tankar om det nye året, og om det som har vore.

bride & groom.

eg gjekk gjennom ei krise i år, då eg fylte 25 følte eg meg plutseleg fanga i ei ny verd av vaksen-forventningar og ikkje i det heile teke i dei lette, ledige tidlige tjueåra lenger. det var sjølvsagt noko eg hadde bygd opp i mitt eige hovud, men det førte til at eg i år tok enkelte grep i livet som fekk meg til å føla meg meir vaksen. og sjølv om eg har brukt mesteparten av livet på å kjempa imot akkurat det, så føler eg meg så innmari sterk som har fått kjenna at eg får det til. eg innsåg kor mykje av meg som framleis jobba på for å imponera folk, og at det var meir av drivkrafta mi enn eg var klar over.

fri.

å innsjå det gjorde at eg kunne stoppa opp og tenka over kva eg har lyst til å gjera og vera fordi eg vil det, fordi det gjer meg godt og får meg framover og mot ein plass der eg har det bra. det heile er megakomplekst og heng ihop med mange ting, blant anna den delen av meg som vil kontrollera alt i livet. det er noko eg alltid har vore flau for og ønska vekk, men i år omfavna eg det som berre ein bit av puslespelet mitt. og med éin gang eg slutta å kjempa imot det vart det så mykje enklare for meg, og folk rundt meg, å akseptera.

lyf.

det har vore eit heilt vanvittig år. eg har jobba meir enn nokonsinne, flydd hit og dit og attpåtil gifta meg. eg har vore lykkeligare og meir forelska enn nokonsinne, og sett på livet med jostein som noko større og i lengre perspektiv enn før, som om vigselsattesten var magi berre skjedde det.  men, eg har óg hatt fleire dagar med katastrofetankar og hemmande angst enn i fjor. har vore overbevist om at folk vil meg ille og at det gøymer seg folk i leiligheten, sånne idiotiske tankar som eg skulle ønska eg hadde ein brytar på, og akkurat no er eg ein eller annan stad mellom å akseptera at å leva større betyr meir angst, og å bestemma meg for å faktisk gjera noko med det, mot det.

25.

det eg veit er at det kommande året blir eit roligare år, og at det óg kjem til å gjera meg godt. jovisst vil eg til berlin for å eta ostekake, til amsterdam for å shoppa og til stockholm for å hoppa i hotellseng. men det finst så mange år, så mange byar, eonar av tid. og eg vil bli flinkare til å forstå det, flinkare til å roa ned og kjenna meg sjølv godt nok til å vita kva eg orkar. å sei ja til ting eg ikkje orkar er noko eg har arva av mamma, og å avlæra seg noko som ligg i blodet tek tid og krefter, men eg er bestemt på å komma meg dit. etter kvart.

sogn.

alt i alt føler eg meg tryggare og sterkare enn i fjor, men eg føler meg óg skjør og open på den beste måten, den som gjer det enklare for folk å komma innpå meg og for meg å sei ting høgt. i bilen på veg mot åmot og bryllaupshelg snakka eg med sara og synne om min grinefobi og at eg faktisk hadde kasta vekk så mykje tid på å lura på om eg kom til å gråta i bryllupet eller ikkje. når dagen kom slapp eg berre kontrollen, slappa av. og det gjer så innmari godt å sjå på bilder at eg var ordentlig open, ordentlig naken, heilt heilt meg på den viktigaste dagen i livet. rødsprengt og hoven og så så lykkeleg.

det er så rart at ein aldri kan vita korleis ein har hatt det før etterpå, og for meg som vil vita alt om alt er det ei konstant utfordring å godta at eg ikkje alltid har peiling. det eg veit med sikkerheit er at det neste året kjem til å bli så innmari annleis og fint på så mange måtar, og eg gler meg til å fortella dykk om det. når alt er på plass skal eg gjera det, fortella alt alt alt, og enn så lenge vil eg berre takka for i år. for alle mailar, kommentarar og likes. eg føler meg så verdsatt og bra i dykkar selskap, og vil halda fram med denne bloggen til eg blir gamal og grå og må få barnebarn til å hjelpa meg å skriva.

*translation:
in short: i have had a crazy year, full of happiness, love and anxiety. i know for a fact that the next year will be calmer, but i am so grateful for this year. i have come more into my own as an adult, accepted a lot of things about myself and let myself be with a lot of things. i am so excited for the year to come, and so grateful for this one, for all of my amazing experiences and for you guys.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • fy faen mariell. for en bra tekst! jeg måtte lese den to ganger på rappen. takk for at du er så åpen og ærlig, det føles ekte og fint. jeg er så glad for at du har denne bloggen, og det føles bra å få være i ditt selskap når du velger å dele med oss og skape ting for oss, som adventsmagasinet og podcasten. du er toppen. takk for dette året, og alle gode ønsker for det nye! gleder meg til å følge deg videre.
    <3

  • Takk for nok et år i dette fantastiske rommet bloggen din er, Mariell. Og takk for dette innlegget; det står som et fantastisk punktum, kolon og utropstegn – på det som har vært og det som skal bli. Jeg gleder meg til alle årene, tekstene, tankene og bildene som kommer.

