hei, hanna.

Untitled

eg anar ikkje kva det er som skjer, men i det siste har kommentarfeltet mitt bugna av kjærleik. det går vel kanskje i bølger, eg blir nostalgisk til mine første bloggår og det lar meg hugsa kor takksam eg er for dette hjørnet av internettet og kor fint me har det her.

“Hei Mariell!

Har lest bloggen din i mange år, og ble første gang frelst i 2011 da jeg nettopp hadde flyttet hjemmefra for å begynne på univsersitetet. Alt var så fremmed og jeg har aldri følt meg så ensom som jeg gjorde da jeg satt i en liten kjellerleilighet i en fremmed by hvor jeg ikke kjente noen. Å lese bloggen din ble et lyspunkt, og det er det fremdeles.

Nå holder jeg på med siste innspurt på masteroppgaven min, og det jeg gleder meg mest til hver morgen (med unntak av å drikke kaffe) er å klikke meg inn på bloggen din. Den gir meg så mye inspirasjon, mot, og lyst til å gjøre det meste ut av dagen min, selv om det er en stressende tid. Har jeg en dårlig dag så blar jeg gjennom arkivet ditt, ser på bildene og leser ordene dine og tenker at det finnes en verden utenfor lesesalen min, jeg må bare være (tål)modig så kommer alt til å gå bra.

Jeg setter stor pris på hva du skriver og bildene du tar og linkene du deler med oss. Du fortjener all skryt du kan få, og jeg ville så gjerne vise min takknemlighet! Du er så tøff!”

hei, hanna! denne kommentaren gjorde dagen min, og veka mi óg. det er sånt som gir meg motivasjon til å blogga i femti år til, minst. som gir meg lyst til å gjennomføra utrulige prosjekt og skriva til sola går ned. med dykk i ryggen så kjem det til å gå bra uansett, liksom. tusen takk for at du les, for at du har lest så lenge og for at du la igjen litt kjærleik. eg ønskar deg alt mot, all inspirasjon og alt håp som finst. lykke til med masteroppgåva di! 

 

*translation:
i’ve gotten so many lovely comments lately, it makes me remember why i do this and how grateful i am for this nook of the internet. 

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *