November

På fredag feira me fjorten år saman, me gløymte det begge to til klokka var tre på dagen. To born under to og eit halvt gjer det med hjernen. Men me kjøpte gåver begge to, og det er jo noko!

Me sov fire i senga vår lenge, lenge, me sov på tvers. All reisingen og jobbingen, stresset, pressa seg fram i sprekkane våre, me fekk to døtre som trong å sova tett i tett om natta, helst med armar og bein floka saman med mine. Tåka er på veg til å letta no. I helga hang me opp ei lysslynge over heile rommet til Saga, og no gler ho seg til å legga seg der. «Lysrommet mitt», seier ho. Også les me den nye favorittboka hennar, om Stormkvalen og Noi.

Ho har prikkar over heile kroppen, mi vesle store jente. Ho har vore heime frå barnehagen i to veker no med vannkoppar. Ingen feber, berre kløande raude prikkar og to foreldre som har nok jobb til å fylla dagane.

Så me jobbar når me kan, ser meir Daniel Tiger enn me vil innrømma, eg skriv tekstar til sosiale media og oppdaterer nettbutikken klokka to om natta. Eg har aldri lengta så mykje til jul før som eg gjer i år. Jostein og Saga øver på julesongar, ho kjem til å kunna dei alle før desember.

Eg har mailinnboksen full av brudepar og familiar som vil ha meg og kameraet mitt på besøk, og det er så innmari innmari fint. At me flytta heim har betydd at eg får gjera det eg er best på, så mykje meir. Å vera ein større prosent fotograf. Det føles rett i magen. Spesielt når eg har kundar som skjønnar greia. At eg ikkje er ein sånn fotograf som vil at ungar skal sitta stille på ein stol. At eg vil vera med og leika, bygga tillit, og at bildene blir til på vegen.

Om ni dagar opnar me pop-up-butikk i Årdal, heimbygda mi. Me har fått leiga butikklokalet i LO sitt hus (sjølvsagt har LO sitt eige hus i Årdal, Arbeiderpartiet-kommunen over dei alle), og dei har pussa opp så nydeleg til oss. Det skal prisast hundrevis av varer før den tid, køyrast møbler inn, me skal rigga oss til og alt skal følast rett. Me har til og med fått sponsa julebrus frå Lerum (the one and only julebrus!), det blir pepperkaker, det blir mykje sveitte under panneluggen. Det er jo litt sinnsjukt å ha to butikkar i denne travle perioden, det er det. Men det er SÅ GØY. Og det var jo dette me starta butikk for, for å kunna gjere slike ting som er heilt på kanten av det som er rimelig. Og at eg igjen skal få sjå eit rom gå fra fire veggar til ein plass der folk kan utforska og drøyma og tenka på folk dei er glad i, dét er óg sinnsjukt. Sinnsjukt gøy.

Eg håpar det skal gå bra i Årdal, at me skal selga så mykje varer at me står litt friare i det nye året til å finpussa Fredag og utvikla vidare. Eg veit så mykje meir no om kven kunden er, og kva som er praktisk for folk å få tak i på éin og same stad. Eg har ei liste med merker eg klør etter å ta inn, og mantraet mitt er «2019. 2019. 2019».

Ting de vanligvis ikkje ser



Me har teke tre mus i huset den siste veka. Ein av oss går ned først for å sjekka fellene, så ikkje Saga skal snubla over daue dyr på veg til badet.

Det har vore så sprengkaldt at eg har drømt om å flytta til eit anna hus. Eg skrur opp ovnane, Jostein skrur dei ned att. Strømregninga blir trekt frå kontoen hass. Så istaden går me ilag og hentar ved, eg legg oppi bjørkeved når han ikkje ser det (det er den dyre veden, den som brenn lenge og godt).

Eg har fått varmepumpe i butikken. Og me har resirkulert papp. Sinnsjuke mengder papp. Og eg har ikkje eingong søppelavtale med kommunen. Så ein gong kanskje kvar tredje månad køyrer me eit lass med bos, eit bokstavleg lass, på dynga. 80 kroner kostar det.

Me passar hunden til svigers medan dei er i Italia, han er ein raring. Han vil ikkje eta og vil ikkje henta ball når dei er vekkreiste. Helst vil han ligga på varmekablane på badet eller i senga vår. Me har kjøpt kyllingfilet som me matar han og då et han.

Men no er det fredag. Eg er i butikken, det er travelt, det er godt, det er gøy. Eg pakkar bestillingar som ein gal, lagerfører som ein gal. No har me til og med toalett og kjøleskap her, eg har vore så kry når eg har handla eigen knekkebrødpakke, eige pålegg, oppvasksåpe, til kontoret.

Om eg orkar i kveld, skal eg pakka ut resten av kofferten frå turen til Bergen for to veker sidan. Hvis eg ikkje orkar skal eg fint klara å eta smågodt utan å tenka på den óg. Jostein og eg har éin episode att av Bodyguard på Netflix, og den har eg tenkt å sjå halvt bak ei pute. Og med mange episodar av Curb your enthusiasm som motvekt etterpå.

