om å ikkje få pusta berre for alt og ingenting

kanskje var eg tretten første gang, kanskje yngre, eg hugsar ikkje, eg hugsar berre ei scene fra bakerst i ein buss, ein prikkande følelse i tunga og av at armane mine var så tunge at eg ikkje klarte å løfta dei. ein følelse av å vera absolutt fullstendig lamslått av frykt for noko ein ikkje klarar å identifisera eingang. ein intens kvalme som varte i kanskje sju minutt til det gikk over. eg fortalte aldri om det, det er vanskelig nok å vera tretten og merkelig om ein ikkje skal sitta bakerst i ein buss og vibrera sånn for ingenting. eg sat med store bøker i fanget i andre etasje på biblioteket, i hjørnet så ingen skulle sjå kva eg las, og prøvde å finna ut kva det var som hadde skjedd. blodpropp. kreft. hjerneslag. hjerteinfarkt. det gjekk månadar uten antydning til den samme bisarre opplevelsen så eg gløymte det litt vekk heilt til det plutselig kom tilbake, i ein svømmetime på ungdomsskulen, kanskje den einaste eg hadde, på tremeteren, nesten på kanten, og eg var heilt sikker på at eg skulle dø. som om nokon kasta ein sofa i brystkassa på meg, igjen og igjen og igjen. seinare var det kanskje på handballtrening, på veg til skulen, i eit purstagsselskap. medan dei andre leikte flasketuten peikar på sat eg bakerst i eit skap og hyperventilerte.

ikkje før eit par år seinare forstod eg at eg har angst i blodet(den typen som snik seg inn over deg når du kanskje ikkje eingang har det spesielt ille), at det er mykje det samme som at søster har brunt hår eller at storetåa mi er heilt lik pappa si, at det ikkje handlar om å vera pysete eller svak men at det handlar om å læra seg å leva med det. sjølv om det av og til føles som ein skal føda mellom hyllene på kiwi eller som om ein kjem til å smelta medan ein ventar på eit tog. så får ein heller lov til å ligga ein heil dag i senga om ein føler for det. heldigvis er eg utstyrt med fuglar i håret og ein som lar meg holde hånda hans så hardt eg berre klarar. for meg slår det piller på eit glas kva dag som helst.

(det er mange som har spurt meg om å skriva om angst, og eg tenkte å skriva litt men eg garderer meg her likevel. om det er noko meir de lurer på er de veldig velkomne til å senda meg mailar så skal eg svara så godt eg kan.)


about being very young and not understanding i had anxiety in my blood.

Skriv en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • jeg ble litt tung i hjertet når jeg leste dette. det var nesten som om jeg fikk en slik følelse. eller en liknende. det er fint at du har han fine når sånn skjer.

  • Gud, Mariell. Så ufattelig flott av deg å skrive dette. Jeg sliter så ekstremt mye med angst selv. Det er grusomt. Men med mye hjelp har jeg klart å se på det på en annen måte, en slags fascinasjon eller litt forskning. Hvor rart det er at kroppen plutselig reagerer med noe som virker som et hjerteinfarkt el. De første gangene man får angstanfall er man sikker på at man holder på å dø.

  • Sånn skulle jeg ønske jeg klarte å beskrive min egen angst. Sånn at det høres ut som noe fint. Og noe som ikke overmanner deg og ønsker at en ikke var mer. Og selvom jeg har én pille i glasset mitt og synes at det er ok, er det fint at du klarer deg uten.

  • Nå tror jeg at jeg skjønner hva som skjedde den kvelden på bussen da jeg plutselig opphørte å eksistere, da ørene begynte å frese og jeg forsvant ut i universet. Hjernen jobbet som den skulle eksplodere av klarhet, men alt fysisk var tåkete, og det eneste jeg følte var en fornemmelse av at jeg var reddreddredd.

  • Du er så vakker. Sånn innerst inne og ut. Jeg leser dette med klump i halsen. Du greier å setter ord på følelsene og tankene. Som jeg kjenner meg så godt igjen i. Du er fin!

  • du er fin! eg trur at mennesker som opplever at verda inni seg kresjer saman,er skikkeleg fine,eller øydelagde, men fortsatt vakre. berre fordi dei har ein annan tyngde i alt dei gjer.

