if you want something you’ve never had you have to do something you’ve never done.

Untitled

gjennom denne bloggen har eg hatt veldig mykje kontakt med unge jenter. mest i tenåra, men óg mange yngre og eldre. mykje av kontakten eg har er per mail om kjærleikssorg og dumme foreldre og einsemd og sex. det er fantastisk å få innblikk i så mange liv i det lange land og andre stadar, men det eg har opplevd som veldig trist er å skjønna kor mange jenter der ute som virkelig overhodet ikkje likar seg sjølv. som ikkje berre skriv det til meg på mail for å få svar eller i dagbøkene sine, men som sender desse tankane ut i universet gjennom facebook, blogg, twitter og instagram.

litt gjennom terapi men mest gjennom å lesa om relasjonar har eg funne ut at når ein seier noko høgt så bekreftar ein det, det føles sant og rett. om ein vaknar kvar dag og tenkjer at ein hatar seg sjølv så blir det til slutt det einaste ein kjenner av sjølvbilde. og når ein sender det ut i universet gjennom internett så er det i alle fall sant, som å skrika det fra den høgaste fjelltoppen framfor alle ein såvidt kjenner, at ein er stygg eller lat eller har for brei hake for smal nase for rund navle. det kjem tilbake som eit ekko og treff deg i heile kroppen, sirkelen startar og sluttar hos deg.

me jenter opplever kvar dag å bli påvirka av alle mulige media som får oss til å føla oss mindre bra. og desse følelsane held oss tilbake frå å gjera alt me har lyst til. eg syns det er på tide å kreva å ha det bra igjen. legg igjen jantelova heime, gi deg sjølv lov til å setta pris på dei gode sidene du har. dyrk det som får deg til å føla deg bra og kutt ut det som ikkje gjer det. i mitt tilfelle betyr det at eg ikkje les eit einaste “kvinnemagasin”, heller ikkje motebloggar eller bloggar som handlar om slanking eller kropp og ingen nyhetsartiklar som startar med “slik får du…”. les heller ingen bloggar skrivne av ekstreme feministar og lar meg ikkje irritera eller såra av vondt meinte kommentarar. eg har ingen venner som er unødvendig negative eller får meg til å føla meg mindre bra. hugs at i vår tid så kan me sjølv velga kva me vil utsetta oss sjølve for. og me har óg i stor grad muligheten til å bestemma korleis me vil ha det. så slett dei der sjølvkritiske postane du har på bloggen eller på twitter, og snakk heller med ein venn om du føler deg usikker og sår. for internett kjem mest sannsynlig ikkje til å hjelpa alls.

(og om du syns det virkar heilt umulig å læra deg sjølv å kjenna og lika. så treng du kanskje meir hjelp enn dette blogginnlegget nokon gong kunne gi. og da er det viktig at du snakkar med nokon som veit kva dei driv med og kan hjelpa.)

translation:
through this blog i’ve been in touch with a lot of young women, mostly in their teens but also younger and older. a lot of the mails is about broken hearts and stupid parents and loneliness and sex. i think it’s amazing to get such an insight into young women’s lives, but what i’ve found to be very sad is how many  girls out there who really don’t like themselves. who don’t just write it to me for answers or write it in their diaries, but who send these thoughts out into the universe through facebook, blogs, twitter and instagram.

through therapy, but mostly through reading about relationships i’ve learned that when you say something out loud you confirm it, it makes it feels true and right. so if you wake up everyday hating yourself it ends up being the only self image you know. and when you send it out into the universe through the internet it’s kind of like screaming it out from the highest mountain top in front of anyone you barely know. that you’re ugly or lazy or your chin is too wide or your nose is too narrow or your belly button is very round. it’ll come back as an ecco and hit you in your entire body. the circle starts and stops with you.

in our everyday life, us girls experience influences from lots of different media that make us feel like shit. these feelings are what keep us from doing things we want to do, so i think it’s time to demand to feel good about ourselves again. leave your negativity at home, give yourself permission to appreciate your own good sides. do what makes you feel good and don’t do the things that make you feel bad. for me, it means not reading a single women’s magazine, no fashion blogs or blogs about dieting or body image. i don’t read blogs by extreme feminists and i don’t let mean comments get to me. i don’t have any friends who are uneccesarily negative or make me feel less good about myself. remember that in our day and age we can pretty much choose what we want to be  influences by. and we also have the possibility to choose how we want to feel. so delete those self critical entries on your blog or on twitter and talk to a friend if you’re feeling vulnerable and upset. because the internet probably won’t help you with that.