London, babies

Nokre heilt utruleg travle veker er på veg til å komma til sin slutt, og eg kjenner at stresset som låg som murstein i hovudet slepper taket litt og litt. Den siste månaden har me vore på teaterfestivalen i Fjaler, hatt dåp for Edda, hatt haustmarknad i butikken, vore på Eid for operapremieren på La Boheme, vore i London på jobb, i Oslo og no i helga var me i Bergen og eg fotograferte søte babyar og koselege familiar. Men no. No vil eg vera heime. Det hadde ikkje gjort meg noko om me ikkje reiste nokon plass før til neste år, liksom.  I dag sit eg med innspurt på eit kokebokoppdrag som eg har jobba på i eit og eit halvt år som skal komma ut i haust, det skal bli så godt å få filene sendt også kan eg heller gleda meg til å få den i hendene! Har jo hatt både fotografering og layout, så føler verkeleg at den er ein liten ekstra baby me har hatt her i huset ei stund.

Men eg tenkte eg ville dela litt bilder frå London no! Me var der som sagt på jobb, på møter, til noko som er altfor tidlig å snakka noko om, typ eit år for tidlig, men me gjorde såklart andre ting enn å gå på møter óg!

We are leaving behind some absolutely crazy weeks, and I can feel the stress that has mounted on my head letting go little by little. The past month we’ve been on five different trips (all work related) and christened Edda and had a busy time in the shop as well. So I’m so ready to spend some time home. I don’t want to be this busy, I don’t like it. Today I am spending some time with my deadline on a book I have been working on for a year and a half, a cook book that I’ve both photographed and done the layout for. Going to feel so good to get the files sent off and then wait for the finished product.

I thought I’d share some photos of our trip to London! We were there for work, meetings, things way too early days to talk about, but we did other things too of course!

Det var Edda sin første flytur, og første tur til London. Ho takla det så fint, og me følte oss litt som superheltar som ikkje eingong hadde med vogn til E. Berre bar ho rundt i wrap overalt, og det funka perfekt.

It was Edda’s first time on a plane, and her first time in London. She was a trooper and we felt like superheroes who didn’t even bring her a buggy. Just carried her around in a wrap everywhere and it worked perfectly.

Saga levde sitt beste liv. Overalt skreik ho etter folk “HELLØU!”, ho drakk kanskje ti babyccinos på dei tre dagane me var der og reven var sjølvsagt med på det heile. Ho har til og med lært seg kva reven heiter på engelsk. “Shoxx”

Saga was living her best life. Everywhere she was screaming at people “HELLOU!” and she had maybe ten babyccinos in the three days we were there. The fox was always with us, of course. In english “Shoxx”.

Me åt frukost på Breakfast Club i Rufus Street og var så nostalgiske til alle gongar me har vore fulle på happy hour der.

We had breakfast at Breakfast Club in Rufus Street and reminisced about all the times we’ve been drunk at happy hour there.

Faktisk så åt me oss gjennom London.

We did actually eat our way through London.

Me var så mykje med Mariell som me kunne, det gjer så vondt og så godt å vera ilag, eg saknar ho så vanvittig heile tida. Då me skulle reisa og ikkje skulle sjå kvarandre igjen før flyet vårt gjekk, skundta me oss alle og sa hadet også gjekk me og grein på kvar vår kant. Det er så himla LIVET, det der. Liksom, å dra seg sjølv opp med rot og alt som skjer då.

We spent as much time with Mariell as we could, it hurts and is amazing to spend time together, I miss her so much all the time. When we were leaving and weren’t going to see eachother again before our trip back home, we all hurried to say good bye and cried our separate ways. It’s just too real, how we uprooted ourselves and all these residual emotions surfacing, again and again.

Også prøvde me å skvisa inn så mykje kos som det berre gjekk an. Det kan jo vera nådelaust når ein reiser rundt sånn med ungar, på dei vaksne sine premiss, ein stadig dårlig samvittighet i magen. Og då må ein kosa mykje óg. For alle sin del.

We tried to get in as many cuddles as we could. It can be a really bad thing travelling around so much with kids, doing grown-up things, with a gnawing guilt. You just have to cuddle as much as possible.

Etter tre dagar i vår beste by, pakka me saman greiene våre og reiste heim, med kofferten full av nye fine ting og mange notat frå fine møter.

After three days in our favorite city, we packed up our things and went home with our suitcase full of new things and a lot of notes from lovely meetings.

Haustgal

I helga som var hadde me marknadshelg i butikken. Me hadde bortimot 200 personar innom for å sjå Fredrik sin fire timar lange performance i andre etasje (der me no endeleg har vatn og straum og eit reint kontorrom!!), og så mange gode treff og samtalar med kundar. Det kan vera så frustrerande å driva butikk i ei lita bygd, men sånne dagar gir meg håp og pepp.

