kjærleiken, men i ein anna versjon.

i dag tidlig våkna eg av at eg skreik. av lyden av mitt eige skrik, fullstendig gjennomvåt av sveitte. eg drømte at han der fine var død, at eg satt med ein kasse med tinga hans i hendene og skulle bestemma kva som skulle kastast, kva som skulle lagrast, kva som skulle stå framme, og eg skreik. for alt me ikkje skulle få, for alt me skulle hatt, for alt me har gått gjennom for ingenting, forgjeves om han ikkje skulle vera her meir. det verste var å våkna aleine og framleis tru på drømmen, fram til eg følte meg fram etter telefonen min og fekk ringt, heilt til palestina. han tok telefonen og snakka meg ned, snakka meg opp, fram og ut av senga men framleis med klumpen i brystkassa.

det er den typen kjærleik me har. kjærleik er ikkje berre familieselskap og søndagar i senga, kjærleik er óg skrikande smerte og utholande vondt til tider, i alle fall min kjærleik og eg ville ikkje hatt det på nokon anna måte og det seier eg heilt utan å tvile. det er vår kjærleik, meg og han der fine til kanten av universet.

all denne diskusjonen i kommentarfeltet mitt dei siste dagane sliter meg ut. det er den som gjer meg svak, ikkje mangel på han der fine sin eksistens i min umiddelbare kvardag. det er alle bekymringane og tankane om kor svak eg er, for eit dårlig forbilde eg er, fra heilt framande personar som eg aldri har bedt om og ikkje vil ha. om de hadde vore vennene mine, og fortalt meg at eg var svak og eit dårlig forbilde i ei stund der eg trong å høyra at det går fint, det går bra, han kjem heim, du er sterk, hadde eg snudd i døra og aldri sett meg tilbake.

eg har det fint. heilt fint. eg fungerar i ein slags kvardag med fine folk rundt meg som kun støttar og seier fine ting til meg, fordi dei veit at det er det eg treng. og når eg ikkje har det fint så hjelper det å skriva, og eg utfordrar meg sjølv(og lesarane mine, tydeligvis) ved å legga ut det eg skriv sjølv om det kanskje er ein miks mellom virkelighet og fiksjon, så hjelper det å skriva. eg kjem ikkje til å sensurera meg når eg for ein gongs skyld tør å pressa meg sjølv til å publisera noko som ikkje er sukkerspinn og makronar. det finst fleire sider ved meg og dette er den usensurerte kjærleiken. ta det som det er eller la ver, det er opp til deg.

tenk litt før de legg igjen kommentarar på ein blogg, om de faktisk bryr dykk(som de påstår at de gjer). om du hadde vore saman med nokon i seks år og den personen var ein stor og definerande del av livet ditt og deg, ville du vera avhengig av den personen? ville du sakna å ha den personen i din kvardag? ein anna ting: er det ikkje bedre at unge jenter lærer at det er greit å ha det vondt? at det er greit å reagera når ting skjer i kvardagen? er det bedre at dei lærer å holda alt inni seg og ikkje reagera på ein normal og sunn måte? eg trur eg absolutt veit kva svaret på det er.

eg vil ikkje krangla i kommentarfeltet, eg vil at dette skal vera ein plass ein kan gå utan å vera sint om det så er den einaste plassen på internett. så om de virkelig er så bekymra som de seier, send meg ein mail. det meinar eg. eg vil jo vera venner. bloggkommentarvenner.

(og eg beklagar om noko av dette skremmer nokon, det trur eg egentlig at det gjer. men det er lov å vera skremt og litt satt ut. det er lov.)

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • kjedelig at noen ikke klarer å beundre deg uten kritikk av ting de virkelig ikke har noe med å gjøre. såklart savner man, og hvordan man håndterer det er en privatsak. og paris alene er ikke noe problem, det skal jeg også. heia.