(and if you think it seems impossible to learn to like yourself, then you might need more help than this blog entry could ever give you. and it’s important to talk to someone who knows their business and can help.)

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Bra sagt! Å finne troen på seg selv og får det til at man har en bra forhold med seg selv er så veldig vanskelig, jeg husker godt hvordan det var hos meg. Og av til så tviler jeg fremdeles om det jeg driver med er egentlig bra og om jeg egentlig er bra nok. Men jeg tok beslutningen om at ingen får vurdere om jeg er pen nok og eller klok nok eller hva som helst. Det her er livet mitt, her bestemmer jeg helt selv.

  • Godt innlegg! Ble nysgjerrig på en sak: Hvorfor leser du ikke blogger av ekstreme feminister? Og når går en feminist fra å være bare feminist til og være ekstrem?

    • takk!

      fordi ekstreme feministar ofte har veldig sterke meiningar om kven som i alle fall ikkje er feministar, og den der eksluderande kulturen likar eg ikkje. feministar som skriv at ein ikkje kan kalla seg sjølv feminist om ein barberar leggane, til dømes, som får andre til å føla seg mindre bra og eksludert har skapt mykje forvirring rundt sjølve begrepet feminisme, og det syns eg er veldig synd.

      • Ok, forstår deg helt. Slike feminister ødelegger bare for oss feminister som helt enkelt bare vil at alle skal ha samme mulighetene – fletter under armene, nybarbert eller noe midt i mellom.. Heldigvis er de i alle fall få (men får desto mer medieomtale dessverre). Smil fra Siri

      • Jeg er enig i at man kan være feminist selv om man barberer leggene (et eksempel jeg mener å huske at du har brukt før). At jenter skal være glattbarbert er likevel en del av et kvinne- og menneskeundertrykkende ideal. Dette er ikke memt som en kritikk av deg, og jeg skjønner absolutt poenget ditt. Imidlertid er ikke det å barbere leggene helt uproblematisk når det blir forventet i så stor grad som det blir i dag. At folk faktisk syns det er rart, stygt og/eller oppsiktsvekkende om en dame i fin kjole også har hår under armene (altså ikke har brukt penger og tid på å endre en detalj på seg selv som ikke er skadelig for helsa på noe vis) gjør meg trist. Det hele er mye større enn å “ikke barbere leggene” men handler om en verden der man må legge ekstremt mye tid og penger i å prøve å forvandle seg til et ideal, en samlebåndskropp som ikke har “overflødig” hår eller fett, om man ikke vil få stygge blikk og styggere kommentarer . Det handler om at mange føler at de MÅ bruke sminke fordi de ellers ser “trøtte” ut, eller at de tror de “fremhever sine beste trekk” ved å male over dem. Det handler om at mange syns en kvinnelegg ikke ser “kvinnelig” ut med mindre den er barbert. Som om kvinner er stygge menn før de barberer og sminker og kler seg i klær som skal “holde på plass” kroppen og presse den inn i en bestemt form. Igjen, man kan være feminist og fortsatt sminke og barbere og bruke holdin-strømpebukser! Men det er så utrolig flott og beundringsverdig med kvinner som ser skjønnheten i seg selv og ikke bøyer seg for idealer og forventninger, men bryter med dem, og dermed ikke er med på å opprettholde dem. En kvinne som ikke støtter opp om industriene som lever på disse idealene. En kvinne som barberer og sminker etc, er imidlertid ikke mindreverdig eller mindre feminist – men jeg mener likevel at å være feminist ikke bare handler om å tro på lik verdi og like rettigheter for menn og kvinner, men også at man kan problematisere disse tingene som bidrar til å undertrykke og nedvurdere ikke bare kvinner, men alle mennesker. Og det føler jeg at jeg kan si/mene uten at jeg er en “ekstrem feminist”.