This weekend we had a market on in the shop and in the town. We had close to 200 people stop by for Fredrik’s performance (four hours long), and had so many lovely conversations with our customers. It’s really hard sometimes running a shop in a small town, but days like these give me hope.

Saga var så haustleg og tøysete, eg og ho gjekk åleine på loppemarknad også fekk eg ta bilder. Sånne bilder gir meg så mykje fotopepp. Eg er så glad for den evna eg har jobba meg opp, etter mange år som fotograf, å få born til å slappa av og ha det gøy når eg fotograferer dei. Då er det det gøyaste å fotografera ungar!

Me fekk besøk i butikken av ei av hennar beste venner frå barnehagen, og dei dansa til musikken i Fredrik sin performance. På berre eit par månader med barnehageunge har livet radikalt endra seg. Det har opna seg opp og plutseleg kjenner me så mange nye fjes.

Saga was so autumnal and goofy, she and I went to a flea market alone and then I took some photos of here. Photos like these get me really excited about photography. I love being able to get kids to relax and play, it makes it so much fun.

We were visited by one of her best friends from nursery in the shop, and they danced to the music of Fredrik’s performance. In only a few months we know so many more people in this town, it’s a new era.

Eg hadde lynfotografering som eit marknadstilbod, femten minutt per avtale! Eg fekk blant anna fotografere denne vesle, som hadde DET FINASTE åsynet. Eit fjes som opna seg i eit smil så snart ho fekk augekontakt. Så sjukt fint. Og tenk for ein timing me fekk med den buska rett bak butikklokalet, ein kan jo ikkje planlegga ein bedre backdrop.

I had a flash photo offer, fifteen minutes per appointment! I got to photograph this cutie that just was SO HAPPY. And I couldn’t have asked for a better timing with this bush behind my shop, you can’t plan for a better backdrop.

Det var ikkje berre marknadshelg heller, me var óg heime. Saga og bestefar køyrte eit lass med kompost ned mot elva, og me åt kyllingegg frå naboen som var så søte og små. Elskverdige egg. Også hadde me ein sein nydeleg kveld med Fredrik der me smelta ihop i samtalar om fortid og framtid som me alltid gjer.

Også prata me om Lovleg såklart som føles som om Kjersti (som me gjekk på Firda med og som har skapt serien) har skrive den om oss. Det har ho ikkje såklart, men kjensla er så himla spot on. Og det føles så weird å sjå seg sjølv på TV. I rom der eg sjølv har vore så full og messy. Dette er frå hybelhuset. Baby-Jostein med ein knust Kræsj Pink i hybelhuset. Oda og Fredrik sin bar, i hybelhuset. Utsikta frå min eigen hybel. Og å sjå ein skuleplass der eg har gått til og frå timar og ein gong sparka Jostein på leggen så han datt i bakken, fordi han ikkje ville reisa til Roma med meg.

It wasn’t just business and outings though, we spent some time at home too. Saga and her grandfather took some compost in the wheelbarrow, we had chicken eggs from our neighbor that were tiny and loveable. And we spent a late amazing evening with Fredrik where we melted together our pasts and futures as we always do.

Lillingstonheimen

Me reiste til Sunnfjord. Me pakka bilen full som ein berre kan gjera når ein veit at ein ikkje skal fly, heile bleiepakker og dyner, ei vogn, i bagasjerommet, lommene fulle av snacks. Halve turen sat eg med eine armen baki baksetet for å holda smukken inni munnen til Edda, Jostein måtte massere skuldra mi då me kom fram. Me reiste mot Fjaler, mot teaterfestivalen og Lillingstonheimen. Teaterfestivalen fekk eg ikkje med meg noko av, eg amma Edda rundt omkring i Fjaler medan Jostein gjekk på teater og jobba. Men det beste med turen var der me budde, nemlig Lillingstonheimen, eigd av Fortidsminneforeningen. Der me fekk vera testarar for ei helg. Og å, som me testa.

We went to Sunnfjord. We packed our car up so tightly, the way you can only really do when you know you’re not flying. Whole bags of diapers and duvets, a pram in the trunk, pockets full of snacks. Half the trip was spent with my arm in the back seat holding Edda’s dummy in her mouth, Jostein had to massage my sorry shoulder when we got there. We went to Fjaler and the theatre festival there, and an old english house called Lillingstonheimen (named after the brit, Lillingston, who lived there). I didn’t experience the theatre festival, my time was mostly spent nursing Edda all over Fjaler while Jostein went to plays and worked. But the best thing about the trip was the house.

Me la alle puslespela våre og såg på Brannmann Sam i alle sengene.

We laid all the puzzles and watched Fireman Sam in all the beds.

Me leikte gøymsel.

We played hide and seek.

Og av og til var me lette å finna.

Sometimes we were easier to find than others.

Me amma, hovudsakleg eg og Edda, da. Og eg var sminkefri som eg no alltid er med mindre me SKAL noko. Altså sminkepungen min ligg i bilen these days.