  • inamoor: panikkangst er vanskelig å behandla uten medisin, og da vil eg heller berre ha det sånn. alt er ein del av meg og hjelper meg til å vera den eg er sjølv om det er vanskelig. og psykologar har aldri hjulpe meg meg noko.

  • Åå, så utrolig fint at du ville dele dette med oss! Ser på kommentarene at det er mange som kjenner seg igjen, deriblant meg.. Og av og til er det godt å bli minna på at man ikke er helt alene med å ha det sånn. For det kan føles himla ensomt.. Så tusen takk for at du hjelper å sette ord på noe som så mange opplever, kanskje uten at man helt forstår hva som skjer engang..

  • i feel you :) bare ikke la angsten styre deg. jeg sluttet å ta buss i flere år og det gikk så langt at jeg til slutt ikke turte å gå ut til postkassa en gang. nå har jeg jobba meg gjennom det meste, men har fortsatt en syk skoleangst som ødelegger for studiene mine.

  • Jeg finner ikke helt de rette ordene i dag, blir sånn i febertåke. Men det jeg ønsker å si er at selv når du omtaler alvorlige temaer som angst, skriver du så uendelig vakkert. Og samtidig så ærlig.

  • Dette var helt nydelig å lese! Det er akkurat sånn jeg føler det også, det er viktig å vite at man er ikke crazy selv om man noen ganger kan bli helt ufattelig redd for…ingenting?

  • Dette var utrolig fint. Jeg har angst for å ikke finne et “hjem”. Jeg har flyttet hele livet, og har ikke et sted jeg føler er hjemme. Nå flytter mamma og lillesøster, mens jeg må finne meg et eget sted. Et eget hjem. Jeg håper det blir fint.

  • Du er så flink å beskrive! Jeg hadde slike episoder på ungd.skolen jeg også. Hyperventilerte og mistet følelsen i fingrene og i ansiktet. Ekkelt!! Det har heldigvis gitt seg, og nå skjer det ikke mer. Men det hender jeg får “for lite luft”, og må passe på så jeg ikke begynner å hyperventilere.

  • Å herregud, mariell, nå satt jeg hjertet i halsen. Du er så ufattelig flink til å skrive, jeg blir skikkelig stolt, enda jeg ikke kjenner deg! At du skriver om angst på en sånn fin måte og samtidig fletter inn kjærligheten din til kjæresten din. Jeg pleier sjelden å kommenetere på blogger, men nå bare måtte jeg. Hvis du noen gang skriver en bok, skal jeg kjøpe den.

  • jeg kjenner meg igjen jeg også, i mitt tilfelle blir jeg nervøs og kvalm. uten grunn. det er helt grusomt når det skjer,men det er fint å se at jeg ikke er den eneste i verden som har det sånn. da blir det litt lettere. stå på, hjartesmil ♥♥

  • I kjenne me sånn igjen. Har vært plaga me panikkangst i mange år i og. I har alltid greid å takle d fram til for ca 2 år sia da i ikke turte å gjøre anna enn å sitte inne i senga og se på tv. I turte ikke sove heller, for d e rundt soving og d at i ikke har kontroll at anfallan mine oppstår. Etter ei stund begynte i å gå til psykolog, som va greit nok, men i følte ikke at d hjalp me spesielt. D som hjalp me mest va kjæresten min, og han hjelp me hver gang i får anfall no. D e mye bedre enn d va, men i har d enda ikke heilt under kontroll. I tar heller ikke medisin mot d, og i veit ikke om i nokken gang kommer til å bli kvitt d, men i greie av og til å “tenke” me ut av et anfall, og d gir me litt følelse av kontroll, i alle fall!

  • Kva er det som gjer at ein har angst, er det berre medfødt, det er liksom ikkje noko som utløyser det ? Eg har lyst til å lære meir om det.

