Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Jeg har alltid tenkt at det er våre små uperfektheter som gjør oss unike, og på den måten… gjør oss perfekte på vårt eget vis.

  • Til Mariell og alle andre kloke mennesker
    Du sier du velger vennene dine fordi de er gode, sterke mennesker, fordi de gir deg glede og livslyst. Det gjør jeg også. Unntatt i ett tilfelle. Jeg har en historie å fortelle, fordi jeg enda ikke vet hvordan den ender, og fordi jeg har mulighet til å gjøre noe med det. Jeg setter utrolig stor pris på om du, Mariell, og dine lesere, vil lese den, og hjelpe meg med å gjøre enden så god som den kan bli.
    Det startet med to jenter, den ene var meg, som vokste opp sammen et lykkelig og døsig sted. Vi var bestevenninner, vi lærte å gå sammen, vi sov ute i hytter bygd av dyner og stoler om somrene, vi hentet plaster til den andre når hun falt skrubbet opp kneet. Vi kranglet og ble venner igjen, vi var glade i hverandre, og visste at slik ville det bli for alltid.
    Vi tok så klart feil. Kranglene våre endret seg. Venninnen min hadde funnet et nytt våpen – hun ignorerte meg, nektet å høre på hva jeg hadde å si. Det endte med at jeg ba om unnskyldning, hver gang, samme hvem sin feil det var.
    Jeg ble bitter. Selvfølgelig ble jeg det, og jeg gjorde alt helt feil. Jeg begynte å baksnakke om henne i stedet for å konfrontere henne, jeg levde etter moralen: Det hun ikke vet, har hun ikke vondt av. De jeg snakket med, var såre enige. Hun fikk greie på det, og jeg ba om unnskyldning. Hun tilga meg. Jeg sluttet å baksnakke, og utestengingen fortsatte. Jeg hadde enda ikke konfrontert henne.
    Når det hadde gått noen år, og jeg var blitt litt klokere, sluttet jeg å be om unnskyldning de gangene jeg ikke hadde gjort noe galt. Og alt sammen ble tydelig. Alle tok mitt parti, fordi ting hadde kommet sånn ut av balanse, og alle hadde stått og sett på at hun krevde ting av meg jeg hun ikke hadde rett på. Hun mistet sakte alle vennene sine, forholdene ble falske, overfladiske. Bare jeg står fortsatt trofast igjen, og jeg lyver ikke lenger, og vi har det gøy sammen, men jeg torturerer henne likevel ved å aldri svare når hun ved slutten av en samtale sier «Jeg er glad i deg». Jeg lyver ikke lenger.
    Hun har mistet all selvtillit, hun liker ikke seg selv, og derfor gjør ingen andre det heller, fordi det eneste hun viser fram i sosiale sammenhenger, er et desperat ønske om bekreftelse, om å bli likt, og ingen går nærme nok til å få øye på mennesket bak fasaden. Hun klamrer meg til brystet, livredd for å miste meg, og det gjør at jeg innimellom får vanskelig for å puste.
    Vi passer ikke sammen lenger. Der hun vil bli beundret, vil jeg bli respektert. Hun vil være omkranset av venner som styrker henne med vennlige komplimenter, jeg vil finne styrken i med selv. Hun vil bli elsket, jeg vil elske.
    Jeg vet at for min del bør jeg forlate henne. Jeg bør fortelle henne hele denne historien. Men da ville hun bli knust, ødelagt, hun ville sunket inn i de dypeste depresjoner og muligens aldri kommet opp igjen. For hennes del bør jeg fortsette i rollen som bestevenninne og trofast støttespiller, og håpe, på at hun en dag finner styrke til å reise seg på egne ben, eller finner andre venner, som også vil bli elsket, slik at de kan stå støtt sammen, og jeg kan gli stille ut av bildet.
    Jeg kan stå stille, og håpe på at historien får en lykkelig slutt, men jeg er redd den vil bli en tragedie dersom ingen griper inn.

  • Reading your blog with a cup of tea is my favorite moment of the evening, I always manage to find through your words and photos warmth and positive energy that’s so inspiring to me.