We nursed, mostly Edda and I. And I was makeup free which I always am these days unless I’m doing something. My makeup is in the car, I’m that mom now.

Favorittrommet var det blå rommet. Her hadde me eit lite teselskap laurdagen, omtrent her fant me ut, med så himla sterk FOMO, at me ikkje kom til å komma oss på Fredrik sitt DJ-sett den kvelden. At av og til må ein vera dei ansvarlige foreldrene som legg ungar i senger og ser på TV og et potetgull. Som opplever ting via instagram. Og trass FOMO så hadde me ein så fin kveld, så glade for at me ikkje hadde tatt med oss to trøytte ungar ut i regn og høg musikk.

My favorite room was the blue room. We had a little tea party on the saturday, and it was here that we found out, despite FOMO, that we wouldn’t be able to go back out to Fredrik’s DJ set that night. Sometimes we do have to be the responsible parents who put the kids in their beds and watch TV and eat crisps. Who experience things via instagram. And despite the FOMO we had a lovely night, so happy we hadn’t brought two tired kinds out into rain and loud music.

For me hadde det jo finast på Lillingstonheimen uansett. Me kler eit sånt hus, med store trapper og flotte hagar, med små stilleben uansett kor ein vender blikket.

Because this was the best part. We look good in a house like this, big stairs and pretty gardens. With little still life setups wherever you rest your eyes.

I love it, what is it?

Inneheld eigenreklame

Denne veka er litt madness. Akkurat no er klokka halv elleve og eg sit og jobbar med ei sovande Edda i fanget. På søndag er det dåp, og det føles samtidig som det ikkje finst noko å stressa for oooog som at det straks skal slå meg, fjellet av oppgåver som skal utførast før den tid. Men me stressar ikkje egentlig for sånt, det er godt. Det blir som for Saga, pølsefest med våre nære og kjære og meir kake enn ein klarar å eta (ELSKAR kjøleskapskake).

No vil eg dela nokre ting som har oppteke hjerna mi i det siste. Plis del dine eigne current obsessions i kommentarfeltet, blir alltid så inspirert av det!

I want to share some of the things I have been into lately, PLEASE do so in the comments, it makes me so happy!

Denne blomsterbutikken får meg til å ønska at eg budde i Trondheim, Bakklandet Blomster. Så himla inspirerande å sjå norske bedrifter som gjer ALT på eit så vanvittig høgt nivå estetisk, som legg lista høgt og gjer at eg har lyst til å pusha meg sjølv til å bli bedre, gjera bedre. Eg sat i typ ein time i går og gjekk gjennom alt på instagram og heile bloggen deira, ehe. Og skreiv notatar til mi eiga bedrift undervegs, ganske så fint spør du meg. Om du bur i Trondheim og ikkje handlar der er du ein gal person!

Slightly obsessed with this flower shop in Trondheim (Norway), Bakklandet Blomster. It’s so inspiring seeing norwegian women-run businesses that do everything on such a high level aesthetically, that make me want to push myself to be and do better. I spent an hour yesterday going through their entire instagram and blog, writing notes for my own business underway, pretty nice if you ask me.

Me har mykje deilige varer i butikken no som gjer meg så glad, er liksom saaaakte på veg til å bli kjent med butikken min igjen etter å ha vore off sidan før Edda vart født. Iiingen andre enn meg får lov å bestilla varer, men det er godt å vita kvar ting er og kva ting kostar og alt sånt, herleg. Akkurat no er eg glad for at me har såååå mykje bøker og sjokolade. Det er jo den helgedraumen me ber på.

Nettbutikken er HER, og me har fri frakt på kjøp over 800♥

We have a lot of deliciousness in the shop right now that makes me veeeery happy, I’m slowly familiarizing myself back into it since before Edda was born. Noone but me will ever be allowed to do the buying for the shop, but it’s really nice knowing where things are and cost and all of that. I’m very happy about the amount of books and chocolate we currently have in stock. Weekend fodder.

Edda fekk ein nydeleg bluse i lin i gåve av mormor, og den var frå eit norskt merke som heiter Minilin, dei har mykje fint igrunn. Ønskar meg ein sånn romper til E, eit seleskjørt til S.

Edda got a beautiful linen blouse from her grandmother, and it was from a norwegian brand called Minilin. I love linen for kids. I am craving a romper for E and a skirt for S.

Denne serien rakk eg aaaakkurat å sjå alle episodar av før eg fekk ei forbigåande sjuke av dødsangst for eit par veker sidan og no berre kan sjå sit-coms. Men den er veldig bra, det er to sesongar med true crime der kvar sesong baserar seg på éi uoppklara gamal drapssak og går ordentlig i djubden på den via ein nokså erfaren krimjournalist.

I just about watched all the episodes of this show before I had a passing intake of anxiety a couple of weeks ago and now I can only watch sit-coms. But it’s very good, two seasons of true crime where every season is based on a cold case and goes really deep into it via a very experienced crime journalist.