        Et fint innlegg, for øvrig – håper alle de flotte jentene som leser bloggen din klarer å ta det til seg :)

        • sjølvsagt er det å barbera eller sminka seg eller bruka hold-in politisk, men først og fremst av alt syns eg feminisme handlar om valg. og om folk skal slutta å barbera seg under armane eller på leggane så må det vera noko ein velger sjølv, ikkje fordi ein føler seg pressa til det av trender innanfor feminismen. er heilt enig i at det er trist at det skal vera så oppsiktsvekkande med kroppshår, men eg syns det er like trist at dei som velger å ikkje barbera seg er så in-your-face med det, eg trur det avskremmer mange. eg trur det er viktig med alle slags feministar, at det er eit mangfald av underarmshår og push-up-bhar, og alle får sjølvsagt meina det dei meinar og sei det kor høgt dei berre vil, men eg sjølv vil ikkje oppsøka ein blogg som får meg til å føla meg som ein mindre bra feminist fordi eg barberar leggane. men eg er veldig open for å problematisera det, og mange andre sider ved feminismen! berre ikkje i akkurat dette innlegget. :)

          • Er helt enig i det du skriver her, altså! Selv barberer jeg leggene/armhulene hvis jeg skal gå med dem bare utenfor hjemmet. Er imidlertid så hedig at jeg kjenner mange som ikke barberer, men som heller ikke gjør noen sak av det – for dem er det vanlig og ikke noe å tenke over (tenke over det burde man jo først trenge gjøre dersom man velger å fjerne det!) Kanskje er de sjokkerende for noen der de går rundt med hår under armene, men det er ikke med vilje. Det er flott med ulike kropper, og det at man kan gjøre ulike ting med dem med klær eller sminke eller hårfarge eller hva man måtte ønske – uansett hvilket uttrykk man ønsker å rette seg etter eller skape – er jo i utgangspunktet ikke negativt i det hele tatt. Det som er vanskelig er jo når det “naturlige” alternativet oppleves som feil og uaktuelt av flertallet (?) – altså at kroppen i utgangspunktet er stygg, og at man må (betale for å) rette på den. Jeg tenker derfor at jo flere som ikke barberer, jo mer vant blir man til å se ubarberte mennesker, og jo mindre rart og “stygt” og “mandig” vil det oppfattes – og på dette tidspunktet her i vår del av verden virker det som en ganske vitig sak å få til. Slik at ingen blir sjokkerte av en hårete legg, og at de som vil kan få la være å barbere uten å føle seg som en ekstremist eller en styggedom, på samme måte som de som velger å barbere ikke trenger føle seg som en jåle eller en antifeminist – barbering av kroppshår er jo et inngrodd (høhø) skjønnhetsideal som ikke er skadelig i seg selv. :) Men jeg orker ikke la være å barbere fordi jeg er redd for uønsket oppmerksomhet og for å ikke føle meg fin, og sånn sett er jeg med på å opprettholde problemet. Ni av ti ganger velger jeg imidlertid ti minutter ekstra ved frokostbordet med kjæresten heller enn å ta på sminke og fikse hår foran mitt eget speilbilde, og en god konsertopplevelse heller enn en leppestift – men det er, som du sier, i utgangspunktet et personlig valg. Så lenge man ikke trenger føle at man ser trøtt eller rar ut fordi andre ikke er vant til å se øyne uten maskara!

            Og jeg ser jo at dette innlegget ikke handlet om akkurat dette – og selvsagt skal du ligge unna blogger som får deg til å føle deg som en dårligere feminist/person pga hvordan du er! Personlig ser jeg en viss verdi i å lese ting som problematiserer mine valg og mine verdier – og mine ubevisste bidrag til strukturene i samfunnet – jeg føler at jeg vokser på å måtte se meg selv i øynene og tenke gjennom ting mange ganger. Men ikke om det bare bryter en ned, såklart, og noe vil man jo bare være uenig i eller ikke ønske å bruke tid og energi på. Man skal heller ikke måtte problematisere og være skeptisk til alt hele tiden. Uansett, dette er ingen kritikk av deg eller oss andre som barberer leggene, men tanker … :) Håper du ikke har noe i mot at jeg tok dem opp her!