  • Jeg har nettopp rota meg inn på bloggen din, bare for et par uker siden, og jeg leser den hver eneste dag, plukker meg igjennom de forskjellige temaene. Jeg syns du skriver kjempefint, og på meg virker du ikke svak i det hele tatt. Du virker full av kjærlighet, og det er veldig fint å se. Nå er det heller ikke mange dagene til han er tilbake, flink er du. Det er ikke lett å være langt vekke fra en del av seg selv.

  • Ber om orsak for at eg kan hende til dels har vore medskuldig i denne dumme situasjonen, med å vere i overkant krass og krigshissande i kommentarane mine. Du har såklart heilt rett i det du seier, vonar du ikkje byrje å tvile på det. Eg trur nok at det som er bra for “unge jenter”, er nett det at du som lev eit så spanande liv, er så dyktig og som ein ser opp til, likevel er raus nok til å vise meir enn berre eit glansbilete av deg sjølv. Mange trur at alle andre har det bra og er så lykkelege med alt og lev perfekte liv, det er berre ein sjølv som er redd for å gå ut, er lei seg, eller har andre problem.

  • me blogglesarar elskar hjartesmiluniverset dei gongane du skriv om sukkerspinn og rosa skyar, men me elskar det like mykje når du skriv om det som er vanskeleg. denne bloggen handlar jo om deg, om det som opptek deg, og då er det sjølvsagt at du ikkje kan gå å late som om alt er fint kvar einaste dag når det ikkje er det. ingen har det fantastisk heile tida.

  • Tror ikke alle skjønner at man innimellom må overdrive, forsterke og sette ting litt på spissen for å skrive gode tekster. Tekster som gjør inntrykk, og rører ved leseren.

  • det er bare bra at du skriver om ting som gjør vondt og som er vanskelig, at du er åpen og ærlig. jeg tror det både hjelper for deg og oss lesere. for, det finnes allerede nok av blogger som later som om deres verden er perfekt og helt uten sår og arr. sånn er det ikke. du skriver jo naturligvis mest positive innlegg, men ikke på en sånn “jeg har det så sinnssykt bra og alt er perfekt og jeg har det aldri vondt bla bla bla”-måte. for jo. du har det jo sinnssykt bra, men du legger ikke skjul på at du har det fælt innimellom også. og det er sterkt og modig og herlig. det er det som gjør deg til et forbilde. et utrolig bra forbilde.

  • eg har ikkje lest desse diskusjonane som det er snakk om, men eg tykkjer du har ein fin fin blogg og byrja lese den for omtrent eit år sidan fordi du skriv på nynorsk, men eg har haldt fram med å lese fordi du skriv så fint om alt frå makronar til kjærleik, på godt og vondt.

  • Sånn kan jeg også våkne og ha helt angst i magen og hele kroppen og virkelig tro det er sant. Så kan den dårlige følelsen sitte i kroppen i flere timer, nesten hele dagen. Selv om han er der. Det er vel bare sånn det er for noen. Bra du skriver om det, det er så viktig!

  • Herregud, folk er så innmari teite. Du er heldig, det er det du er. Og disse personene kan få ut de sinna ordene sine et anna sted, og ikke ødelegge din finfine blogg med de.

  • jeg håper du fortsetter og skrive somm du gjør, for du er den eneste som får meg til å tro på at kjærlighet finnes <3

  • Er det ikke deilig å kunne skrive ut alle sine følelser ? Jeg synes det er fantastisk. Ren terapi. Det å savne den man elsker er tungt og da har man rett til å skrive ned det man tenker og føler.

  • Hør på fin musikk når du savner han ekstra mye. Du fortjener virkelig ikke drittkommentarer fra tilfeldige mennesker som bare skriver akkurat det de tenker… Ikke la det gå inn på deg! Jeg vet at det er vanskelig og at jeg selv hadde blitt veldig frustrert hvis det var min blogg og mine tanker! Men sånn er det vel noen ganger, dessverre. Du er absolutt en sterk kvinne, og det at du er avhengig av Jostein på godt og vondt er din egen sak som jeg synes du skildrer på en fantastisk måte! Du virker som et menneske som virkelig kan kunsten å elske…!

  • Jeg forstår så godt at du har det vondt, kjæresten min er også bortreist, kanskje ikke så lenge som din, men det gjør fortsatt forferdelig vondt! Jeg teller dagene, venter og venter, og gjør som deg: får støtte fra venner. Jeg må tenke på noe annet i mens! Det er godt å høre at du savner ham sånn. Da føler jeg meg mindre alene, jeg har liksom noen å dele savnet med, noen som vet hvordan det er, og det er jeg glad for! Takk for at du deler følelsene dine, du har faktisk rett i at du hjelper unge jenter (i hvert fall meg!). Klem til deg, hold ut<3

  • Eg trur at dei som skriv teite kommentarar om at du er ditten og datten, ikkje har opplevd ordentleg kjærleik. Dei veit ikkje korleis det er å ha ein person som er sjelevenn, bestevenn, elskar og kjærast på ei og same tid. Trur ikkje at dei må ha opplevd korleis det er når den du er mest glad i, som du har vore saman med i mange år og som du ikkje har vore vekke frå på lenge, reiser vekk å ikkje er der når du våknar og legg deg. Det er vondt, det veit eg.

  • Du skriver innlegg som rører dypt i mennesker du aldri har møtt. Meg selv inkludert. Dette innlegget var intet unntak og vekker streke følelser i leserene. Nettopp derfor tror jeg folk kommenterer så ivrig, både kommentarer du opplever som negative og positive. De kommentarene som heller mot det negative kan være skrevet av purunge mennesker som ikke vet noe om ekte kjærlighet. Derfor kan det hende de ser seg nødt til å kommentere på noe de rett og slett ikke kan relatere til, dumt men sant. Ekte kjærlighet er så godt at det nesten blir vondt. Stå på alene og sammen med mannen i ditt liv. Må deres kjærlighet vare evig!

  • eg tykkjer det finst noko utruleg vakkert i å trenge nokon på den måten. det er ein kjærleik som det tek tid å lære å kjenne, og du er så heldig som har den. alt går bra.

  • det er din blogg, ikke vår. det er vi som er gjestene i ditt liv, ikke omvendt. du er din egen (og josteins) person. og du har lov til å føle alt du føler, og til å skrive akkurat hva du vil. og det vet jeg at du vet, og det er fint.

  • Mariell! Du er eit stort forbilde for mange! Dei dagane eg sjølv er trist, går eg inn på bloggen din og les gjennom gamle innlegg.. Du er så utruleg insprerande og fantastisk! Du veit det kanskje ikkje, men du lyser opp dagen til mange! Ikkje la nokon knekke deg, Mariell.. Du er vakker <3

  • Jeg får så vondt av å lese det for akkurat sånn var det med meg og min kjæreste. Forskjellen var at en dag var han ikke der lenger og mitt verste mareritt ble faktisk sant. Jeg “liker” denne siden med deg også, Fordi å bare lese om at han der fine er så fin og dere har det fantastisk sammen gjør at jeg har lyst til å grine for jeg blir sjalu på at du fortsatt har din, mens min er borte. Du er heldig og det her går bra, sammen er dere sterke.

  • Jeg skulle ønske jeg var like avhengig av noen som det du er. Kjærlighet er ikke en svakhet. For sammen er man mindre alene.

  • kjære mariell. det går bra, han kommer hjem, og dere kommer til å smile og kysse og holde rundt hverandre og alt blir fint, det vonde går bort og erstattes av noe godt, så godt. det er ikke lenge igjen, bare tre små dager. (takk for at du er tøff og deler det som gjør vondt også.)

