oslo – paris – london / å flytta.

film 44the Sea of Pink

eg har tenkt så lenge på kva ein skal skriva om å flytta. sidan paris, då eg fekk dusinvis av mailar av unge dunkande lengtande jentehjarte som lurte på korleis det går, korleis orkar ein, korleis tør ein når ein har så altfor altfor lyst?

eg anar ikkje. har ingen idé. det einaste eg veit er at eg aldri lar meg sjølv tenka desse tankane: det er for skummelt det er for stort det er for langt det går ikkje det går ikkje eg vil heim til mamma. for når ein lar seg sjølv gjera det så er det som å ta ei nål og laga eit lite hol i den bobla som gjer at ein orkar og tør. og jo fleire hol jo fortare smeltar den berre vekk og blir ingenting anna enn ein drøm som ein ein gong hadde. (misforstå meg rett: det er lov til å tvila og til å vera redd, men det er ikkje lov til å marinera seg sjølv i desse tankane. da må ein berre rista på hovudet som ein tegneseriefigur til dei er vekk. eller begynna med krossbrodering.)

paris, som var ein slags generalprøve, var vanskelig nok. ein av kveldane rett før eg skulle reisa stod eg utanfor granit i thorvald meyers gate og hylgrein ned i kragen til fredrik. eg var full og kald og hysterisk ulykkelig. og så redd som eg aldri har vore før. så reiste eg til paris og det var det beste eg nokon gong hadde gjort. for meg sjølv og for forholdet til meg og jostein og for hjartesmil.  å reisa til london er det skumlaste og beste eg har gjort. eg grein ikkje ei einaste tåre. ikkje ei. sjølv om det gjorde vondt å ta farvel med folk rundt meg og sjølv om eg samla tårene til dei andre i ein stor grå ball i magen så var det så sinnsjukt befriande å sitta på gardermoen og tenka this is it. no startar det. sovna før flyet tok av, og då det landa følte eg meg som ein heilt ny person.

eg skjønnar på alle kommentarar og alle mailar at det finst hundrevis av dykk som les bloggen min og skulle ønska at de turte, at de hadde pengane, at de hadde ork. mitt beste tips: gjer akkurat det du vil. tenk på kor enkelt det egentlig er: ein bestemmer seg, ein sparar opp pengar, ein gjer research, ein hoppar i det. sjølv. aleine. eller med nokon andre ein stolar på som har lignande drømmar. finn ein liten leilighet i tokyo, new york, dublin, stockholm, paris. prøv å få deg ein jobb. les bøker på bussen og gå i matbutikkar du ikkje skjønnar deg på, klin med nokon du ikkje klarar å uttala navnet til og smil til nokon du aldri kjem til å sjå igjen. det handlar om å komma seg ut og føla på verden, vera i kontakt med det som skjer der ute, alle dei historiane som finst berre utanfor landegrensene, berre utanfor oss sjølve. men ein må ta steget sjølv og ikkje vera for redd. ikkje la tankane ta overhand, vita at det går bra til slutt uansett, for om det går til helvete så er det aldri så langt heim igjen at det ikkje går.

sjølvsagt er det vanskelig. det er ingen som har sagt at det er hundre prosent enkelt lett som ein plett. det er dagar der eg ligg i senga og berre sjekkar flybilettar og tenkjer at eg ikkje orkar å pusta om ikkje sara er her med meg. heile kveldar på skype med absolutt alle av våre næraste, med omvisningar i leiligheten og middagar saman. knuste hjarte på andre sida av atlanterhavet. det gjer vondt å vera så langt frå dei eg er glad i. men no er alt akkurat som det skal vera. fish&chips og tesco og oyster card. akkurat som me har planlagt det i fleire år no, akkurat som me har drømt om, å vera ein del av ein enorm by som lev sitt heilt eige liv, og ikkje ha noko anna å stola på enn kvarandre. for meg er det trøst i skype, i kino utan teksting, i sophie dahl på youtube og i scandinavian kitchen med fiskebollar, flatbrød, solo og makrell i tomat.

det går bra, skal du sjå. og om det går til helvete etter berre fire dagar så har du uansett turt. og prøvd. og reiser heim igjen med fleire nye opne rom i hjartet & historiar i lomma som aldri hadde vorte til heime. verda ventar på deg, og med verda meinar eg: koppar med espresso, ferske baguettar, gutar og jenter som vil klina, senger å sova i, hundar å helsa på, språk å læra, skilt å lesa, parkar å utforska og personar å bli kjent med. 

 


a text about having the guts to just leave home and out into the world, as i’ve received dozens of emails about my move to paris and london this year. bottom line: do it, go. if you want to. if you don’t, that’s ok too.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Du er fabelaktig, du. Når jeg blir stor skal jeg også tørre ting som jeg egentlig ikke tør. Hitill har jeg flyttet ut som seksten-åring til en helt ny by, der den eneste personen jeg kjenner er kjæresten min. Det var skummelt, det. Men det går helt strålende nå.

  • åh, jeg blir så glad av å lese dette. glad i hele kroppen, sånn at jeg kjenner hårene på armene reise seg litt. verden er så spennende og stor, og du skriver slik at jeg virkelig tror at verden venter på meg mens jeg sitter hjemme og gjør fysikk. takk!

  • så sant! jeg pleier å tenke at det går jo faktisk ikke ann å la vær, at jeg ikke vil tilgi meg selv om jeg ikke hadde dratt til frankrike for å studere etter videregående, hvis jeg en dag hadde våknet opp i oslo som 25-åring med en eller annen utdanning fra uio og tenk at søren, hva om jeg hadde dratt til frankrike da jeg var 18? det ville jo bare vært det tristeste. så derfor må jeg bare prøve. og det går bra. det er ikke det at jeg ikke savner norge, for det gjør jeg, ofte og nesten hele tiden og noen ganger mye og andre ganger lite, men greia er at det er her jeg vil bo. så det at man savner noe som er langt unna kommer det alltid til å være, men det betyr ikke at jeg heller ville bodd hjemme i oslo. jeg har det jo så bra her! og jeg er så glad for at dere også har det fint i london, det høres så spennende ut.

  • fantastisk innlegg!! Har akkurat sett coco avant chanel, og no virka paris som ein stor draum! Håpa dikka får da bra i London, og at livet blir som eit vakkert eventyr.

  • jeg pleier aldri å kommentere, for jeg har egentlig aldri vært ordentlig inne i denne bloggsfæren, men herregud. dette var veldig flott å lese. jeg ble glad inni meg, og det beste er at alt som står her er helt sant. så flink du er, og så fint at du forteller videre. jeg skulle ønske noen hadde sagt disse tingene til meg forrige gang jeg ville flytte vekk og hadde planer og tanker og alt jeg fikk høre var “du kan ikke”. det er heldigvis aldri for seint

  • Du skriver søren meg godt. Tusen takk. Har akkurat flyttet til Frankrike for å studere, mens kjæresten min er hjemme. Dette innlegget gjorde det lettere. Tusen takk.

  • Takk, fine Mariell, du er inspirerande! Eg har litt som du, kasta meg ut i noko som eg ikkje veit om kjem til å gå bra, men som eg berre må gjera fordi det ikkje finnes noko som eg vil meir. I februar flyttar eg til København for å gå på syngeskule, og kvar gong eg tenker på det kitlar det litt i mellomgulvet. Hurra for oss!

  • Etter at jeg leste dette skrev jeg en liste over ting jeg skal tørre å drømme om. Den er som dette: *Flytte langt bort (helst England, Italia eller Frankrike) *Ha min egen fotoutstilling *Flytte alene *studere *jobbe *Forelske meg *Være lykkelig *Tro *Håpe *Feile *synge *lære meg å spille gitar *Være fornøyd med meg selv *Leve livet mitt sånn jeg ønsker.

  • Det var så fælt da jeg flytta hjemmefra for 1 måned siden. Den første uka gikk bra, for da var min kjære her med meg, men idet han reiste knakk jeg sammen. Jeg skalv og begynte nesten å kaste opp, så redd og usikker var jeg. Mamma kjøpte flybilletter til meg samme kveld, og jeg fikk komme hjem i en liten uke. Da jeg kom tilbake til Oslo etter noen dager hjemme hos mamma var det helt annerledes! Jeg var fortsatt lei meg, og savnet fortsatt hjemme, men jeg var sterkere, og visste at dette kunne jeg klare! Nå stortrives jeg! Gleder meg fortsatt til å besøke mamma om noen uker, men jeg vil ikke lengre flytte hjem! Din flytting til London hjalp meg til å innse at om Mariell kan flytte til et annet land, på andre siden av havet, skal jeg jammen greie å bo 70 mil unna mamma, og om Mariell klarte å flytte til Paris alene, skal jeg jammen greie å bo i Oslo, selv om kjæresten er i Namsos. Tusen takk, fine Mariell!

  • hei mariell. så fint at dette innlegget kom nå! til sommeren skal (vil) jeg bo i paris. hele sommeren. og jobbe. men hvordan får du råd til å leie i to måneder? til middag og sokker og franske blader? jeg håper du kan fortelle meg litt om hvordan du ordnet alt det praktiske rundt paris, og kanskje om du har noen tips til hvor og hvordan jeg kan få jobb?

  • Dina: hei! eg har jo mi eiga bedrift og jobben min er magasinet, fotografering og blogging og derfra får eg ei heilt vanlig voksenlønn. det handlar berre om å prioritera. eg og jostein hadde jo to husleiger mens eg budde i paris, og det var ei problemstilling me måtte finna ut av på forhånd. eg trur at au pair er ein bra måte å starta på! da får ein jo kost og losji og lommepengar mot at ein jobbar med ungar og heim. fint og bra. finst masse av sider på internettet der ein kan registrera seg og finna ein familie som passar. :)

  • Varg: eg hadde det ganske komfortabelt heile vgs, egentlig, fordi for det første betalte mamma og pappa husleiga mi, og fordi eg ikkje kjøpte nye klede kvar gong stipendet kom. eg trur ikkje det skal så mykje meir til enn eit par ekstra tusen i månaden for å leva komfortabelt som student, så ein deltidsjobb er meir enn nok. ein sparar pengar på ikkje eta kjøtt(sparar sjukt mykje pengar på mat generelt, om ein er smart) og passa på strømbruket sitt som einkvar ansvarlig person jo burde. det er litt av eit eventyr å leva på stramt budsjett og eg er så glad for at eg flytta ut så tidlig og fekk oppleva det sjølv! samtidig er de jo to, og det er nesten alltid billigare å vera to enn å vera ein.