@gollestrikk på insta gir meg desperat lyst til å orka handarbeid. For eg gav ifrå meg ein desperat lyd då eg såg desse heimestrikka kleda med freestylebroderi på.

@gollestrikk on instagram makes me desperate to be able to do any kind of knitting or embroidery. Because my mouth made a desperate sound when I saw these knitted clothes with freestyle embroideries on them.

Her er mine haustfavorittar kva gjeld smak! Vinen er ein heilt utruleg aromatisk raudvin som minte meg litt om ein libanesisk (langt dyrare) favoritt (Chateau Musar), det er haust på flaske. Og isen, omg. Sakte kjærna med salt karamell og pekan. Den har me ete bøttevis av i sommar, den gjer meg stolt av å vera norsk liksom, så god er den.

Here are my autumnal taste favorites! This wine is a very aromatic red wine, that reminded me of a lebanese (more expensive) favorite (Chateau Musar), it’s like autumn in a bottle. And this ice cream is amazing too, it’s a slowly churned very full-fat full-everything ice cream with salted caramel and pecans. I think it’s better than Haagen Dazs!

Torsk og katastrofetankar

{Stripegjengen i går, stripegjengen 4ever}
{BTS av den største fotoshooten i forrige veke, med ni modellar. Edda sov for det meste på stavkyrkjesenteret.}
{Ein svær iskaffi og dei siste sidene av ei eksellent bok.}
{På runden rundt garden i går ettermiddag. Bestefar min! seier ho også kastar ho seg i armane hans.}
{Heimebakte skulebollar til alle}

Livet består mest av kvardagar akkurat no. Ein toårskontroll her og ein torskemiddag der. Me har ei kasse med Discovery-epler ståande og dei luktar så sjukt godt. Eg et kanskje tre-fire epler for dagen. Me har starta ein liten middagsklubb med foreldrene til Jostein, i dag skal dei få søtpotetrisotto når dei kjem heim frå jobb. Barnehagen går bra no, i går var det ingen tårer hjå ungen men desto meir hjå meg. Hjartet mitt føles fem kilo lettare.

I dag fyrer me i omnen for første gong denne hausten, første gong i Edda sitt liv. Og eg elskar verkeleg lukta og den spesielle kjensla av varme i huset. Jostein som hentar ved og står opp før oss andre for å fyra. Syns det er så himla romantisk og fin-pappa, liksom.

I går kom Saga heim frå barnehagen i Edda si strikkajakke. Det er det morsommaste som har skjedd. Anten Jostein eller eg har altså pakka ned ei strikkajakke i storleik 1 år, og når Saga vart blaut eller noko så var det det dei hadde å skifta på ho. Den var så himla kort i armane og i midja, såg ut som ein bolero.

Eg elskar den kjensla av kvardag, og veit de kvifor? Fordi det første nesten året av Saga sitt liv føltes som unntakstilstand. Eg var heile tiden på kanten av stolen, klar til å spretta opp og byssa/mata/trøsta. Det er så godt å kjenna for ein skilnad det er når eg har fått tatt tiden til hjelp og dessutan gjort dette ein gong før. Istadenfor å skulla skyndta meg å jobba når Edda søv, legg eg meg for å sova eg óg. Føles så himla bra, og då føles det 100% rett at Saga er i barnehagen. For no er det Edda sin tur til å sova i armhola mi.

Forrige veke var det ikkje kvardag, dog. Ei rekke av tilfeldigheiter førte til at eg hadde fire fotograferingar i forrige veke. Og eg la meg om kvelden og hadde katastrofetankar og var redd alle lydar i huset. Så no må eg passa på meg sjølv og ikkje la meg sjølv jobba sjølv om eg elskar det. For det er ikkje det denne tiden er til for.

I dag har eg meldt meg som blodgiver, no som eg har født to ungar har eg verkeleg fått jobba litt med sjukehusfrykten min og eg er ikkje redd for nåler. Så no, folkens! Ta alt blodet de vil ha!

Og eg må berre passa på å sei tusen takk for alle kommentarane i mitt forrige innlegg, eg føler meg SÅ nær dykk og det er ei heilt himmelsk kjensle.

Life is mostly everyday normal now. A two year checkup, cod for dinner. We have a case of discovery apples and they smell heavenly, I eat about three or four a day. We’ve started a little dinner club with Jostein’s parents, today I’m making sweet potato risotto for when they come home from work. Nursery is going well now, yesterday there were no tears on her part and more on mine. My heart feels about five kilos lighter.

We have lit a fire in the woodburner for the first time this autumn today, for the first time in Edda’s existence. I love the smell and the unique warmth that comes with it. Jostein goes out to get the wood and gets up before the rest of us to make the house warm. So romantic, such a cute dad.

I love this feeling of the everyday, do you know why? Because for almost Saga’s entire first year felt like I was on red alert all the time, ready to jump up and rock/feed/comfort. It’s so nice to feel what a difference a year can make, and also that I’ve done this before. Instead of hurrying to get stuff done while she is asleep, I lie down for a nap myself too. It feels so nice, and at those times it really feels 100% right that Saga is in nursery now. Because it’s Edda’s turn.

