portobello road og covent garden og brick lane og cutty sark.

The Grand Macaron at Bottega Louiekobenhavn2

når eg les alle tinga de skriv om london så føles det som ein så enorm by som kjem til å svelga meg heil. at byen er for stor det er for mykje det er for langt heimefra. først. så tenkjer eg på paris og korleis det var å komma dit aleine, og at eg no reiser med han som eg likar best i heile verda. to par sko i gangen, to par føtter i senga, to kroppar, fire hender. ti fingrar til å holda i bestikket når me reiser på afternoon tea, prøver oss gjennom heile london berre så me kan sei kva som er best, kvar dei har best scones og best darjeeling. fire auge når me går på kino, på stevnemøte, dinner and a movie, to munnar som klinar i mørket på bakerste rad. og da blir eg berre så altfor eksploderande glad av å tenka på det. london. å kunna leva av det som eg elskar mest av alt, å bu i eit stille og stort og fint område ved ein park, å utforska det saman og skriva om det, laga magasin om det, leva av det, leva. eg skal kjøpa sykkel og sykla gjennom parken og til skulen hans, ha piknik i korga, sliskesøt lemonade i ei fin flaske og rutedukteppe å sitta på. mens me et lunsj høyrer me eit piano frå tredje etasje og eg tar bilder av han med pesto i heile ansiktet. og de får vera med på alt. som vanlig.


i love all your tips about london, but it also makes it feel so real. most of all i’m just very very excited. to move to a new place with the one person i like the most in the entire universe. and explore it with him. two pairs of shoes in the hall and  to pairs of feet in the bed. ten fingers to hold the cutlery when we try to figure out where the best afternoon tea is. every saturday. scones and darjeeling. it makes me explode of happiness when i think about it. london. being able to make a living just from doing what i love the most and already do. i’m going to get a bike and ride it through the park to the school where he goes, a picnic ready in my basket, sweet lemonade on a pretty bottle and something to sit on. while we eat lunch we can hear a piano from the third floor and i photograph him with pesto on his face. and you’ll be there, as always.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *