parisvondt.


foto: sara

når eg ser dette bildet får eg ein klump i halsen på storleik med eiffeltårnet og eg får lyst til å grina sånn som ein berre kan gjera når ein går langs kanalen etter at sola har gått ned, ein føler seg ikkje lenger som turist men ein føler seg ihvertfall ikkje heime. bildet er fra ein heilt fantastisk kveld ein av dei siste vekene i paris, eg og sara møtte elsa og pontus for middag og mojitos før me drakk fantastiske myntedrinkar på ein superfin bar og møtte personar som me ville møta igjen(som me óg gjorde), så reiste me til maxim’s for ein veldig ekstravagant og merkelig fest før eg og sara tok taxi til place de bastille der det var døgnopen servering og kentaro kom på sykkelen sin og når me rulla inn i seng var det morgon og sånn var livet mitt der. sånn er ikkje livet mitt no lenger. no sit eg innestengt i ein osloleilighet og er redd for å gå ut i dagslyset, eg er redd for det virkelige livet. for folk som snakkar mitt eige språk, for denne byen her folk veit kven eg er og kan telefonnummeret mitt. konstant sveitte håndflater og eit ønske om å kjøpa blomster på stortorvet men det er for langt å reisa aleine. eg seier det til meg sjølv kvar kveld før eg sovnar at i morgon, mariell, i morgon skal du gå ut før sola går ned men eg gjer det ikkje. ikkje eingong yoghurtis på seveneleven eller blomstrande kirsebærtre i botanisk hage kan lokka meg med ut så lenge sola står på himmelen og folk vrimlar i gatene. når det er mørkt kan eg gå ut, gå fire rundar rundt sofienbergparken og ligga i graset som om det var laurdagsettermiddag og livet var enkelt og jordbær og champagne i halvmåneglas. klumpen i magen blir berre større og det einaste eg held meg fast ved er tanken om at om ein månad er ikkje dette heller min by lenger. i mellomtiden ligg eg i senga, les bøker og tel trappetrinn fra fjerde til søttende etasje, får fine folk på besøk som kan stryka meg i håret når ting ikkje er så enkelt. av og til pakkar eg ein kopp inn i avispapir og tenkjer på kor fint det skal bli å starta heilt på nytt i ein annan by med nye ansikt, nye gater å utforska, nye personar å bli glad i & nye beats å nesten danse til.


paris kind of broke my heart and now i’m afraid of oslo and of going out of the house. can’t wait to leave this place and move to london, start fresh.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • På en slik dag høres det ut som om dettte passer: Vit at du er inspirerende. Vit at du er modig, og at alt du så mange ganger har fått meg til å tørre littegrann mer. Til å gå ut døra selv om jeg ikke tør, til å ha på kjoler som viser knærne mine, til å stole litt mer på folk, til å drikke vin på en onsdag, og for bare noen minutter siden gjorde jeg noe stort og skummelt og sårbart som jeg bare såvidt turte. Plutselig kommer det en dag som er litt lettere, og plutselig er du på Stortorget for å kjøpe blomster.

  • Du er så sterk som tør å være så svak. Jeg skal flytte sammen med kjæresten min om en måned selv om vi bare har vært sammen i to måneder. Og jeg er dritredd, samtidig så tror jeg at det går bra. Man må ha troen på at det blir bra. Får håpe London blir så bra som du vil at det skal bli. Besøk Camden masse og gi masse rapporter derfra. For der er det himmelsk sært med biler ut av veggene og butikker man ikke får ta bilde i fordi de som jobber der har lego-figurer i håret og de er lei av å bli tatt bilde av av teite turister.

  • Du er så brutalt ærlig at det gjer vondt. For eg kjenner ofte på det samme som du, men eg forteller det ikkje til nokon. Så går eg no heller og verker for meg sjølv. Piss.

  • du er så bra, så bra. og eg kjenner meg slik igjen. men det einaste (og viktigaste) eg lærte, er at når det blæs som verst, så hjelp det ikkje å sitte inne. og eg veit at det ikkje hjelp akkurat no. men du kan. det veit eg du kan.

  • Det kjennes sikkert rart å vere tilbake i Oslo, men tenk på at du flyttar vekk snart, og at du må utnytte den velse tida du har igjen her i byen! Sjølv om Oslo virkar som en kjipt plass å vere akkurat no, trur eg du kjem til å savne den når du har flytta;) La den siste tida i Oslo bli minnerik.