Last week was not everyday. A series of coincidences made me have four photography jobs last week. And I lay in bed at night with horrible thoughts and anxiety, scared of every single noise in the house. So I have to take better care of myself, and not let myself work even though I love working. Because that’s not what this time is about.

I’ve signed up to be a blood donor today. Now that I have given birth to two kids I’ve really worked with my fear of hospitals and I’m not scared of needles. So, just take all the blood you want now!

I had so many lovely comments on my latest post (which there was never going to be time enough for me to translate). But I feel very close to this blog and the people who read it right now, and that is a really nice feeling.

⏰Vår kvardag og livet akkurat no ??

Elsa posta eit innlegg nylig der ho skreiv om deira kvardagsrutiner, og sånt elskar eg å lesa om. Så derfor har eg no brukt hundre år på å skriva dette innlegget, om livet her i huset, medan Edda har sove i babywrap på magen min. Håpar de syns sånt er interessant óg!

Mathandel

Me varierer mellom å vera veldig planlagte og absolutt ikkje ha noko clue. Men no som Saga går i barnehagen kjenner eg at me defintivt har meir struktur og ikkje får panikk klokka fire om kva me skal eta til middag (for då har me allereie laga middag, hjelp kven er eg). Jostein må uansett køyra ned til sentrum (me bur ein fem minutts biltur unna) for å henta Saga, så då handlar dei gjerne litt kjapt da. I min heilt optimale verden har eg alltid tomatsaus og kjøttbollar i frysen, og god pasta i spisskammerset. For då kan ein ikkje tapa dagen uansett.

Eg er den som skriv handlelista. Eg skriv den utifrå rekkefølga på hyllene i matbutikken, så me handlar på null komma niks. Når me er på Meny i Sogndal så passar me på å kjøpa alt me ikkje får tak i her i Lærdal. Typ den gode pastaen frå Jacob’s, ordentlig cheddar, paneer, San Pellegrino, den der mørke sjokoladen med kjeks og pasjonsfrukt, store glas med majones, heile grilla kyllingar, spekepølser. Etc etc etc. Og når me er i Bergen, eller foreldrene mine er der, så er det alltid med typ mellom seks og ti brød heim frå Colonialen.

 

Rydding

Hjå oss er det aldri ryddig og sjeldan reint, føles det som. Men det me gjer av husarbeid er nokså likt fordelt. Fordi me bur på gard og har bil og to ungar og den slags så er det innmari mange oppgåver som kjem innunder liksom familie/husarbeid, og arbeidsoppgåvene er veldig varierte frå dag til dag. Prioriteten min er rydding, spesielt Saga sine leiker, for ellers leikar ho ikkje med dei. Senga rer eg opp kun typ når eg skal ta eit bilde til instagram, og Jostein rer opp senga av og til for å gjera meg glad (altså då kryp eg ned i senga med eit sånt smil). Søndagar er ryddedagar hjå oss, og då er me i modus. Då har me ofte hjelp med ungane også fyk me rundt i huset som galne folk for å få unna klesvask og sortera posar med heilt usorterte ting som eg har «rydda» før i veka.

 

Økonomi og sparing

Jostein og eg har ei veldig dynamisk tilnærming til økonomien vår, det har blitt sånn fordi me frilansar begge to med enkeltpersonsforetak og ikkje køyrer ut lønn men liksom tek ut litt og litt når det passar. Me har aldri hatt nokon felles konto, til og med då me var 17 og budde på hybel så delte me på det ganske laust. Me har fått ei litt tilfeldig fordeling i at Jostein betalar dei faste utgiftene våre (billån og forsikring og straum og den slags), og eg sparar for omtrent like mykje kvar månad. Sparing står høgt på prioriteringslista mi no, ser på det som den ultimate luksusen å kunna føla seg trygg på at det finst ein god buffer i tilfelle kva som helst.

I tillegg til vanlig kontosparing, sparar eg no med appen Dreams. Der sparar eg mot 5000 til julebudsjett (pga kven vil ikkje ha litt ekstra til jul) og 20.000 til reising neste sommar. Der går kronene automatisk ut av kontoen min kvar veke, og eg tenkjer ikkje på det.

Om det er éin ting eg skal bli bedre på i livet så er det oversikt.

Sjekkar kontoen min i køen på butikken liiiitt for ofte. Men litt og litt bedrar det seg, syns eg.





Henting og levering

Jostein er jo den einaste av oss som enda har sertifikatet, så det er han som har den jobben. Til våren håpar eg å a) ha starta på sertifikatet sjølv og b) sykla Saga i barnehagen. Det virkar som det koseligaste i verda, eg hugsar kjensla av å bli sykla til barnehagen av pappa med søvnen framleis augene. Men mellom meg og sykkelvegen er det ei hengebru over elva som gir meg angst, så me får sjå korleis det blir med den saken.