  • eg elskar at du skriv om det som er vondt, då føler eg at eg ikkje er aleine og at det er greit å ha det smertefullt, at ein ikkje treng å vere glad heile tida og at ein. har. lov. til. å. ha. det. vondt. sjølv om årsaken berre er ei tom shampoflaske eller ein syk bestefar. hjarte til deg<3

  • søstra mi har det akkurat som deg. hun og mannen har vært sammen i nesten ni år, og hun blir fortsatt så veldig, veldig ute av seg selv om han er borte bare to dager.

  • du og dette er så fint og jeg klarer meg faktisk ikke uten jeg sjekker tilogmed mange ganger om dagen, glemmer å kommentere, men smiler, og, dette, er en av de stedene på internett og forøvrig der jeg hele tiden liker, uansett, vondt eller makroner, jeg vil lese, være med, følge, tenke, og slik er du, du gjør så jeg må, tenke, skrive, smile med tærne og noen ganger gråte. akkurat slik vil jeg det skal være. ha en god og nydelig mandag, mariell, og se ut så utrolig fantastisk vakkert, litt som vakre menneskers sinn.

  • internett er et sted hvor feige, slemme mennesker som vil mene alt om alle fråtser seg vilt. ved å være kritiske og blande seg i ting de ikke har noe med, føler de seg bedre med seg selv fordi de vet at noen andre får det vondt. de elsker å si ting for å såre andre. derfor vil ikke jeg ha blogg. jeg synes du er utrolig sterk som gjør det likevel.

  • så ufatteleg bakvendt at nokon skal kritisera deg for å, på din eigen blogg, skriva om kjenslene dine i eit veikt og sårbart augeblunk, og så bruka det mot deg for å få deg til å kjenna deg endå mindre. |:

  • hej m, jeg er din store fan og sender bloggadressen din til alle lykkehungrige venner. i dag så jeg deg ved akerselva og blei varm og glad. kjør på, kör hårt. cybersuss.

  • jeg har aldri forstått hvorfor folk må legge igjen smått kjipe kommentarer på en blogg som ikke handler om politikk og andre ting man kan (og bør) diskutere heftig. Din blogg er personlig, og dermed blir kommentarene personlige også.

  • Eg skulle skrive noko om kjærleik og korleis den opptrer i alle sine formar, men eg klarer ikkje å forklare det betre enn deg. Mariell, du er nydeleg, både med dei sløyfete og dei usensurerte sidene dine. Du har fått meg til å tru på kjærleik, og eg er deg svært svært takksam. Eg veit ikkje om det betyr noko, men du inspirerer meg til å ta sjanser, noko som har ført meg inn i det flottaste forholdet eg nokon gong har hatt. Og veit du, eg tillet meg sjølv å tru at eg fortjener det. Du er yngre enn meg, men eg ser opp til deg. Du er modig som lar oss ta del i kvardagen din slik du gjør. I frykt for å høyres altfor svermerisk ut, men eg vil takke deg. Det var berre det.

  • Jeg har ikke en like kjent blogg som deg, men jeg merker at jeg blir direkte sjokkert over hva enkelte mennesker får seg selv til å skrive i et kommentarfelt.

  • Du er så flink til å skrive :) Jeg er også kjempeavhengig av min kjæreste, det er kjempekos samtidig som det er vondt noen ganger. Men ting ordner seg som regel alltid, å snart er dere sammen igjen å koser å har dte fint :D

  • Jeg synes det er så rart at folk reagerte som de gjorde. Alle har vært der en eller annen gang, enten kjæresten drar til Palestina eller at man drar til Kenya i to uker og savner pappaen sin kjempemasse (som jeg gjorde). Man har lov til å savne og å føle seg litt tom når man ikke har sine nærmeste rundt seg. Jeg tenker at det er rart hvis man ikke har de følelsene i det hele tatt. Jeg synes egentlig at folk som kommenterer på blogger veldig sjeldent prøver å sette seg i bloggeren sine sko, og se saken fra dens vinkel. Hvis folk hadde gjort det så tror jeg ikke det hadde vært så mye hat og dritt i kommentarfelta.