          • sjølvsagt ikkje, eg set enormt stor pris på at de kan lufta tankane her i kommentarfeltet! takk for engasjementet, syns det er så fint med diskusjon og aktivitet. :)

          • Flott! :) En siste tanke/oppsummering/hjertesukk: Skulle ønske det IKKE var en statement å la være å sminke seg eller barbere seg, skulle ønske det ikke var synonymt med ekstremistisk feminisme (men at feminisme kumme dreie seg om mindre overflatiske verdier og problemer i samfunnet!). Hvis jeg ville gjort en statement eller skilt meg ut, så skulle det vært når jeg legger tid og krefter i barbering og flott sminke, ikke når jeg LAR VÆRE å gjøre det. Jeg kan ikke tillate meg til å bruke tid og krefter på å se normal ut, når utgangspunktet burde vært normalt nok for folk. Så selv om jeg kan like å pynte meg og sånt, så blir det vanskeligere å gjøre det når jeg vet at halve grunnen til at mange gjør det ikke er for å leke med utseende og uttrykk, men fordi de syns utgangspunktet er stygt og heslig og rett og slett unormalt.

          • Jeg synes ikke det å gå uten sminke eller å la være og barbere seg er synonymt med ekstrem feminisme. Ekstrem feminisme, i alle fall det vi gjorde klart lengre opp, er når feminister krever at andre skal være akkurat som dem. Og det liker vi ikke! Drømmer også om en verden der det å bare være den man er når man våkner om morgenen kan være like feminint og normativt som å stæsje seg, farge håret blått eller tatovere OST på ryggen.

          • Enig med deg. MEN jeg ser mange reaksjoner og kommentarer i media og blant “folk flest” som tyder på at hårete armhuler, for eksempel, oppfattes som synonymt med mannehat og ekstremisme – fordi mange kvinner og menn ikke finner det tiltrekkende, og det er sjokkerende og avskylig at kvinner (og menn) ikke retter seg etter deres personlige, eller snarere kulturelle, oppfatning av hva som er bra å se på. Som om man er “spesiell” og hater og frastøter seg menn og mennesker generelt dersom man ikke barberer armhulene for dem. Jeg syns dette sier litt om menneskesynet som råder blant en del mennesker i samfunnet vårt (selv om det heldigvis er mange som ikke er slik!). Jeg er veldig for at disse tingene skal være personlige valg, men ser også et behov for at flere folk velger bort det fine (i følge idealene) og enkle, og heller våger seg på litt normbryting og positive endringer her i verden. Når det er sagt – har ingenting i mot barberte legger og barberer dem i blant selv.

          • Vi er nok veldige enige. Selv om jeg kanskje i litt mindre grad opplever at det er så ekstremt å gå usminket og ubarbert (så lenge man ikke krever at andre skal gjøre det). Media og kvinnemagasin (usj for dem) HATER det, og folk som kommenterer på nett er ofte antifeminister, men IRL får jeg sjelden kommentarer. Jeg gikk usminket i nesten 5 år, barberer aldri leggene og under armene sporadisk. Litt for å protestere mot normen, men mest for at det er meg! Jeg liker det og det er veldig behagelig og slippe styret med sminke, og best av alt: kunne stå opp om morgenen og like det som møter meg i speilet i stedet for å starte en krig mot det med sminkemappa. Får så klart en og annen reaksjon, men ikke mange – og ofte positive. For å klare å drite i reaksjoner og kommentarer gjelder det å unngå dem – altså som Mariell skriver: droppe kvinnemagasin, negative folk og dumme “slik får du”-artikler.

            Her er for øvrig et eksempel på en idiotisk mediesak, men med et knall svar av Vaagland. “Det må du spørre Gud om, det er han som har skapt meg sånn.” http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10085556

  • Så bra skrevet! OG vil bare sia t jeg er så utrolig enig med deg når det gjelder “ekstreme feminister”. Alle skal selvfølgelig få lov å ha sin mening,men iom det skal være reelt går det ikke an å tre det nedover hdoet på andre. Etter min mening er det derfor feminisme har fått så dårlig rykte, og at jenter sier at de ikke er feminister fordi det er kun de ekstreme feministene som brøler høyt nok til å bli hørt, når en feminist tross alt bare er en person som mener at kvinner og menn bør ha de samme rettigheter. (Åh det føltes godt å få det ut et sted) :)

    • Da vil jeg bare føye til at jeg ikke tror det er så mange “ekstreme feminister” som brøler, men at media ofte velger å gi de som er villige til å vinkle mer ekstremt større plass. På den måten opprettholdes synet på feminister ofte som ekstreme og skumle. Mange tenker dermed på mannshat og svette armhuler, selv om 99 prosent av feminister ikke har noe med det å gjøre. Tror det er viktig at vi alle beskytter det feminismen står for gjennom å påpeke at de feministene som (kanskje med rette) blir rakket ned på, er i mindretall og IKKE representerer kjernen – i stedet for å disse de ekstreme feministene. Sistnevnte kan ofte bli bensin på bålet til anti-feminister.