Frukost

Me et frukost litt sporadisk akkurat no i startfasen med barnehagen, ofte et Saga først også et Jostein og eg når han kjem heim frå levering. Men eg vil ikkje sei at det er normalen vår, for me et jo helst frukost saman. Det varierer veldig kva me et frå veke til veke, men det er av og til kokte egg eller havregraut, ofte berre ei rista skive med kokt skinke i hånda, alltid kaffi. Saga likar akkurat no veldig godt ein frukostblanding frå Quaker med maisdyr oppi, ho seier «au au au» når ho et dei. Klokka 9 startar Saga i barnehagen. Eit life hack til havregrauten er at eg no kvar søndag ristar ein pose hasselnøtter og ein pose mandlar på eit bakebrett, på 180 grader i 15 minutt. Så digg å grovhakka og pimpa opp havregraut, eg treng alltid noko tekstur der.

 

Ettermiddagar

Ettermiddagane handlar akkurat no mest om å eta middag i lag som familie, også gjera noko ilag. Ofte er jo Saga med besteforeldrene sine (me bur jo på samme gard som dei) på ettermiddagane, det er veldig kos for alle involverte og betyr at Jostein og eg kan catcha opp i huset eller jobba litt meir. Men gah, timane mellom barnehagehenting klokka tre og leggetid går så hiiiimla fort no.

 

Middag

Me et middag typ halv fem-fem. Ho elskar pasta og alt som er risbasert, og eg nyttar verkeleg høvet til å få ho vant til ulike typar mat og smakar no. Dei siste par vekene har ho ete paneer korma, søtpotetrisotto, kyllingtacos, torsk med sitronsaus, søtpotetsuppe, lasagne og pølse med potetstappe.

 

Kveld

Oftast ser Saga på barne-tv med besteforeldrene sine, dei kokar seg ein kopp kaffi og ho får ei flaske med mjølk også riggar dei seg til i sofaen og ser på Brannmann Sam, Poppeloppane og Peppa Gris.

 

Legging

Eg legg Saga nesten kvar kveld no, ca sidan Edda vart født. Ho treng meg og åleinetid med meg, så me tek det veldig med ro med leggingen og det tek ofte ein time. Før var det berre å legga ho ned med ei flaske mjølk også sovna ho av seg sjølv, men det har definitivt bydd på utfordringar å bli storesøster. Me les bøker, to eller tre, også syng eg og kosar med ho. Som regel vil ho berre kasta seg rundt i senga så då får eg vera streng. Og ofte etter legging er eg heilt utsliten så då får Jostein montera meg igjen når eg kjem ned.

Edda

Edda er 11 veker no, og ho er ein så deilig baby. Ho lar meg sova om natta og tek lange lurar om dagen. Også held ho ut med Saga som berre vil kyssa og «klappa» absolutt heile tiden. Hennar beste aktivitet (utanom eting) er å sitta i vippestol framfor ein uro med varmluftsballongar. Altså ho er heilt obsessed med dei ballongane. Ho søv i senga med oss og det er det koseligaste. Også tek ho smokk! Herregud for ei openbaring, ho er så lett å trøysta. Saga spytta dei jo berre ut med forakt i blikket og skulle ammast konstant.

Saga

Saga, åh. Vil jo nesten grina berre av å tenka på ho. Mi fine tapre jente som har begynt i barnehagen og blitt storesøster på så kort tid. Ho vil helst vera ute heile dagen lang, skli og huska og vera i sandkassa. Og om ho skal vera inne skal ho tegna eller bygga duplo. Ho pratar i lange setningar no, og eg skjønnar alt ho seier og alt ho vil. Typ «men eg har ikkje på meg jakka mi, mamma», det sa ho til meg i går då me skulle gå ut. Føles verkeleg som ein tredje vaksen i familien, som seier ifrå om Edda har mista ein sokk eller at me må skru på lyset når me står opp om morgonen. Ho er den finaste storesøstra, veldig beskyttande ovanfor Edda og det første ho vil gjera om morgonen er å kyssa og kosa hovudet. «Ho er så mjuk mamma», seier ho. Veldig spennande no er at ho snakkar litt engelsk fordi ho ser på Peppa Gris på engelsk, så plutseleg kjem det ord på engelsk når ein minst kunne venta det. Ho kan tella til ti på engelsk og sei «delicious» ved matbordet. Ho søv ikkje like bra om natta no som ho veit at Edda ligg hjå oss og ho treng meg, og ofte blir eg innkalla i løpet av natta. Ho kjem altså inn på rommet vårt og hentar meg. Me har satt ei vaksen seng heilt inntil senga hennar, så eg kan stryka ho på ryggen og synga Brannmann Sam-sangen sakte og mjukt til ho sovnar igjen. Så kjem Jostein og hentar meg når Edda er svolten. Og sånn går nettene hjå oss akkurat no.