  • Sender deg en stor klem fordi du er så fin og flink og fordi du ikke fortjener å ha det vondt. Jeg har hatt det litt tøft selv den siste tiden, men etter at jeg oppdaget bloggen din har jeg fått noe å glede meg over hver dag, og alle de fine tingene du skriver om (og tar bilder av) får meg alltid til å smile. Jeg tror faktisk at bloggen din har hjulpet meg masse! Og jeg håper virkelig at det hjelper deg å skrive om sånt også. Sender deg jammen en stor klem til, jeg. <3

  • Känner igen mig. Så bra skrivet och ångest och att må dåligt i själen är inget att skämams för, det är samma sak som att ha brytit en arm, som min pappa sa när min mamma mådde dåligt, att vi ska aldrig skämmas över om vi mår dåligt på insidan och det är inte lika lätt att laga som en bruten arm. puss

  • Så utrolig deilig det var å lese dette! Jeg fikk beskjed av legen min at jeg hadde angst etter en litt dramatisk tur med ambulanse på legevakta, og innlegging og masse vonde blodprøver og røndtgen og masse andre skumle ting. Og når legen sier det er bare hodet mitt, og at jeg må bare tenke på at jeg dør faktiskt ikke, så føler jeg meg ganske liten og dum. Men å lese hva du hadde skrevet løftet en hel boligblokk fra skuldrene mine. Det er plutselig flere der ute, og jeg er ikke lenger aleine, og dum.

  • Dette får man jo frysninger av. Det er fantastisk å lese både din beskrivelse av hvordan det føles – og kommentarene fra andre som sliter med det samme. Min angst kom til overflaten etter en rekke triste hendelser for 5 år siden, og jeg kjemper daglig for å holde den i sjakk.

  • Flott med ein plass ein kan lese meir om det. Eg kjenner ei som seier ho lid av angstanfall men eg har ikkje heilt skjøna kva det er før. Trur eg byrjar å få ei betre forståing no.

  • Adelaide: eg svarar i kommentarfeltet, på kvar enkelt kommentar der eg føler at vedkommande treng eit svar. :) av og til er svara heilt nederst og av og til innimellom, litt hulter til bulter, men dei er der. :)

  • Jeg MÅ bare si en ting til til deg, Hjartesmil. Har du prøvd psykomotorisk fysioterapi? Dette er en slags fysioterapi som går på dette med pusten og å bli klar over sin egen kropp. Det har hatt positiv invirkning på min diagnose, og mange flere jeg vet om i samme situasjon. For hvis man greier å kontrollere pusten, er mye gjort. Og jeg regner med at du er som meg, at de medisinene er mer til bry enn til hjelp. Ønsker deg alt vel, gleder meg til å lese bloggen din hver dag! Og hvis det ikke har kommet noe nytt innlegg, leser jeg bare gårsdagens en gang til for det var så fint.

  • eg lev med det der òg, men eg har ingen å helde hender med, og kvar gong eg tenkjer på det får eg lyst å skrika og grina og kasta bøker veggimellom. det er vondt.

  • Jeg synes det er så veldig, veldig fint at du skriver dette. Angst, depresjon, andre vansker av psykisk art er så uglesett i vårt samfunn – tradisjonelt sett assosiert med svakhet, og det er jo bare tull. Det er akkurat som å si at fordi en har brukket beinet så har en en svak kropp. Latterlig.

  • Vakkert <3 Etter flere år med uvitenhet og legesjekker gav jeg opp meg selv. Trodde jeg skulle dø, og utviklet tvangstanker. Hvert sekund fra jeg stod opp, til jeg la meg hadde jeg det. 5 år senere leste jeg om hva angst var. 10 år senere sliter jeg fortsatt med tvangstanker, men som oftest tenker jeg: Om jeg dør i morgen.. så dør jeg bare, ikke værre. Håper det ikke gjør vondt :) Det har gått 10 år, og jeg lever livet mer enn noen gang <3 Tatt opp alle fag fra vgs, har verdens beste gutt, verdens beste familie og verdens beste meg <3 Du er ett fantastisk menneske. Dere er fantastiske mennesker. Og det er jeg og.

  • Etter mange år med angst tror jeg den er et tegn på at jeg har noe å leve for. Når det gjør vondt minner jeg meg selv på at det er fordi jeg elsker at jeg får angst av og til. Kun fordi jeg vet jeg har noe å miste, og da vil jeg bare ta enda bedre vare på det. Det vil jeg ikke ha piller for.