      • enig i det du seier om at det ikkje finst mange ekstreme feministar, men eg syns ein må opna feminismebegrepet og læra vekk kva det egentlig vil sei å vera feminist. sånn at fleire tør og kan kalla seg feminist. for jo fleire me er jo lettare er det å høyra oss. :)

        • Ja!! Akkurat det du skriver her var det jeg ville få fram, Mariell! At i stedet for å kritisere feminister, bør man heller gidde å være litt pedagogiske og informere om at feminisme egentlig er ganske enkelt (at man skal ha samme muligheter/skyldigheter uansett kjønn). Jeg er bare ikke like smooth på å formulere meg som deg :P

          Uten at det har noe med saken å gjøre: Du er virkelig en feminist som inspirerer! Stå på! :) Smil fra Siri

      • Det verste er vel at det skal være en sammenheng mellom eskstremisme, hårete armhuler og mannehat. Man må ikke være ekstrem for å la være å barbere seg, man må ikke hate menn for å la være å barbere seg, man kan væreganske så apolitisk og la være å barbere seg.

        • Mannehat og ekstremisme synes jeg passer finfint sammen, femi. Alt det andre gjør det ikke. Husker første gang jeg fikk reaksjon på hår under armene. Vart rundt 15 og på klassetur med singlet i sola. Ei i klassen utbrøt sjokkert “har du glemt å barbere deg?!” Så jeg er helt på den at man bør “åpne” mulighetene gjennom å våge og drite i normene – selv om det er enklest å la være.

          • Burde skrevet: “sammenheng mellom hårete armhuler på den ene siden, og mannehat og esktremisme på den andre” eller noe slikt :)

          • Siri (plutselig ble reply-knappen borte fra de siste innleggene der oppe, så jeg svarer her): Ja, jeg tror også vi er enige! Opplever ikke personlig at det er ekstremt å gå ubarbert og uten sminke – ettersom jeg ikke sminker meg, sjelden barberer meg, og har mange venninner som verken barberer eller sminker seg. Har for så vidt ikke fått negative kommentarer på det, jeg heller. Men ja, som du sier, i media, i alle fall i en god del kanaler, og blant en del yngre mennesker, er reaksjonene likevel hårreisende (høøhø). Har vært på kino og hørt folk nærmest brekke seg av synet på en ubarbert kvinnearmhule. Har snakket med voksne menn som ikke visste hvordan en ubarbert kvinnelig armhule så ut (dvs, at det vokser hår der)! Skal innrømme at jeg ellers satte ting litt på spissen, men det må til (eller?). Som jeg skrev, så foretrekker jeg ti minutter ekstra med en god bok eller med kjæresten ved frokostbordet, heller enn å bruke tiden på barbering/hårfiksing/sminke og mitt eget speilbilde. Fordi det er meg, mitt utseende, mine interesser og mine prioriteringer :) Så ja, vi er jo i utgangspunktet veldig enige. Men hvorfor får MINE interesser være prioriteringer og smak og selvtillit, når de andres er hverdag og forventninger og krav?

