem den motsatsen. At man dropper å kommentere den fine kjolen hver gang, og hvor kul og tøff han er når han gjør dette. De får høre det i barnhagen eller hvor som helst de går andre steder. Det er kanskje litt som med kjønnskvotering, det er selvfølgelig ikke ideelt, for det ER ikke likestilling, men det er kanskje nødvendig frem til vi er der vi vil være. Så alt i alt synes jeg feministmødre gjør en sabla god jobb, med å gi ungene motvekten til resten av samfunnet. Uten å skulle nedsnakke at de bruker litt for lang tid på å pynte seg.

  • Gratulerer med dagen og gratulerer med super tekst i kvinneguiden! Kvinnedagen er så viktig og jeg håper at kvinner og menn der ute skjønner hvor langt vi har kommet og hvor langt vi har igjen.

  • Så flott innlegg, syns alltid tekstene dine på kvinneguiden er så fine, også får de meg alltid til å tenke litt. Gratulerer med dagen! :)

  • Så flott tekst! Jeg tenker at det ikke handler om forby stereotypiske valg, men å tilby flere alternativer og ikke tvinge barnet inn i en bitteliten boks. Den rosa prinsessekjolen i barnehagen er ikke noe problem før den begrenser barnets muligheter! (Men det kan den fort gjøre, så det er bra å være bevisst.)

  • Stemmer i med Ida over her! “Blå-rosa-problemet” handler ikke om hva som er feil eller riktig for barnet, men om at markedet produserer og markedsfører en viss type leker, gjenstander, klær osv. som styrer kjønnsidentiteten vår inn på en smal, smal vei. I stedet for å la unger få oppdage og finne ut hva de selv vil. Derfor er det viktig at voksne er bevisste og ikke hjelper markedet med å lukke boksen ytterligere for barna, men tilby flere alternativ. I en massemediert verden der markedet styrer mer enn vi oppfatter til daglig, mener jeg det er veldig viktig. Jeg tror dere klarer å finne en balanse. :)

    • Sjølvsagt, når det handlar om produkt og kva ein kjøper syns eg at ein skal vera veldig bevisst, og det kjem ikkje til å finnast anna enn kjønnslause fargerike treleiker og bøker hos oss før barnet opparbeider seg eigne interesser og utrykk for desse. Men når ein nektar å prata med eit barn om det den interesserer seg for, som var det eg ville peika på, grenser det mot ganske vondt.

      Takk, det håpar eg óg!

      • Eg synest ein også kan vere medviten om kva ein pratar med barn om, men det er fleire måtar å gjere det på. Ein treng ikkje å ha forbud mot enkelte interesser – eg synest skal snakke med barn om alt dei tek opp på eige initiativ, uansett kor kjønnsrolletypisk det er. Men når ein som vaksen er den som startar samtalen, kan ein vere medviten om kva ein vel å vektleggje. Barnas personlegheiter blir ikkje forma i eit vakuum: dei vil gjerne vere det dei får positiv merksemd for å vere. Dersom vi balanserar det ut litt, og vel å prate med barn om kjønnsutypiske ting, let vi dei få vite at det går an å få positiv meksemd for eit bredt spekter av interesser, tema og eigeskapar. På den måten gir vi dei rom til å velje meir fritt kva dei vil uttrykke og kva som er greitt å vere interessert i. Vi er no alle mangfaldige menneske med både kjensler og intellekt, så eg synest eigentleg ikkje det var så dumt å gjere det sånn som du gjer med nevøen og niesa di.

  • så bra tekst! det er en interessant problemstilling, og noe jeg kjenner meg igjen i som tante… heia balansen! jeg tror at også det å forsøke å være en motvekt til andre impulser er en del av in refleksjon, men uten å bli ensporet… aaah vanskelig. men viktig. takk for at du skriver!

  • likte dette innlegget veldig godt! som du sier, hvis målet skal være å gjøre kjønn mindre relevant, så er jo ikke løsningen nødvendigvis å snu stereotypiene på hodet. ah dette er interessant! skriv mer! <3