made in austria.



min nye cardigan er raud og grøn og blå og svart og kvit og har marihøneknappar og fine kantar rundt seg. kan ikkje de laga historiar om kven som eigde den før?



this is my new cardigan. i need to know who it has belonged to, can’t you tell me a story about that?

Leave a Reply to milla Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

  • Det hadde vært fint egentlig, en vintagebutikk hvor man måtte levere en liten historie om plagget sammens med det. Det fikk jeg utrolig lyst til å gjøre! Bare synd jeg bor et sted hvor det aldri hadde slått igjennom. Jeg må nok flytte meget snart, hihi.

  • jeg tror den tilhørte ei ung jente med kort blondt hår og store blå øyne som alltid smiler. ei jente som bare vil alle alt godt i denne verden.

  • hun var alltid den som ventet til sist, som ventet på tur, som ikke snakket i munnen på andre, som var høflig, smilende, tok til takke med det minste kakestykket, som måtte stå i sisten. Og hun var tilfreds med det, i allefall utenpå. Dag etter dag gikk, og hun var den samme gamle, i allefall utenpå.

  • en ung jente med store framtidutsikter. hun hadde spart for å komme seg på skriveskole, og derfor solgte hun genseren hun elsket så mye, men som hun ville at noen andre skulle oppleve gleden av å eie.

  • Ho hadde vore så kald den dagen, måtte berre springe inn i ein butikk for å kjøpe noko varmt å kaste over skuldrene. Vårsola hadde titta fram, og fulgane kvitra. Men vinden, den forbaska vinden hadde pusta og bråka og ula heile månaden, Og ho lot seg lure kvar dag, av at sola var oppe, det såg jo varmt ut.

  • Bestemorå te Elvis va så glad i Elvis at hu strikka ein cardigan i yndlingsfargane hans som va rød, grønn, blå, svart og kvit. Han fikk an når han fyllte ti år gammal, og blei kjempeglad. Han hadde aldri i sitt liv følt seg så glad over et plagg før. Men gleden blei fort drept. For på skolen blei han mobba. “Jenteklær” ropte de og lo. Derfor pakka han genseren i ein boks og gjømte den på loftet. Og mången år ittepå blei den satt på auksjon. Ingen ville ha den, ingen såg kor spesiell den va, derfor blei den låst ner i kjellaren på museet. Og der låg den fine fargerike genseren innelåst i mååååååången år! Heilt te ein mandags måren når vaskekonå kom for å gjør museet blankt og fint. Hu kom over ei eska som va åpen og som hadde ein lapp på seg kor det sto ingenting på. Hu kikka oppi og der låg den finaste genseren hu hadde sett. Hu tenkte med seg sjøl at no så fint bør kje ligga i ei eska! Så hu tok an med seg hjem for hu tenkte “denna kan eg gi te datterå mi”. Men hu ville kje ha den. Hu va glad i svart. Og gikk kun i svart. Og hadde mørkt långt hår som skjulte øynene sine. Vaskekonå sko ønska hu konne gått med an, men den va altfor liten, så då va det bare ein ting å gjør, legg an ut på det glade internett! Og der låg an heilt te noen syns den va så vakkar at de måtte kjøpe an! Ka vaskekonå gjør nå det vett eg ikje, men eg tror hu har det kjempefint nå som hu vett at noen virkelig får bruk for genseren.

  • Jakka vart strikka i svart, kvitt og grått garn. Det svarte, kvite og grå garnet vart blått, grønt og raudt da ho song ein kjærleikssong til sin fineste. Den som eig jakka kan synge ein fin sang kvar dag. Slik vil fargene holde seg klare og vakre lenge. TRA LA LAAAAAAA:-D