  • Du skriver så fint. Jeg har også turt å dra ut i den store verden. Det er uten noen som helst tvil det ALLER beste valget jeg har tatt hele livet, og jeg vokste minst 10 år inni meg, på et halvt år. Jeg har ikke angret et hundredelssekund, og jeg drømmer om å bo i en pulserende storby igjen, hver eneste natt. Det er fantastisk.

  • du e så fantastisk bra du! min største drøm er å reise rundt om i verda og oppleve ting. nye kulturar, nye menneske, ny natur, alt. min største frykt er å sitte på gamleheimen og angre på alt det eg ikkje gjorde, ikkje turte, alle plassane eg ikkje reiste, og alle sjangsane eg ikkje tok. når eg blir eldre og modigare skal eg jammen meg ta å reise, flytte til utlandet, vere like tøff som deg. når den tid kjem, skal eg finne fram igjen dette innlegget og lese det om og om igjen. tusen takk for at du e du, mariell. du e flott, og modig til tusen! ønskjer deg alt godt i framtida, og håpar du får det superfint i london med jostein. klem

  • Fantastisk skrevet! Jeg har akkurat flytta til Oslo, og det kosta meg mer enn da jeg flytta til Paris i februar. Fordi nå har jeg flytta for å bo her i fem hele år. Og sammen med kjæresten min. Til nå har det vært helt utrolig fantastisk fint, selvom vi bare bor på 26 kvm. Men vet du, vi får større leilighet allerede i oktober. Og da får vi eget soverom, det blir deilig!

  • tusen takk, det var fint. jeg er i chicago nå, jeg startet helt på nytt helt alene. det skumleste er å reise ut på havet som kan storme og som kan være stilt og tørre å ikke se land lenger. for det er når du ikke kan det at det er best og værst og mest ensomt men også mest fantastisk. de vi er glad i er alltid i hjertene våre uansett, og vi er i hjertene dere.

  • Du er så fin og flink! men jeg har et spørsmål: Kan man legge bilder inn på dataen fra Dianakameraer? eller må man ha film? Trenger virkelig hjelp!

  • du er så god. jeg blir så glad og takknemlig for å leve når jeg leser det du skriver, du får meg til å innse at alt ikke bare er grått, selv om det føles slik så fryktelig ofte. du gjør meg optimistisk og modig og bedre, og du fyller meg med håp. takk for at du er du <3

  • Dette var både veldig vondt og veldig godt å lese. Angsten slukar meg, eg er livredd, meir enn før. Ser ikkje for meg at eg nokon gong kjem til å takle livet og verden som andre gjer, men eg håpar håpar håpar! Eg vil våge, og eg vil akseptere at ting ikkje alltid blir som ein har planlagt, men at det er greit likevel. Denne teksten gav meg meir håp og meir tru på at det går an. Du er flott!

  • Bare helt herlig! Fra en som begynnte å reise tidlig i livet og som snart 50 åring stadig har drømmer om nye eventyr <3 Keep it up…

  • Det her var både fint og vondt og lese. Men på en måte litt oppmutrende her jeg sitter alene i SørFrankrike med en familie som ikke skjønner hva jeg sier og jeg ikke skjønner dem. Å være au pair er ensomt og tøft men det er litt fint å tenke at hvis jeg gir opp nå etter halvannen uke så turte jeg hvertfall, jeg reiste!

  • Å, du har så rett, så rett! Jeg flyttet rundt halve verden selv, og det var faktisk ikke vanskelig, når man først hadde bestemt seg. Man kan ikke alltid tenke for mye over ting, man må hoppe i det og leve livet man ønsker seg, istedenfor å sitte på internett og bare se på fine bilder av andre folk sine liv. Jeg ble så glad når du skrev at det egentlig er enkelt, for det er jo det. Det vanskeligste er jo å bestemme seg. Når det først er gjort, er det bare å finne ut hvordan man kommer seg dit man vil. Herlig herlig innlegg, du er så bra!

  • jeg har ei mappe med lenker til fine ting fra verdensveven, fine, viktige ting, som er viktig å lese når man ikke husker helt hvordan man skal leve livet sitt eller hva man skal gjøre og når alt gjør litt vondt og er skummelt og farlig. dette innlegget bor der nå. takk. takk. takk. takk for at du er den du er.

  • ligger akkurat nå på senga mi på et alt for lite rom i wales, langtlangt hjemme fra, alt er feil, så dette er akkurat hva jeg trengte å lese. tusen takk! :-)