            Det er jo en stor forskjell på de som sminker seg/barberer seg for å oppnå et bestemt uttrykk pga interesse (daglig eller en gang i blant), og de mange som gjør det enten fordi det er noe de føler at de MÅ eller SKAL som kvinner i en viss alder, en nødvendig og automatisk del av hverdagen på lik linje med tannpuss (har hørt mange som syns de ser trøtte ut uten sminke, eller rare, eller syke), eller fordi de gjerne vil se ut som den der deilige photoshopkreasjonen utpå forrige Elle for da kanskje de blir bedre likt. Det er de to sistnevnte gruppene min indre mer ekstreme feminist/humanist gjerne vil røske litt tak i. ;) Ikke for å tvinge dem til å ta samme valg som meg, men for å påpeke at de faktisk HAR et valg hvis utfall faktisk IKKE berører deres verdi og skjønnhet som menneske. Man må gjerne bruke tid på utseende om man vil, men la det da være en interesse og en prioritering, noe gøy, ikke en regel, det som bestemmer om man føler seg bra eller ikke, om man elsker eller hater den man ser i speilet – ikke tro at man øker sin verdi ved å prøve å forme seg selv etter et begrenset antall idealkropper. Så lenge det er slik for så mange, burde man kanskje ta avstand fra det? Og så er det kanskje sider ved oss mennesker som er mer verdt å bruke mer tid og krefter på å utvikle, enn utseendet – som er hundre prosent velfungerende alt FØR sminken og løshåret kommer på og legghårene rakes av?

  • Så utrolig sant, og så utrolig rett på sak bra skrevet!
    Jeg har selv vært på et punkt hvor selvfølelsen har vært så lav at jeg mente at ingen noen gang kunne være glad i meg, og jeg stolte ikke på noen når de ga meg komplimenter. Men fy flate hvor mye bedre livet er med tro på seg selv og en god selvfølelse :) Håper disse jentene (og helt sikkert guttene også) etterhvert ser hva de er god for de også :)

  • det er så godt sagt! man er sin egen lykkes smed som det heter. for meg betyr det at du kan være akkurat så lykkelig som du lar deg selv være.
    du har så mye bra på hjertet, mariell!

  • Sjukt bra og viktig inlegg! Jeg hadde det helt forferdelig før, helt til jeg ikke gadd å være så negativ lenger og slutta å omgi meg med folk som er opptatt av utseende og leser heller ikke artikler og innlegg om kalorier og skjønnhetstips. Har det så himla bra nå, og jeg er så glad for at man kan bli frisk fra syke tanker.

  • Veldig fint skrevet. Håper det betyr mye for de jentene der ute å lese det fra en populær blogger som deg, i stedet for alt det andre de leser om som at man er nødt til å løpe en mil hver dag og se sommerbrun og stæsjet ut til alle døgnets tider for å være lykkelig. Hvor en plastifisert blogg virker som noens perfekte liv og hverdag, mens det i virkeligheten er en liten brøkdel av et større bilde med mange andre nyanser. Stå på. :)

  • Å, du er så god du, Mariell! Eit veldig viktig innlegg, og mange viktige poeng. Er veldig einig i det med å velje ut kva om givnader ein vil “spegle” seg i, i mangel på eit betre ord. Men altså, det å vere med folk som er opptatt av å ha ein positiv innstilling, der ein er meir opptatt på å byggje kvarandre opp enn å bryte ned. Og då tenkjer eg på å unngå menneske som stadig har negative ting å seie om andre, det vere seg å stadig kommentere kjendisar eller “ho eine i klassen som….” Mange kvinneblad har ofte ein blanding av lifecoachingartiklar og tips til korleis ein skal bli tynnare-strammare-komme i bikiniform osv. Korleis skal ein tolke bodskapen når på den eine sida står det “finn trua på deg sjølv” og på neste “bli bikiniklar på 1-2-3” og deretter ein reportasje med “sommarens flottaste bikiniar”. Skal eg då forstå det som at eg ført må vere bikiniklar, i ein nykjøpt bikini, for å kunne ha tru på meg sjølv? For min del er eg bikiniklar kvar gong temperaturen snik over 20 grader og eg er nær ein badeplass. Og tar med meg avisa eller ein god bok på stranda i stadenfor kvinneblader som plutseleg kunne få meg til å innsjå at eg er alt anna ein “bikiniklar”
    Er ein ung og ikkje heilt sikker på seg sjølv blir det spegelbiletet ein får av omverda svært viktig for vidare utvikling. Har alltid meint at norskfaget er eit av dei viktigaste faga i skulen, det er tross alt her ein skal lære seg kjeldekritikk, tolking og analyse av ikkje berre av noveller frå 1800talet, men og reklametekstar, magasinartiklar og mediekunnskap generelt.
    Eit tips frå eigen erfaring som ung og usikker “andunge” – jenter, begynn å takk oppriktig for dei komplimenta ein får. Eg har lagt merke til at mange jenter er dårlege på å ta imot komplimenter. Mange nesten trekker på skuldrene og bortforklarer det. Sei heller “takk, så utruleg koseleg at du sa/syntest det!” For det er veldig deilig og godt å få eit kompliment, og endå betre å gi kompliment når ein merkar at motparten tek det imot. Men ein kan godt vere raus med kompliment uansett (skjønt dei må vere ekte for å ha gjennomslagskraft).