Jostein

Akkurat no arbeider Jostein med forskjellige ting (som vanlig, igrunn). Han er oversettar for Opera Nordfjord, og driv no med Annie som skal opp i haust. I oktober er det premiere på La Boheme som han óg har omsett. Også jobbar han med arenautvikling for næringsutviklingen i bygda, kursing i nynorsk for kommunar og andre offentlige organ og skriv musikk såklart. Og neste veke startar eit veldig spennande prosjekt som me begge to er med på.

Huset vårt

Åh, utover haust/vinter/vår no er det nokre ting eg verkeleg vil gjera med huset vårt. Eg vil bygga ein plassbygd kjøkkenbenk under vindauget på kjøkenet vårt, med oppbevaring nedi og deilige saueskinn oppå. Perfekt for å ligga der og slappa av etter middag, eller så kan Saga sitta og tegna medan eg bakar kanelbollar ein søndag ettermiddag. Så vil eg etterisolera kotta på rommet til Saga der det er sånn trekk. Også skal gangen vår pussast, malast og tapetserast. Så typisk permisjonstid å bli heilt besatt av huset, det skjedde forrige gong óg.

Jobb

Eg er jo i permisjon no, lol. Men eg er óg butikksjef. Så litt jobbing er det kvar dag likevel, berre at eg ikkje tek ut lønn. Eg prisar verkeleg velferdsstaten for at eg får den samme foreldrepenningen som alle andre, men reint praktisk går det ikkje å ikkje jobba heilt. Også har eg nokre fotooppdrag og utover hausten, og til og med eit par bryllaup, så me skal til med gradert permisjon etter kvart. Det som tek opp mest tid er å administrere nettbutikken og å bestilla varer og planlegga for hausten og vinteren. Og å driva med produktdesign/prosjekt. Det er jo så vanvittig spennande, så det prøver eg å finna så mykje tid til som mogleg no. No i haust har eg deadline på ei kokebok som eg har fotografert og gjer designet på. I vinter skjer noko enormt spennande med butikken som eg gler meg til å snakka om!

Romantikk

Akkurat no er romantikk å få senga redd opp for seg, eller at Jostein kjøper ny brunost (me har kvar vår preferanse, kvar vår brunost) fordi han har sett at min er på veg til å gå tom. Men akkurat no føles det romantisk å vera så veldig ein familie, føler meg veldig forelska i Jostein som pappa og det er så godt. Å få sjå nokon blomstra på så nære hold, og å støtta kvarandre når det er vanskelege dagar og vera romslige med kvarandre. Me passar på å kyssa mykje, og er veldig fysiske med kvarandre, det er ein fordel med å bli saman når ein er fjorten, det er som muskelminne, kroppane gjer det for oss. Ein klem over oppvasken, ein kyss før eg går ut døra. Me planlegg ei lang reise i vinter, det er megaromantisk.

Venner

Me lever langt ifrå vennene våre, og eg lengtar heile tida. Det var ein massiv omstilling for meg å bli mamma og ting vart litt kasta opp i lufta. Men no føler eg meg ganske så landa. Og det føles bra, og ekstremt viktig, at dei som er nærmast oss elskar og er interesserte i ungane våre. Så himla fint er det at eg har meir kontakt med folk over telefon no, det føles så retro men er SÅ fint og nære å få snakka med folk og høyra stemmene deira. Liksom Fredrik som ringer på veg på butikken eller å berre prata med Christine i fem minutt medan Saga er ettermiddagshyper i sofaen. At me alle har meir kvardag no og at me ikkje treng å planlegga kontakt så nøye. Men eg lengtar veldig mot å ha fine folk i sofaen min, eller å få sitta på golvet hjå nokon og drikka raudvin, liksom. Men alt til si tid, eg er ikkje så stressa for det der lenger, føler meg trygg.

Familie

Gah. Om du skulle fortalt meg då eg var 20 at eg kom til å bu i Lærdal, i tunet til svigerforeldrene mine og sjå mine eigne foreldre på vekentlig basis, så hadde eg vorte panisk og vantru. Men no er det DRØMMELIVET. Eg er så sinnsjukt takksam for å vera omringa av menneske som gir meg nok hjelp til å kunna vera den mammaen eg har lyst til å vera, og samtidig driva bedrifter. Og å sjå at Saga (og Edda, såklart, men ho veit det ikkje enda) har SEKS tette tilknytningspersonar i livet sitt, det er heilt utruleg. Også lengtar eg meg gal etter veslesøster i Bergen, og Jostein sine søsken og tantebarna våre i Oslo, såklart. Det hadde jo vore draumen å ha nokon av dei her óg. Men ein får ikkje bli grådig heller.

Helg

Herregud som ein har HELG når barnehagelivet har starta? Det var det ingen som sa til meg. Me omfavnar helga med opne armar og held i den hardt, me er blitt sånn ein familie no, som om det berre var på liksom før. No vil eg på soppturar og gjera DIY-prosjekt og sylta plommer. Føles så bra å endelig vera her.