why 30 is not the new 20.

såg denne i dag og syns den er så sjukt inspirerande. vart så stolt av meg sjølv som har gjort så mykje viktig så tidlig sjølv om eg framleis ikkje veit kva eg mest har lyst til å gjera, og av vennene mine som har vore tøffe og modige sjølv når dei ikkje har visst heilt kva dei har villa. om du er i tjueåra eller seine tenår: sjå den sjå den sjå den.

 

translation:found this to be so inspiring, and was super proud of myself that i’ve done so much important stuff so early in life even though i still don’t know what i want the most, and of my friends who have been so brave and tough even when not knowing what they wanted to do.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Den gjorde dagen min! Det er lett å tenkje at ein er keisam eller tradisjonell når ein tar mange livsval og finn seg sjølv i tjueåra. Ofte kan ein få inntrykket av at ein burde ha vore på globetrotting, single og uavhengig for å leve livet til det fulle. Eg trur likevel ikkje eg hadde vore meir lukkeleg av det. Å byrje vaksenlivet i tjueåra i staden for å utsetje det til tredveåra gir ein tryggleik som ein er glad for seinare. Trur eg.

    • mm, av og til får ein panikk og tenkjer at “når skal eg få vere vill og gal” også kjem ein på at “åja nei, det vil eg jo ikkje”. rart at det er så glorifisert å ha crazy tjueår, når dei såklart er så himla viktige.

    • Det som er ekstra interessant, er at de som har vært på globetrotting, vært singel og uavhengig, festet og klint, studert i hytt og pine og opplevd fyrverkeri og store nedturer gjennom alle 20-åra (sånne som meg), tenker motsatt: Burde jeg ha vært tosom, eid leilighet og hatt baby i magen på dette tidspunktet for å ha levd livet til det fulle? Jeg tror mennesker alltid i større eller mindre grad vil hige mot motsetningen til sin egen livsform, selv om man er aldri så fornøyd med måten man lever livet på. Det jeg har funnet ut, etter årevis med grubling, er at man er lykkeligst om man tar det livet man har, hva nå enn det består av, og lever det fullt ut. Selv om man i svært stor grad har mulighet til å ta egne (og store) valg i dag, bestemmes fortsatt store deler av livet av tilfeldigheter med positive og negative fortegn. Sånn som kjærligheten, roten til all etablerthet. :)

  • eg har sett han tidlegare, men ser han igjen. utruleg bra! eg vart momentant inspirert og måtte skrive ei lista over ting eg gjerne vil oppnå å gjera, så eg har noko å gå etter. du er jo eit levande prakteksemplar som er så flink, mariell! hjartesmil til deg.

  • Hei! Veit du kor det er mogleg å finne denne med tekst? Har veldig lyst å sjå, og å bli inspirert, men vart litt vanskelig som døv. Takk for den fine bloggen din! :D

  • Eg er ein leser i tredveåra (så då veit du at vi og les bloggen din), og vil berre sei at tjueåra er til for å brukast, nytast, samle seg erfaring og leite etter vegen vidare i livet. INGEN kan nokonsinne gi fasiten på korleis du best skal leve ditt liv, du har valfridom og moglegheit til å benytta deg av den. Eg lar meg glatt inspirere og rive med av dine innlegg, mariell, også dette.

  • Fantastisk! Takk for denne! Som Notisboka øverst her har jeg lett for å føle at jeg burde vært på jorda rundt-reise bare for å gjøre det (selv om reising kan være fantastisk lærerikt, altså) i stedet for å være gift, ferdigutdanna, gravid og boligeier. Det var godt å få en påminnelse på at alle disse årene teller, og at de BØR telle. Utrolig godt å være på vei et sted. Jeg aner jo ikke om jeg kommer til å jobbe med det samme om ti år, men jeg trives og lærer og utvikler meg nå, og om ti år har jeg ti år med lærerik erfaring som kan lede meg videre.

  • Åh, så flott.

    Dette høres kanskje merkelig ut, men bloggingen din har på mange måter vært med på å inspirere veien min mot stedet jeg er på nå – nemlig kommende førsteårslærling i industrien, med plan om ingeniørstudier før jeg fyller tretti. Jeg er snart tjue og har funnet ut av ting fordi jeg har satset. Jeg flyttet hjemmefra da jeg fylte 17, og har hele tiden turt å kaste meg litt ut i det ukjente for å se hva som finner der. Jeg gikk fra allmennskole som jeg hatet til en mannsdominert verden med sveising og flytskjemaer og kontrollpanel, og det var DØDSSKUMMELT… men herregud så riktig.