  • En varm klem til deg, Mariell. Hold fast i kjærestehånda som gjør deg trygg og våg deg ut, ikke la tankene dine gjøre leiligheten din til et fengsel. Om noen oppfører seg dumt er det for at de har det vondt inni seg de og, kanskje de også bare trenger ei kjærestehånd å holde i, eller syns at livet er litt vanskelig akkurat nå. Det er herlig vår ute, den fineste tida på året hvor man virkelig føler at man lever. Det kan være skremmende, men sannelig ganske så herlig også:-)

  • Nå har jeg lest det fine fine hjartemagasinet, og jeg må bare si at den siste delen med Paris var det aller fineste, og teksten til han der fine fikk meg til å få tårer i øynene. <3

  • Hva er det som er skummelt med Oslo? Hvis du tenker deg skikkelig godt om.. Hva er skummelt? Husk at når du var i Paris savnet du Oslo, og ville tilbake til sofienbergparken, yoghurtis og dine kjære venner. Tenk at dette er den siste tiden i Oslo på en stund, den bør være fyllt med glede og gode dager. Nå er tiden for å gå ut i parken med vin og gode venner. Nå er tiden for å vandre omkring i de bare gatene med sommersko og uten strømpebukser. Nå er tiden, for om en måned vil du ikke lenger være der. Den eneste som kan få deg til å tørre er deg selv, og ja, det er vondt og det er skummelt, men etterpå føles det fantastisk.

  • Åh. Eg skjønar så godt korleis du har det. Eg syns ikkje det er så skummelt å gå rundt i Oslo, for her er det ingen som kjenner meg. Men på heimstaden min er det uendeleg skummelt, for der veit alle kven eg er (kjennes det ut som i det vesle dumme hovudet mitt..) Og det kjennes som eg skuffar dei om dei ser meg, så når eg er heime går eg sjeldan/aldri ut åleine. Eg veit ikkje kvar eg skal feste blikket eller om eg går rart. Og så tenker eg så mykje på gangen min, at eg plutseleg går kjemperart. Liksom haltar litt, og då stirrar folk sikkert enno meir. Og alt dette av di eg berre har vore i lokalavisa litt. Eg tørr ikkje tenke på korleis du har det.. for her i Noreg er det jo trass alt ein del som veit kven du er. Heile landet er liksom di heimbygd. For deg blir det å flytte til London litt som det var for meg å flytte til Oslo. Trøst deg med at det stort sett er bra folk som veit kven du er (det verkar sånn når eg les gjesteboka..) Og at dei teite folka ikkje har oppdaga bloggen din enno. Og om eg nokon gong får auge på deg, skal eg berre smile litt i munnviken og tenke at du er veldig, veldig modig som tørr å vera så sårbar på bloggen.

  • Nå er det lenge siden jeg har lagt igjen en kommentar, ville bare si at dette går bra! Om ikke lenge til er dere i en ny by! <3 Lykke til videre!

  • Jeg sender positive og modige vibber din vei! Det løsner snart, skal du se, og da kan du nyte sola og isen og de blomstrende trærne i botanisk hage. En morgen kommer du til å våkne opp og være klar til å gå ut og vise denne byen hvem som bestemmer, det er jeg sikker på. Elektronisk klem til deg!

  • Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg tør ikke å utforske verden, en gang. Jeg bor i en by jeg misliker, har gjort det i to år, og hører ikke hjemme her. Plutselig snakker jeg bokmål, og jeg skjønner ikke hvem jeg er lengre. Jeg vil bare tilbake til Valdres hele tiden.

  • Jeg forstår på en måte hvordan du har det og at det kan være vanskelig, men gå ut. gå ut. Gå ut nå, for Oslo er så fin, trærne blomstrer, gresset er grønt, polet selger cava, sola skinner. folk jogger, sykler, lufter hunden, drikker øl, leker med ungene sine og leser i parken. Gå ut i parken! det er så sinnsykt fint. det er vår og du liker jo egentlig oslo! hvis du vil starte forsiktig, ta bussen til skogen eller til bygdøy eler noe og gå en tur :) Lykke til! :)

  • jeg skulle ønske du kunne stole på at alle som kjenner deg igjen på gata i oslo bare vil deg alt det beste!

  • Det høyres ikke godt ut. Kanskje ganske logisk å ikkje ha det finfint når det har vært månader pepra med inntrykk som du skal ta inn. Og ut i magasinformat. Ikkje rart ein treng ei pause.Være var for alt og kjenne at det ikkje alt er godt. Eg håper du ikkje trur eg bagatelliserer. Veit bare at når eg sjølv er sliten så blir alt annleis og ting som er fine slutter med det.

  • du er så fantastisk levende, tro meg, det er det som teller. og tenk at du har fylt livet ditt med så mange fantastiske minner og opplevelser, du har bygget en hel kiste full av skatter og rikdommer som du kan smykke sjelen din med.

  • Hvis du ikke vil gå ut så la det være. Før eller siden blir du lei av å sitte inne og kjenne på at “alt er vondt”, så går du ut likevel og da var den fasen over.

  • du er så flott og jeg håper du får mange gode oslostunder før du reiser så du får lyst til å komme tilbake igjen, mariell.

  • jeg er 14 år, og tør ingen ting lengere. jeg har stengt meg selv inne i min egen verden.. jeg kommer hjem fra skolen og sitter inne til jeg skal sove. jeg vil så gjerne gå ut, men jeg tør ikke.. ikke alene..