  • Du er da et menneske som alle andre! :)Ingen, absolutt INGEN vet hva som foregår mellom to personer, bortsett fra personene selv.

  • eg tykkjer du er sterk og eg trur du er det sjølv om du berre skriv om fine ting. for eg trur ikkje det er mogleg å ikkje gå gjennom eit heilt liv utan dei ekle, skumle og urettferdige tinga. det skjer alle og eg tykkjer du har mykje mot og mykje fint i deg som velgar å sjå på det fine og det positive og legge ut så fine ord kvar dag. eg får mykje inspirasjon av å lesa bloggen din – ikkje berre innlegga om makronar og kjolar og alle dei fine tingane du gjer åleine og dei tingane du gjer med han der fine og alle venene dine. dei verker fantastiske dei også! håper du held fram med å vere sterk både med og uten han der fine heime, eg har stor tru på det! Gler meg til å lesa meir om Oslo og Paris og alt anna som fint. du har din eiga vri og det motiverar – uansett om det er sukkersøtt eller ikkje. du er kjempeflink og det går bra!

  • Uff, jeg skjønner deg så altfor godt! Har nettopp bodd 30 mil unna kjæresten min i 6 måneder – og de som synes du er svak burde ta seg en titt på bloggen min for noen måneder siden! Jeg kjente ikke meg selv igjen en periode fordi alt jeg tenkte på var han. Når du er vant til å ha et menneske i livet ditt, hele tiden, er det selvfølgelig helt forferdelig å plutselig skulle være uten han eller henne.

  • Har ikke lest alle kommentarene, men fikk veldig lyst til å si at du er priviligert som kan lengte etter han der fine slik at det gjør vondt! Vi er heldige som kan elske noen så mye.

  • Kjæresten min var alt for meg, han døde for noen år siden og hele hjertet mitt har fuglt med han. Men han sa noe som var så utrolig fint: “Det er sunt å savne hverandre, uansett hvor vondt det gjør, for det gjør at vi ikke gjør hverandre til en selvfølge.” Hver gang han var borte fra meg var det som å bli slått i bakken, og jeg vet hvordan slike ting føles. Det å kjennes ut som om man ikke fungerer alene. Men jeg er utrolig glad for at din kommer tilbake til deg, for å miste noen er en smerte som er så stor at man ikke føler noen ting. Ønsker dere alt godt, og ta vare på hverandre.

  • Jeg tror dette du beskriver i øverste del av innlegget, handler om innlærte mønstre. Når man har levd over lengre tid med ett mønster (en person), vil man selvsagt bli avhengig av det, og derav oppleve ting som dette når mønsteret for en stund sprekker. Jeg tror det er mer det enn noe slags begjær. Man får seg selv til å tro at livet skal være *sånn*, og når mønsteret svikter, faller rammene sammen.

  • åh, sånne drømmer er grusomme. det er jo ikke rart i det hele tatt at du savner han fine, jeg savner min når jeg ikke har sett ham på noen timer, selv om vi ikke har vært sammen i seks år eller noe. du er fin!

  • Hei! Eg les ikkje alt her og ikkje alle kommentarane. Men det er fint å komme innom til deg, for ein skjønar jo så inderleg vel at ikkje alt i verda (verken di eller heile) er makronar og hjarter, men det trengs faktisk nokon som anstrenger seg og orkar gjere verda bittelitt finare, bittelitt mjukare og venlegare. Og det gjer du, for så mange, og i alle fall for meg når eg kjem innom.

  • når nokon er ekte er det så vakkert! det treng ikkje vera fint, men det kan fult og heilt vera vakkert og vondt samstundes! å tillata seg å kjenna på følelsar, å vera ærleg og sårbar er noko som samfunnet vårt treng så sårt! i dette er du eit kjempesunnt førebilete for unge!