    ♥ !

  • Det er gledelig å lese så åpne og godt skreve tekster. Livet er en kamp og man må gjennom de dypeste gropene og de bratteste bakkene for og til slutt ha det godt jevnt over :)

    Jeg har en liten forespørsel til deg!
    Jeg er en ny Oslobeboer og vil så gjerne bli kjent med nye mennesker, men vet ikke helt hvordan. Jeg husker du i fjord skrev et innlegg der flere hadde skrevet om seg selv i et ønske om å kontakte andre i samme situasjon. Det hadde vært kjempekjekt om du la ut et nytt innlegg av samme slag :D

    Godt nyttår Mariell

  • Jeg må hoppe på det de andre sier her; takk for åpenheten! Åpenhet er det som gjør en person interessant, og jeg elsker at du åpner deg mer og mer! Gleder meg til å følge deg videre, du fine menneske! <3

  • Det er altså det beste – når du deler av dine egne innerste tanker. Som jeg har sagt til deg før blir jeg slått i bakken over hvor reflektert du er og hvordan du ser ut til å ha alt satt i perspektiv. Så da er det litt godt egentlig, å også få lese om prosessen foran refleksjonene og perspektivene. I mitt liv har det siste året vist meg at det å akseptere seg selv ikke er noe man gjør en gang for alle, men noe man konstant må. Plutselig skjer det ting i eller med deg, som gjør at du må re-akseptere, eller revurdere. Og det er litt fint egentlig, alle de gangene man kan oppdage at jøss, dette gjør jeg faktisk utelukkende til mitt eget beste. Og kun fordi jeg selv vil eller trenger det. Alle de kravene og forventningene som man tror er der ute – jeg tror nesten vi hadde blitt litt skuffet hvis vi hadde skjønt hvor lite omverdenen egentlig forventer av oss. For meg har det blitt noe å holde fast i, og det gjør at jeg enda lettere setter meg selv og mitt beste først, mor og alt. Man kan ikke være god mor, hvis man ikke er god selv.

  • Du har så vakre tanker. Jeg gleder meg til å bli inspirert av bloggen din igjen og igjen i 2016. Fortsett å la humla suse, takk for alle de gangene du har mint meg på at jeg må stoppe opp og kjenne på og dyrke hva som faktisk betyr noe for meg, istedenfor å kjenne på og dyrke det jeg tror alle andre forventer av meg.

  • Du er supermodig og det er viktig at du tør å dele! Jeg leser din blogg med stor glede – bildene er fantastiske!!!! Bryllupsbildene du tar er også superflotte. Godt nytt år! .mette

  • Hei Mariell og takk for at du er så ærlig! Jeg har det siste året også gått igjennom en krise, og spesielt de siste 4 mnd har jeg utviklet angst og innsett at jeg må endre tankesettet mitt. Som du sier jobber jeg også altfor hardt for å imponere andre, og det er vanskelig for meg å bare være meg selv og slappe av. Tidligere har jeg trivdes kjempegodt med å være alene og pusle med mine egne ting, men nå får jeg sterk angst og katastrofetankene kommer med en gang, og det hjelper vel heller ikke at jeg er singel og sover alene hver natt. Har du noen tips til hva man gjør når angsten kommer? Syns det er så utrolig godt at det virker som at psykisk helse kommer mer og mer i lyset, så takk for at du bidrar!!! :) Klem

    • Hei, Hedda! Så fælt å høyra om den nyankomne angsten, det kan følast så håplaust når ein ikkje skjønnar kvar den kjem fra. Når eg dealar med katastrofetankane mine prøver eg å vera rasjonell med meg sjølv, men samtidig ikkje kjempa så hardt imot det, for i mi erfaring veks dei seg sterkare da. Så eg prøver å tenka på alle grunnar til at tankane eg har ikkje stemmer, at det ikkje er nokon fare, også listar eg opp ting eg gler meg til og gler meg over. Eg ser alltid på youtube-filmar medan eg pussar tennene, rare og kvardagslige videoar som ikkje lar meg bruka den siste tiden før sengetid på tankar som tek ifrå meg søvn.

      Og om du føler deg overvelda av det heile, hugs at det finst SÅ mykje hjelp, og at for angst og spesielt for katastrofetankar er det ofte ikkje så vanskeleg å overkomma om ein får snakka med nokon som har peiling. Me taklar så altfor mykje sjølve, og fleire bør våga å spørja om hjelp. Om du hadde ei krampe i ryggen som kom kvar kveld før du skulle sova, så hadde du vel gått til ein lege?

      ALL lykke til til deg, håpar det går over eller i alle fall blir bedre. <3