om stolthet og pizzadeig.

· in texts & thoughts.

spring.

omtrent åtte månadar etter me flytta til london, vakna eg ein dag med ein finslipt britisk aksent. eg visste ikkje at den var på veg, var fornøgd med min transatlantiske cary grant-engelsk sjølv om den av og til gjorde at eg følte meg enda meir framand i denne byen. eg hadde alltid hatt amerikansk aksent, sidan eg i barnehagealder byrja å læra meg engelsk gjennom å sjå på tv. eg var alltid best i klassen i engelsk på barne- og ungdomsskulen, fekk komma fram til kateteret og hjelpa til, eg retta til og med på lærarane om eg syntes uttalen deira ikkje var av undervisningsstandard. men den britiske aksenten min lot venta på seg til eg hadde observert nok, høyrt folk sei det same ordet sint som glad, og endeleg installert det perfekte tonefallet i hovudet.

eg hatar å gjera noko utan å vita, 100%, at eg kan det. å vera skrudd saman slik har gjort meg ambisiøs og lysten på å gjera, og læra, ting ordentleg. men det er óg hemmande, sidan eg ofte blandar stoltheten min inn der han ikkje høyrer heime, og den kan gnaga og gnåla i hovudet og prøva å stoppa meg frå å gjera ting eg egentlig har lyst til; alt frå å baka pizzadeig (“jostein gjer det betre”) til å takka ja til nye jobbar fordi eg er redd for å drita meg ut eller gjera noko feil.

heldigvis er ambisjonen etter kvart sterkare enn stoltheten, og den har gjort det enklare å takka ja, gjera ting eg ikkje heilt veit om eg kan, pressa meg til å fullføra når eg egentlig vil trykka på stoppknappen. så målet no er å prøva litt meir. kanskje endeleg gå på ski, som eg har lyst til men har nekta å gjera i frykt for å bokstavlig talt gå på trynet. eller synga litt meir, som eg alltid har elska men ikkje har følt meg flink nok til, eller teikna halvfine strekmenn med fargetusjar. så får det bli eit par harde pizzabotnar og middelmådige jobbar på vegen. det var kanskje ikkje heilt det verste som kunne skje.

 

 

*translation:
i’m a very proud person, and sometimes it can keep me from doing things i want to do if i’m not 100% sure i can do it. from making pizza to saying yes to exciting new jobs. i’m slowly realizing that a couple of saggy pizzas and a mediocre text or two isn’t really what life is about.

 

 

p5rn7vb

11 Comments på om stolthet og pizzadeig.

  1. m
    11:51, 22 Jan 2014 11:51

    du kommuniserer tidvis en beundringsverdig selvinnsikt, det er utrolig fint. jeg tror det du skriver om er veldig viktig, det er lett å trekkes mot det man kan og vet man er god til, men noen ganger er det mer spennende å risikere og gå på trynet, slik at man kan ekspandere litt også. og ta med en søt hun på skitur, så går det bra uansett om man faller tre eller atten ganger!

    Reply
  2. S
    12:07, 22 Jan 2014 12:07

    Du beskriver mitt mål for 2014;)

    Reply
  3. caroline
    12:33, 22 Jan 2014 12:33

    Vakreste fotografiet jeg har sett på lenge! Stå på videre. Du er modig.

    Reply
  4. Alt godt
    12:50, 22 Jan 2014 12:50

    Haha, eg slutta å gå på ski då eg var 37, det var så befriande! Å synge sluttar eg aldri med. :)

    Reply
  5. Frøydis
    12:58, 22 Jan 2014 12:58

    Syng meir! Eg veit om eit fint Londonkor som vil ha fleire medlem.

    Reply
  6. Kristin uten blogg
    13:12, 22 Jan 2014 13:12

    Dine ord om deg selv og stolthet fikk meg til å forstå et par ting om meg selv og mine valg hittil. Jeg har kanskje blitt litt flinkere til å tørre og til å ta på meg oppgaver som jeg innerst inne kanskje ikke synes at jeg kan mestre. Jeg har et mål for 2014 til å ha som innstilling at om noen spør meg om å gjøre noe, så er det nok fordi den personen mener og tror at jeg kan løse oppgaven. Da har jeg tenkt å ta på meg jobben, og så har jeg tenkt å slutte å si til meg selv og andre at det kan jeg jo ingenting om. Fordi jeg er nemlig ganske god til å lære meg nye ting om mye rart.

    Takk for at du lærer meg nye ting om meg selv gjennom tekstene dine om deg selv.

    Reply
  7. Synne
    13:43, 22 Jan 2014 13:43

    Haha, så morsomt å lese! AKKURAT slik var engelsktimene for meg også, gjennom hele skolegangen! (Min aksent var alltid britisk og ikke amerikansk, riktignok.) Jeg fikk også nøyaktig den samme opplevelsen etter noen måneder da jeg bodde i Irland, og i Paris; plutselig en dag var aksenten der. Det er så gøy med språk!
    Når det er sagt: Stoltheten er snodig. Ofte bidrar den jo til å hjelpe en på vei, til å gjøre en sikker på at noe er mulig, til å drive en fremover. Andre ganger fungerer den slik du beskriver, til å holde en tilbake. Dette kan jeg absolutt kjenne meg igjen i; jeg vegrer meg også for å gjøre sånt som jeg ikke føler at jeg er flink nok til, men jeg prøver å bli modigere. Det skumle er jo at dersom man går på trynet (enten i bokstavelig eller billedlig forstand) mange ganger, kan motivasjonen og gleden forsvinne. Man må vel bare finne balansen og innse at det ikke er så farlig om en ikke lykkes like godt med alt. I hvert fall ikke hver gang. Det viktigste er jo at vi gjør det vi har mest lyst til – ikke nødvendigvis hvordan det går, hoho!

    Reply
  8. Haleigh @ Making Magique
    17:13, 22 Jan 2014 17:13

    I have a great book for this problem, but it is a symptom of being a true artist / creator. It’s actually something us people must overcome and it’s called turning “pro.” I’ll tell you all about it :-)

    Reply
  9. ingen vet om denne bloggen
    18:24, 22 Jan 2014 18:24

    jeg stiller meg bak den første setninga m skreiv over her. vi lærer om oss sjøl gjennom dine tanker om deg sjøl, det er bra ass. du formidler på en måte som gjør at jeg får frysninger på ryggen og tenker “ja faen” istedet for at du skriver typ “du må bare tørre, du er din egen begrensning osv samme gamle driten. forøvrig har du også verdens beste lesere (se på disse kommentarene da!!!) men det visste du jo allerede.

    fikk forresten vondt i hele kroppen da jeg hørte om brannen i lærdal og tenkte så himla masse på dere, godt da vi fikk høre at dere ikke blei direkte ramma, selv om, herregud. jeg syns det er så fælt

    <3 <3

    Reply
  10. Mamma
    18:32, 22 Jan 2014 18:32

    <3

    Reply
  11. Kristine
    06:43, 27 Jan 2014 06:43

    Kjenner meg så igjen i det du beskriver her! Jeg synes det er kejmpevanskelig å pushe meg selv. Men jeg prøver. Du inspirerer! :)

    Reply

Leave some love

Your email adress will not be published.






Comment *