    • tusen takk for så fine ord!

      og eg er så utrulig enig i kor viktig det er å ta imot kompliment! syns det er så trist med voksne kvinner som børstar det vekk eller kjem med vekkforklaringar når dei får kompliment. alle burde berre sei takk og smila sitt største smil. eg driv og jobbar med det no, å gi meir kompliment. merkar at eg føler meg veldig bra når eg gjer det, og eg veit at den positiviteten eg gir fra meg blir spredd i fleire ledd framover.

  • Vet du hva? En av grunnene til at jeg leser bloggen din (eller skal jeg si – hjemmesida di?) er nettopp det at du ikke snakker om slanking, den perfekte sommerkropp og ditt nyeste innkjøp; en kjempetrang og kjempekort kjole. Jeg blir så lei meg av det, for jeg slanker meg ikke, jeg har ikke noen perfekt sommerkropp – jeg har bare min kropp. Den trange korte kjolen har jeg heller ikke, for jeg liker lengre kjoler som blafrer litt i vinden av og til.
    Du skriver om sånne fine ting, hverdagsmagi. Da kan jeg senke skuldrene, litt sånn som du gjør når du kommer hjem fra skole eller jobb og bare slenger veske ned på gulvet og setter deg ned i godstolen. :)

  • Så vanvittig bra skrevet, og så sant! Kjenner altfor mange jenter som utsetter seg selv for det du skriver om, vil bare skrive ut dette og trykke det opp i ansiktene deres.

  • Å, Mariell, jeg støtter 100% det du fronter her, men jeg er litt usikker på fremgangsmåten.

    Jeg er veldig (veldig, veldig) for det å vise frem en fin verden, med alt som får det til å krible i magen av lykke. Det finnes helt vanvittig mye som kan gjøre oss alle glade som vi møter på hver eneste dag. Jeg synes du er enormt flink til å vise oss disse tingene, og det er garantert en viktig grunn til at du har så mange (fine) lesere.

    Men så er jeg litt usikker på måten. Kanskje litt fordi jeg vet at jeg har noen innlegg i min egen blogg som ikke lyser av “elsk deg selv”. For meg er det viktig å vise begge disse sidene av meg (ikke at jeg bare er tosidig), at jeg både kan ha et ekstremt øye for de bra tingene, men at jeg også kan ha på meg linser som kan finne på å svartmale alt. Jeg er klar over at det medfører et etisk ansvar, men jeg tror også at det kan vise at det er ikke enten eller. Det er ikke sånn at du enten er Mariell-hjartesmil, forlova med en hunk, suksessfull i London, Paris, Oslo, heile verda, og alt er rosa champagne (satt på spissen, vi elsker deg for det) eller dypt, dypt nede i et mørkt hull der du ikke finner mening med dagene eller deg selv eller livet. Det går an å være litt av begge. Det er lov til å være helt normal og gjennomsnittlig og bruke alle følelsene i registeret. Også når vi snakker om oss selv.

    For min del er det alltid en lettelse å få det ut. Helst skulle jeg kanskje skrevet alt på løse ark og satt fyr på dem i skogen, eller ropt det ut på toppen av et høyt fjell. Det er ikke alltid så praktisk. Noen ganger er det lettere å legge det ut digitalt. Det gjør det ikke mer eller mindre sant. Det gjør det bare mer synlig. Det gjør at jeg kan se på det, peke på det og le av det. Det gjør at jeg kan lese det på nytt, med nye øyne, hver eneste dag og tenke “så rart at jeg har skrevet dette, jeg er jo awesome”. Så lenge du klarer å få frem et noenlunde balansert og reflektert syn, synes jeg det er greit å vise frem at du er et menneske.

    Jeg er klar over at dette ble ganske langt. Jeg håper ikke noen misforstår meg og tror at jeg mener at negative selvbilder er bra – i det hele tatt. Jeg ønsker deg og alle andre alt godt.

    • eg skjønnar kva du meinar, men eg trur du har litt feil oppfatning av kva eg meinte. det eg meinar er at ein ikkje skal legga ut bilder av kroppen sin på instagram og skriva “dø, mage, dø”. for det har virkelig ingen bra av. å skriva tekstar der ein er open om korleis ein har er noko heilt anna.

      • Det var vel helst dette jeg bet meg merke i: ” så slett dei der sjølvkritiske postane du har på bloggen eller på twitter, og snakk heller med ein venn om du føler deg usikker og sår. for internett kjem mest sannsynlig ikkje til å hjelpa alls.” Men da er vi enige, tror jeg.

        Det er veldig, veldig fint å bli voksen nok til å innse at en bestemmer selv hvem en skal være og hvem en vil være det med. Jeg tror også det er kjempesunt å være litt alene i sin egen kropp og kjenne på hvem du er da. Tror det også er med på å gjøre deg sterkere.

        Stå på, Mariell, du er et sunt forbilde.

  • Jeg er enig. Jeg leser heller ikke kvinnemagasiner lenger, de ødelegger meg. Jeg skrev nettopp et innlegg på bloggen min, der jeg la ut bilder av meg selv, med tittelen “Store jenter kan også være fine”. Jeg fikk helt sykt mange tilbakemeldinger på hvor fin jeg er, og INGEN negative. Det er helt utrolig godt.

  • Jeg liker det så godt når du skriver sånne innlegg! Selv om det ikke nødvendigvis hjelper de som trenger det aller aller mest, så er det fint og inspirerende å høre :) Liker forøvrig den nye bloggen din kjempegodt, den er veldig fin! Og jeg føler at du har fått tilbake piffen etter at du bytta, smiler og drømmer meg bort i innleggene dine igjen!

  • Dette er kjempebra skreve! Eg har kome til akkurat same konklusjonen sjølv, og det eg kan skrive under på at alle tipsa du ga i dette innlegget, hjelp. :-D

  • Utrolig, utrolig fint. Og bra. Og riktig. Ja takk til å føle seg fin og bra og pen, og ikke minst ja til å gjøre det med jævlig god samvittighet!

  • Dette innlegget var flott Mariell, det er fint at du bruker den store påvirkningskraften du har på å informere og forsøke å hjelpe unge jenter som sliter med selvbildet sitt. :)

  • ja til mer selvkjærlighet, og ja til at det er ok å vise det! så tror jeg alle får det bedre. og ja til flere komplimenter, og til å bli bedre til å ta dem imot. jeg øver meg på å tørre å si det til fremmede når jeg syns de er skikkelig fine, for eksempel noen som man ser at har pynta seg eller sånn. hittil bare positive reaksjoner, og det gjør meg så glad :)

  • Fint skrevet. Fikk veldig mange tanker av denne, men tror jeg skal holde meg kort akkurat nå.
    Oppsummert ender tankene mine i disse tankene:
    – Det er lov å velge lykken
    – Det er lov å prøve
    – Det er lov å feile
    Som Aibee sier til Mae Mobley i The Help: you is smart, you is kind, you is important!

  • du er så bra, Mariell! jeg satt akkurat å hadde lit dårlig samvittighet fordi jeg spiste litt sjokolade og fordi jeg ikke er like tynn som venninnen min, men så leste jeg dette og tenkte: herregud, ho går på dansing, du nyter livet. og jeg er jo langt i fra feit.
    huff, vi jenter har så mange teite tanker noen ganger.

  • Om morgenen, da solen sniker seg inn igjennom den åpne stripen i gardinen, sitter jeg inntullet, med sovehår og leser bloggen din. Med en nytrekt kopp te, i pausemodus. Alle rundt meg ler, tett etterfulgt av spørsmålet; hvorfor tar du deg tid til å lese om morgenen?! De haster videre. Ut i livene sine. Dette er grunnen. Aldri slutt og tenke slik. Aldri.

  • Dette var et veldig, veldig fint innlegg. Takk for at du sier så mye bra, som jeg tror mange har godt av å høre!

    “If you want something you’ve never had you have to do something you’ve never done.” er blant mine favorittinspirasjonssetninger! Jeg elsker den, kanskje også fordi jeg får litt sommerfugler i magen og høydeskrekk av den.

    <3