    Som sagt så høres dette kanskje litt rart ut, for akkurat industri er jo ikke helt typisk for denne bloggen, men det å satse på det man vil – selv om man er ung og ting kan være vanskelig, det har du vist at er mulig. Tusen takk for det!

    • oi, så sjukt glad eg vart av dette! det føles bra å få inspirera folk.

      faktisk er pappa mekaniker på hydro(årdal) og eg har sjølv jobba der ein sommar. så kanskje ein millimeter industri finst det her? :)

  • Det var spennende å se dette, siden jeg blir 25 neste mandag.
    Det er jo fristende å vente til man blir 30, for å endelig take the reins. Men jeg tror når man har ventet så lenge, da er lett å vente litt videre og videre og videre…og så prøver man å overbevise seg selv, at 40 is the new 30 fordi ti år til har gått forbi. Jeg tror, jeg er voksen allerede nå og gjør mine valg og det er en bra følelse.

  • Så inspirerande og godt å høyre! Eg er eitt år unna å vere ferdig med min bachelor i sosialt arbeid, og har inntil no følt at eg ikkje lever tjueåra slik eg burde. Men istaden så formar eg livet mitt slik eg vil ha det. Takk for at du posta denne, Mariell!

  • så viktig, og inspirerende og skummelt!
    jeg er snart tjue, men er allerede igang med et studium jeg virkelig liker, har en kjæreste jeg virkelig elsker, og et liv jeg ikke klarer helt å få styr på. jeg tror at for noen av oss er det litt motsatt, at vi blir voksne for fort. at noe som skjer i livene våre tvinger oss til å føle oss voksne, og til å gjøre valg som er mye eldre enn oss selv. dette kan være en god erfaring å ta med seg, jeg sier ikke at det ikke er bra å være moden! men jeg tror det er viktig å huske at man enda er ung og bevege seg i et tempo som passer for en selv. Derfor tror jeg denne dama har så rett i at man skal jobbe med identiteten sin, altså, man trenger ikke å vite hvem man er enda, men man kan bruke litt tid på å finne det ut. og det tror jeg er det viktigste som finnes, å ta seg tid til å finne ut hvem en er, så man ikke står i igjen med en identitet man ikke kjenner igjen.

  • jeg blir nitten og et halvt på mandag, men jeg er godt i gang med å forme livet mitt. jeg er ferdig med det første året på bacheloren jeg tar i psykologi, og jeg skal flytte sammen med kjæresten min til høsten. han blir nitten, og da har vi vært sammen i nesten to år. jeg og de herlige vennene jeg har fått på psykologi, tenker noen ganger over det når folk på vår egen alder legger ut bilder av at de er på jordomseiling og “lever livet”. her sitter vi med bøkene våre, liksom. det føles litt som at vi går glipp av noe på den måten også. jeg prøver å tenke at jeg har hele livet til å reise, og at det fint kan gå ann å reise i vei i de lange studentferiene. men det er godt å vite at jeg tydeligvis faktisk gjør noe riktig, og at det går fint at ikke tjue-åra mine er crazy.

  • Jeg ble helt ærlig ganske demotivert av å se den, og følte meg med ett mislykka som fortsatt drar ut uten mål og mening i helgene og som ikke har noen varige forhold i en alder av 22. Men det med forhold er jo ikke noe man kan styre så veldig selv, man velger jo ikke når man skal møte en person som føles riktig. Så etter noen dagers betenkningstid har den vokst på meg, og gjort meg så himla stolt av hvor utrolig målrettet jeg jobber med ‘karrieren’ min selv om jeg ikke er ferdig undergraduate ennå. Jeg vil bruke 20årene mine på å være sinnsykt nerdete når det kreves og ha det sinnsykt gøy når jeg kan. Det er bare snakk om balansegang.

  • Takk, inspirerende. Livet, jeg føler jeg har bare blitt dratt med til nå, jeg har begynt og stake kursen der jeg vil innen noen ting. Men andre ting er så vanskelige. Hvordan en finner mot til og bare velge det beste for en selv… og såre andre i prosessen. Du er en inspirasjon du også, håper du vet det.

