there’s something missing, something missing i know.

bedLunch in Parisin bloom

det her med sakn er noko som endrar seg med tida, har eg merka. ikkje at ein saknar mindre eller at det gjer mindre vondt, men ein saknar meir konstruktivt jo meir vaksen ein blir. då eg var atten og jostein reiste fra meg for å ta eit fly eller ein buss låg eg på golvet på hybelen heile dagen og grein, heilt sikker på at han aldri kom til å komma tilbake.

no slepp eg heldigvis å sakna han så mykje, me er tvinna sterkare ihop og reiser ikkje ifrå kvarandre like ofte, og når me ein sjeldan gong er det så er det godt å vera aleine og eta kva ein vil og legga seg uavhengig av nokon andre. men hjartet mitt er fullt av sakn som strekkjer seg heilt over eit stort blått hav. til alle dei små fine personane som eg så gjerne skulle ønska hadde pakka greiene sine og budd i same bygg som meg, lånt sukker og aldri gitt det tilbake, sendt beskjedar fra veranda til veranda med snøre, sånt.

men etter kvart som ein blir eldre lærer ein seg meir og meir å sakna på ein god måte, stoppa opp og kjenna på kor godt det er å ha så mykje å sakna. da tenkjer eg på neste gong eg skal sjå dei, kor fantastisk det blir å vera heime ein heil månad i sommar. korleis eg og sara skal diskutera høglydt om sånt me allereie veit svaret på, korleis eg og fredrik skal sjå på kvarandre på tvers av eit rom, superfulle, og berre smila av at me er i kvarandre sitt nærver for ein gongs skyld. eg skal lura christine i ei eller anna felle som vanlig og smila av kor fin ho er, og når eg klemmer hadet til frøy, om så berre for den kvelden, så skal hjartet mitt dirra av all kjærleiken som ligg og vibrerer i lufta.

eg skal få vera tante og holda små hender og snakka om selskapet og boka med familien til jostein. eg skal våkna i mi eiga seng hos mamma og pappa og lakena skal lukta sommar og me skal grilla annakvar dag og drikka juice til frukost og sjå på masse tv med lillesøster og krangla om fjernkontrollen. bestemor skal gi hunden kjeks og me skal nok ein gong sei at ho ikkje får lov. eg skal eta ufarlig fetaost frå apetina og lollipop, begrava ansiktet i pelsane til to raude hundar og ein svart, holda tjukke babytær, ta hundre bilder av salatmiddagar, laga film med smilande vakre menneske, få besøk langtvegsfra, kjøpa saft med liksompengar. blunda mot sola frå kjøkenglaset.

den mjuke kjensla bak ribbeina er summen av desse tinga som ein saknar og ser fram mot. som gjer det verdt det å bu så langt frå heime.

translation:
i’ve noticed that missing is something that changes with age. you don’t miss less and it doesn’t hurt less either, but it’s more constructive the older i get. when i was eighteen and jostein left me for the weekend i would lay on the floor of my room all day crying, positive that he wasn’t coming back.

luckily i don’t have to miss him as much anymore, we’re twined closer together and don’t leave eachother as much. when we do, it feels good to be alone and eat my favorite things and go to bed independently. but my heart is full of ache that stretches across a big blue sea, to all the people who i really wish would pack their stuff and come live in my building, borrow sugar they’ll never give back and send messages from balcony to balcony with a piece of string, things like that.

as you get older you learn to miss in a good way, stop and listen to how good it feels to have so much to miss. then i think about the next time i’ll see them, how amazing it will be to stay in norway for an entire month this summer. how sara and i will discuss something loudly when we already know the answer anyway, how fredrik and i will look at eachother across a room, super drunk, and just smile at being in eachother’s presence. i’ll trick christine as usual and smile because she’s so amazing, and when i hug frøy goodbye, if only for that night, my heart will vibrate from all the love vibrating in the air.

i’ll finally get to be a flesh and blood aunt and hold small hands and talk about my company and the book with jostein’s family. i’ll wake up my my own bed in my parents’ house and the sheets will smell like summer and we’ll barbeque every other day and drink juice for breakfast and watch a lot of tv with my sister and fight her for the remote. my grandmother will feed the dog a cookie and we’ll tell her for the hundredth time not to do it. i’ll eat a lot of feta cheese and norwegian popsicles, bury my face in the furs of two red dogs and one black, hold fat baby toes, take a hundred photos of salads for dinner, make a film of smiling beautiful people, have visitors from afar, buy cookies and squash with fake money. squint at the sun from the kitchen window.

that soft feeling behind the ribs is the sum of these things that you miss and look forward to. the things that make it worth it to live so far from home.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *