Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Kjære Mariell- Takk for at du gjør dagene før eksamen litt lettere. Jeg er deg evig takknemlig for at du deler synet av sommer, som jeg selv enda ikke har fått oppleve i år; den finnes dog rett utenfor stuevinduet. Om en måned slipper jeg endelig ut av vgs-buret for alltid, og jeg håper verden har litt plass til meg òg. Du er inspirerende. Så igjen: TAKK. Takk for en liten dose hverdagsglede!

  • Jag älskar polariodkort. Jag har precis dammat av min gamla kamera som jag fått ärva av min farmor. Så nu hoppas jag kan ta en lika fin bild som du har på den med ros blommor på trädet.

  • Kjære, kjære Mariell.

    Jeg fant bloggen din ved en tilfeldighet for noen dager siden, og nå har jeg forsømt eksamenslesinga mi fullstendig den siste tiden – trålende bakover, hemningsløst slukende absolutt alle innleggene dine, helt bak til forlovelsen deres. Du har gitt meg tonnevis av nydelige bilder, betraktninger, boktips, inspirasjonskilder, visdomsord, og livstro. Du har gitt meg troen på at det er så innmari verdt å satse for noe man bestemmer meg for, du er en inspirasjon uten sidestykke og jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde funnet deg tidligere. Åh, så lykkelig jeg er for at jeg har funnet deg og bloggen din nå!

    Jeg har bodd sammen med min helt egen versjon av han fine i 3 år nå, og vi har vært kjærester i 7. Etter å ha sugd til meg alle dine fantastiske, smertefulle, rosafargede, drømmende, ærlige, tårevåte, hjerteknusende og -varmende betraktninger rundt kjærligheten, så klarer jeg ikke slutte å tenke på hvor ufattelig heldig jeg er. Det er så altfor lett å la seg sluke fullstendig av redselen, av frykten for å plutselig bli alene; jeg klarer aldri å tenke meg at han vil være sammen med meg hele, hele livet, hele det fryktelig lange livet.
    Det er så altfor lett å grave seg ned i en grop av irritasjon – hvor utrolig fortvila og sinna jeg kan bli av at han aldri er stille når han kommer hjem fra fest, enda jeg lister meg fjærlett rundt for aldri å vekke ham, at han aldri klarer å lukke en eneste skapdør eller -skuff etter seg, at han slenger klærne sine overalt i leiligheten, og at det alltid er jeg som plukker opp, at han alltid leker så himla barsk og tøff i trynet når han er sammen med kompisene, at han legger masse skumle fremtidsplaner som jeg alltid føler handler litt for mye om ham og litt for lite om meg.

    Men så, så leser jeg ordene dine, også tenker jeg herremin, jeg har det jo så fint! Jeg har en som sier han elsker meg akkurat så mye som jeg elsker ham, en som skriver hyggelige beskjeder til meg overalt, en som passer på og forsvarer meg, en som kaster vann i ansiktet mitt og snur meg på hodet mens hans snurrer meg rundt på stuegulvet så jeg blir flau og håper at ikke (men litt allikevel) de som går på fortauet utenfor kan se oss, en som klemmer meg, hånda mi, ansiktet mitt og hjertet mitt, så varmt, og inderlig godt! En som bryr seg, en som føler, en kjempevenn, en jeg kan prate med, være flau og barnslig, eller tøff og kjempevoksen med.

    De siste dagene har jeg klemt og kysset så mye at jeg nesten har blitt blå. Jeg tror (/vet) han synes det er koselig, for han tar i mot og kysser/klemmer minst like mye tilbake. Jeg stirrer på ham, jeg lukter på ham, jeg tar på ham – jeg suger inn alt dette flotte, deilige, fine ham – som er hos meg, også tenker jeg at kjære vene, alt jeg vil i hele verden er at han skal spørre om jeg vil være hans for resten av evigheten. Jeg vet så innmari godt hva jeg vil svare.

    TAKK, takk og himla mange millioner takk, Mariell. For at du skriver så fint, ærlig, varmt, ekte, hardt og brutalt. For at du gjør meg observant, for at du får meg til å tenke over dette. For at du får meg til å verdsette alt det fine jeg har, jeg også.

    • oi for ein fantastisk kommentar! for ein motivasjonsboost. det føles så bra å inspirera til meir kjærleik, meir positivitet, opne auge som tek inn meir fint. ein million takk!!! <3 <3 <3 <3 <3

  • Jeg synes det er så fint når du også er med på bildene. Ofte virker det som om den som fotograferte egentlig ikke var der, han/hun er jo altid bak kameraet.
    Og så er disse Instax-bildene jo spesielt fine.

  • eg har ikkje lest blogg på lenge. fordi livet. dette innlegg gjer at eg aldri må stoppe. du er berre så inspirerende fin og flink! elsker alle bilda. vil òg ha sånt kamera!