    • det er det vanskeligaste eg har lært i livet, og det er framleis vanskelig – å såra andre og å sei nei. men etter ein lærer å setta seg sjølv først blir livet så mykje enklare og bedre. :)

  • På en måte inspirerende men blei ganske provosert av noe av det hun sa, for eksempel ‘that is whay i like about working with 20 somethings; they are so easy to change’ og at hun tar det som en selvfølge at alle finner seg partner og får karriere bare de vil og jobber hardt nok. Poenget hennes er nok godt ment, at man skal stake ut kursen tidlig og ta selvstendige, viktig valg selv som ung. Likevel var det en undertone der som fikk meg til å få litt panikk; satser jeg ikke på de rette tingene? Som pernille skriver over så blei jeg først demotivert før jeg tenkte at ‘hei, dette er jo det som er viktig for meg.’ Tenker også at ikke alle har muligheten til å ta de valgene, og at det ikke er ‘for seint’ å reise, studere, få barn, få partner seinere, for noen valg blir styrt av ting man ikke kan kontrollere. Intressant å reflektere over!

    • trur ho meinar at ein som tjueåring har mindre bagasje og derfor er enklare å jobba med, enklare å hjelpa. til dømes har mitt og jostein sitt forhold vore mykje enklare enn om to så sta personar som oss skulle vorte ihop når me var 25, fordi me har blitt vaksne(og sta) ihop og ikkje var “ferdige” då me møtte kvarandre.

      det går ikkje an å styra når ein skal møta the love of your life, men det går an å ikkje gå ut og hooka opp med randoms, eller vera ilag med nokon som ein veit at ikkje er bra for ein. eg har aldri skjønt forhold der den eine parten seier “det kjem jo ikkje til å vara uansett, det er berre tidsfyll”, noko eg har høyrt MANGE gongar og aldri forstått.

      ein må jo såklart ta alt med ei klype salt og sjå på korleis det passar med eins eige liv. poenget er jo at ein ikkje må tenka at tjueåra ikkje tel, at dei ikkje er viktige og at dei på ein måte er gratis, at ein kan gjera alt seinare. i morgon i morgon men ikkje i dag, liksom.

      • mhm. viktig! alt teller jo uasett hvilken alder man er i. og skjønner jo at hun sier det fordi det ER lettere å forandre når man har mindre baggsje, men så er det jo selvsagt så mange individuelle forskjeller, og mange har opplevd mye selv da.

        det med tidfyll skjønner jeg meg ikke på, da er jo ikke forholdet verdt noe. men tror noen tenker sånn fordi når man kommer i en viss alder så har liksom alle kjæreste og det er lett å tenke at man skal liksom bare ha det, uansett.

        og nå er nå uasett, og livet er nå og ikke i går/morgen, osv, alle clichéene og det der.

  • Dette var veldig fint, og så lettende å lese en del av kommentarene under! Jeg er selv 21 og har ofte følelsen av at jeg er den “eneste” på min alder som har det sånn, for jeg kjenner ingen som er i en liknende situasjon som meg. For tre år siden ble jeg og min fantastiske kjærste sammen, og jeg flyttet inn ganske fort. Han er seks år eldre enn meg, og vi bor i et stort hus ute på landet litt utenfor Oslo sammen med en liten kattepus. Jeg studerer i byen og har lang reisevei, jobber ved siden av og har hest. Med et hus og hage å ta vare på føles det noen ganger som at jeg har hoppet over fem år av livet, og ikke lever som jeg “burde” på min alder. Alle vennene mine er enten single eller bor i byen og har mye mer impulsive liv fylt med fester og konserter og reiser og sosiale greier. Innimellom får jeg litt panikk. Mesteparten av tiden er jeg veldig fornøyd. Uansett er det fint å vite at det er andre som har det som meg der ute :)

  • jeg syns den var både og. alle er jo forskjellige og spesielt dette med forhold kan en faktisk bare styre til en viss grad. dessuten er det vanskelig å studere fulltid, ha en jobb ved siden av, pleie vennskap og samtidig skulle løpe rundt og finne en partner. jeg har så lite fritid for tiden at jeg prioriterer skole, og det lille jeg har igjen av fritid bruker jeg på å trene og være med venner eller bare meg selv. så når jeg av og til går ut på byen og treffer en fyr som kanskje bare er tidsfyll og meningsløst i lengden, så føler jeg egentlig at det er helt ok i den livsfasen jeg er i nå og alt jeg har tid til. jeg vil fokusere på å få mest mulig ut av utdannelsen min akkurat nå men tro meg, jeg ER klar over at jeg burde få barn før jeg er 30. samtidig vil jeg aldri gjøre “de store tingene” i et rush fordi jeg har bikket 3-tallet.