sånn er det.

Untitledfoto.
høyrer på mi eiga stemme i podcasten og kjenner at angsten berre forsvinn for kvart minutt og tenkjer at eg kanskje skulle takka ja til juntafil den gongen for fire år sidan for kva var egentlig vitsen med å vera så redd.

bryllupsinvitasjonane ligg klare på datamaskina mi men me får ikkje sendt dei fordi det ligg papirarbeid og blokkerar, noko heilt uventa kom i vegen og me må passa på kvarandre for å ikkje mista all glede ved å snakka om bryllupet og ikkje havna i ein pøl av mine eigne tårer. istadenfor snakkar me om detaljar og ønskelista og kakene.

kjenner på at 2015 er eit så fantastisk og skapande år så langt, men brukar like mykje tid på å vera redd for at det skal gå over som å gleda meg over at ting er bra.

bekymrar meg for at eg ikkje får i meg nok fisk men er redd for å kjøpa sidan me fann ein ringorm i fisken sist gong.

hjerna som berre skrur seg av, fangar seg sjølv fordi eg har fri og istadenfor er eg stille, blir i pysjen og stirrar i taket på edderkoppen som bur der medan laurdagstimane renn vekk og eg veit at det kjem til å gå utover resten av veka at helga aldri får skje på ordentlig, at flak av havsalt på golvet kjem til å plaga meg men at det kjem til å handla om større ting som eg skulle ønska eg kunne støvsuga.

me ligg våkne i halvsøvne heile natta og kvar gong eg ser på deg er du våken og me trur det er ein spøk når alarmen ringer.

eg lagar potetstappe til middag og det får meg til å hugsa første gang eg laga potetstappe, på heimkunnskapen i sjette klasse, eg samanligna den med skyer og det er eit av mine tidligaste minne.

*translation:
it’s like this:
i listen to my own voice in the podcast and feel my anxiety melting away with every second and i think to myself i should have said yes to the radio show that time four years ago because what was the point of being so scared.

the wedding invitations are ready on my computer but we can’t send them because there is paper work blocking us, something unexpected came in the way and we have to be careful to take care of eachother to not lose all joy with talking about the weddin, not ending up in a puddle of my own tears. instead we try to talk about details and wish lists and the cakes. 

feeling like 2015 is such an amazing and creating year this far, but i spend as much time worrying about it running out than appreciating the fact that things are good.

i worry about not eating enough fish but i don’t want to buy any since the last time we found ring worms.

the brain turns itself off, catches itself because i have some time off and instead i’m quiet, i stay in my pyjamas and stare at the ceiling at the spider that lives there while the hours of my saturday get shorter and shorter and i know it’s going to affect my week that i won’t let the weekend in. i know that flakes of salt on the floor will bother me but still i know it’s about bigger things that i wish i could vacuum.

we lay half asleep all night and every time i look at you you’re awake and we both think it’s a joke when the alarm goes off.

i make mashed potatoes for dinner and it makes me remember the first time i made them, in home ec in sixth grade, i compared it to clouds and it’s one of my earliest memories.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *