18.

18.

forrige veke sendte oda meg dette bildet frå vidaregåande som ho tok med eit eingangskamera. syns det er så utrulig fint, både fordi det er så lett for meg å tru at me var dei akkurat samme personane då og fordi me var så sjukt rare og søte. ganske magisk óg å tenka på at desse bileta finst der ute i verda av ein sjølv, som er som tidskapslar som gjer at ein hugsar bittesmå detaljar, som moldejazz-festivalbåndet jostein hadde på seg, at eg klipte håret kvar gong eg var trist, at me tok kvar sjanse til å ha paraplyar i glasa og at eg og fredrik (som eg budde med da) hadde bilder av oss sjølve på veggen.

*translation:
my friend oda sent me this picture from high school last week, taken with a disposable camera. i really love it, both because i so easily think we were the exact same people then and because we were so weird and cute. pretty magical to think that these images exist out there of oneself, time capsules that make you remember even the tiniest detail, like j’s constant wearing of festival bands around his wrist, that i cut my hair when i was sad, that we jumped at any possibility to put umbrellas in our glasses and that fredrik (who i lived with at the time) and i had pictures of ourselves on the walls.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *